Kommentar

Av og til hører man advarende stemmer dra paralleller fra dagens norske samfunnsliv og politikk til det som skjedde på 1930-tallet. Noen ganger faller forsøkene platt til marken, som eksempelvis Erna Solbergs helt uvanlig smakløse og mislykkede utsagn til et gjenstridig folk om at ”dagens muslimer er som datidens jøder”; hun snakket om diskriminering fra majoritetsbefolkningens side, naturligvis. Men andre ganger gir sammenligningene næring til refleksjon, de setter det samtidige i historisk perspektiv og minner oss om at mangt og mye best forstås, kanskje bare kan forstås, langs en tidsakse. Jeg ønsker å si noe om vår holdning til Norges militære forsvar i dette perspektivet.

For 80 år siden var det politiske Norge mer opptatt enn i dag med en diskusjon om rollen til og størrelsen på forsvaret. Man hadde fått verdenskrigen 1914-18 på god og den spente situasjonen rundt unionsoppløsningen i 1905 på enda bedre avstand. Ved begge krisene hadde Norge vært relativt godt rustet, vi hadde klart å holde på vår nøytralitet, respektive unngått militær konfrontasjon og hadde endog under krigen kunnet berike oss mens andre blødde. Nå var det andre problemer som krevde prioritet, syntes de fleste.

Arbeiderpartiet var ved å bli store på denne tiden. Partiet var ytterst skeptisk til militærvesenet som de oppfattet som borgerskapets forlengede arm i undertrykkelsen av arbeiderklassen; helst ville de legge det ned og bruke pengene på sivil samfunnsbygging. Men også flere andre partier ville spare mest mulig på militærutgiftene fram mot det som til sist ble til ”Forsvarsordningen av 1933”. Så bygget man ned forsvaret materielt, personellmessig og psykologisk mens man forsikret hverandre og befolkningen om at det ikke var mørke skyer over horisonten og at en forutseende utenriksledelse nok ville varsle i tide dersom trusler mot formodning skulle dukke opp; særlig Mowinckel fra Venstre og Koht og Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet var ledende i dette. Offiserer som var villige til å spille med, fant man, det gjør man alltid, og disse steg i gradene mot den politisk-militære grenseflaten som markerer toppen av en karrieremessig klatrebane i de kretser.

Det er en bestemt del av retorikken bak dette spillet for lenge siden jeg har festet meg særlig ved og som har direkte overføringsverdi til dagens situasjon, nemlig at man da ofte og entusiastisk refererte til ”den lille, men gode, hær” som skulle veie opp for manglende materiell og storskala trening av vernepliktige så vel som offiserer. Det ble selvsagt med frasene – i stedet kombinerte man i praksis dårlig utstyr med manglende trening også for de få som skulle utgjort kjernen i det man hadde tenkt seg som en mobil innsatsstyrke – og dermed sto vi der vi sto 9. april 1940.

For snakket om den lille, men gode, hær minner til forveksling om planleggingen av og diskusjonen rundt det moderne norske forsvaret etter Sovjetunionens fall. Man har satset på profesjonalisering av og å gjøre mer mobile våre militære styrker innen alle tre forsvarsgrener samtidig som masseforsvaret, mobiliseringsforsvaret, er forsvunnet fra tankegangen og planleggingen. Kanskje er dette i sluttsum bra – slikt er aldri godt å vite med mindre man har privilegiet å vurdere saken retrospektivt – men det ligger noen forutsetninger til grunn og mulige konsekvenser i kjølvannet av forandringen som jeg synes burde vært gjort gjenstand for langt mer allmenn diskusjon.

Geopolitiske realiteter forandrer seg langt mindre enn politiske oppfatninger og må legges til grunn for all ansvarlig forsvarstenkning. Det sies ofte at Norge er et lite land, men faktum er det motsatte: Vi er et stort land, og ganske spesielt er vi et stort land når vi tar våre havområder og territorialsokkel med i betraktning, hvilket vi selvsagt må gjøre gitt den enorme økonomiske betydningen olje, gass og fiskerier har. Dessuten har vi fjerntliggende øyer som Svalbard og Jan Mayen med tilhørende sokler og, hvilket man aldri hører noe om, store områder i Antarktis som biland. Ingen vet om man i fremtiden vil finne at også disse områdene og havet utenfor dem er økonomisk interessante.

