Gjesteskribent

Ingen lever evig på denne jord – heller ikke krigshelter. Det kom ikke overraskende at 99-årige Joachim Rønneberg i helgen gikk bort, men desto mer trist og sorgtungt.

Historien om Joachim Rønneberg er beretningen om unggutten fra Ålesund, som i stedet for å tilpasse seg nazi-styret rømte til England, fikk militær utdanning og sluttet seg til Kompani Linge for å delta i Norges frigjøringskamp.

Det var Rønneberg som ledet den gruppen av norske soldater som fra sin base på Hardangervidda gikk på ski til Rjukan og sprengte tyskernes anlegg på Vemork for produksjon av tungtvann, noe Tyskland trengte for å bli atommakt. Bare de som har sett juvet ved Vemork kan danne seg et bilde av hvor krevende operasjonen var. 

Vemork-aksjonen viste en leder av stort format, men Rønneberg selv så seg mer som lagleder enn kommandant. Da hjembyen for noen år siden hedret ham med en statue, satte Rønneberg som vilkår å få med en inskripsjon med navn på alle som deltok i aksjonen. Det vitner om en leder som ikke gjorde seg selv større enn laget.

Som pensjonist var krigshelten ofte på farten for å advare mot krig, noe som forutsetter at en selv har et troverdig militært forsvar. Alle land har en hær – enten sin egen eller andres. I 1940 ble Norge offer for andres hærmakt fordi landets egen hær var svak. Norsk forsvarspolitikk bygde på illusjonen om nøytralitet.

Rønneberg advarte mot de siste tiårs nedbygging av Forsvaret. Han poengterte, og var selv et eksempel på at frihet koster. Landet må uavhengig av trusselbildet ha et forsvar som skal avskrekke fra angrep. Dette er alvorsord som står seg og har gyldighet også etter krigsheltens død.

Men det er det ikke alle som forstår. Samme dag som Joachim Rønneberg gikk bort, så vi på Dagsrevyen glimt fra en demonstrasjon i Trondheim hvor et hundretall aktivister fremførte sin motstand mot den store NATO-øvelsen som er under utvikling i Midt-Norge.

TV-bildene viste gamle kjenninger fra denne spaltists politiske virksomhet i Trondheim på 1960-tallet. De gamle kommunistene vi den gangen sloss mot er krøpet ut av hiet og opp på barrikadene. De som for 50 år siden alltid var enig med Moskva og plapret etter Kreml, driver repetisjonsøvelse mot selve garantien for Norges selvstendighet: NATO-alliansen med USA som ankerfeste. Vi drar kjensel på både argumentene, synspunktene og dem som den gang løp fremmedes ærend.

Den bitre lærdommen som krigen lærte oss som folk er å holde kruttet tørt. Frihet koster, som Joachim Rønneberg pleide å fremheve. Norge må ikke bare ha et sterkt militært forsvar, men også sørge for at våre styrker blir øvd i å opptre i store forband sammen med allierte stridsenheter. Det er for sent å trene når en væpnet fiende står på dørstokken. Kampkraft må være oppbygd og innøvd i fredstid.

Et lands overlevelsesevne beror i siste instans på folkets forsvarsvilje. Et folk som ikke vil bære våpen, kan bli tvunget til å bære andres. Forsvarsviljen må holdes ved like ved at Forsvaret er synlig over hele landet. Heimevernets motto er uttrykk for folkevæpningen: «Over alt. Alltid». Også derfor er det så avgjørende viktig at HV blir gjenoppbygd – også for å slå raskt og lokalt til mot fiender uten fremmed uniform.

Joachim Rønneberg har skrevet seg inn i norgeshistorien med gullskrift. Fred med krigsheltens minne!

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!