Samtidig med at vi er store geografisk, er vi svært fåtallige og rike. Rundt oss øker verdens befolkning tilnærmet lineært med en milliard nye mennesker hvert 13de år, og totalbefolkningen passerte nettopp 7 milliarder (se også ”Hvor mange og hvor?”). Om man vil stoppe opp og ta inn over seg dette potensielt farlige misforholdet et øyeblikk – altså en nasjon med stor eiendom og rikdom, men få til å passe på den, for det er akkurat slik de kalde fakta er – hvor betryggende synes vi egentlig denne strategiske situasjonen er på sikt? At vi etter Sovjetunionens fall ikke lenger har noen klar fiende, kan ikke være noen sovepute. Politikk og trusselbilder kan endre seg fort mens et ødelagt forsvar tar lang tid å gjenoppbygge selv når den politiske viljen til å gjøre er til stede.

Asle Toje har en fin-fin formulering som jeg gjør til min egen: ”Forsvaret av Norge er kjernepensum, deltagelse i militære aksjoner i eksotiske land er valgfag.” Enhver som er eksamensvant, vet at man må forberede seg mest på de viktigste tingene, på kjernepensumet, mens man heller får gå over det perifere med harelabb om nå ikke tiden og kreftene strekker til. Det samme gjelder enda mer for vårt viktigste anliggende, forsvaret av egen frihet og fred med militære midler om så er nødvendig.

Når militære ledere i dyp frustrasjon påpeker at vi ikke har hærstyrker i Norge til å føre krig i mer enn en bydel i Oslo (en brigade nå mot 13 i den gamle mobiliseringshæren), så burde det være åpenbart at man utdanner for få soldater i Norge, alternativt at man ikke sørger for å beholde dem man har utdannet, lenge nok. Vi har intet mobiliseringsforsvar lenger og vi har heller ingen allmenn verneplikt. Betegnelsen henger ved fremdeles, riktignok, men er tømt for sitt innhold i og med at bare rundt en fjerdedel av hvert årskull av unge menn gjennomfører førstegangstjeneste. Man liker antagelig ikke å bli minnet om det, men ”boots on the ground” er helt nødvendig i krigføring så vel som i utøvelse av suverenitet uten direkte våpenbruk, ikke minst når vi altså har så mye ”ground” og så få ”boots” i folket som helhet, og nå har vi helt enkelt ikke nok. Dette må vi som folk innse, se i kvitøyet. Dessuten leder uthulingen av vernepliktsinstituttet til at folket fremmedgjøres for sitt eget forsvar, hvilket også er ekstremt negativt for forsvarsviljen og –evnen.

Jeg har ikke tilstrekkelig fagkompetanse til å uttale meg om materiellanskaffelsene i forsvaret annet enn i generelle termer. Det er for meg selvsagt at norske soldater skal ha best mulig utstyr å utføre sitt arbeid med både i Luftforsvaret, Hæren og Sjøforsvaret, ikke minst når vi har økonomisk ryggrad til det samtidig som vi er så få som vi er. Andre folk kan være tvunget til å kompensere for manglende økonomi og teknologi med et stort antall personell, men for oss må det stikk motsatte gjelde. Selvsagt må også driftsbudsjettene stå i stil med anskaffelsesbudsjettene slik at vi har råd til å trene med og bruke alle fine ting som anskaffes. At moderne fregatter ligger ved kai fordi man ikke har råd til å drifte dem, er eksempel på ren molbopolitikk og fullstendig uakseptabelt.

Men bruker vi ikke allerede svært mye penger på forsvaret da, bruker vi ikke nok som det er? At militærutgiftene i dag beløper seg til tusen ganger flere kroner enn før krigen, er en kuriositet som sier alt om inflasjonen og svært lite om det reelle sikkerhetsnivået. I svært omtrentlige tall (fra 2010) utgjør forsvarutgiftene nå 34 milliarder eller 1,9% av bruttonasjonalproduktet (BNP), mens til sammenligning budsjettet for utviklingshjelp lå tett oppunder 30 milliarder. Sammenligner vi oss med USA med en befolkning på 300 millioner og et militærbudsjett på 3900 milliarder kroner (4% av BNP), så ser vi at de bruker over 50% mer per hode eller dobbelt så mye sammenlignet med BNP til forsvaret som vi gjør. Skjevheten viser noe ytterst beklagelig hva gjelder vilje til å ta vår proporsjonerlige andel av fellesforsvaret for Vesten og NATO, og er ikke minst urimelig på bakgrunn av statenes relative økonomiske yteevne. Vi burde helt enkelt bruke vesentlig større ressurser på Norges forsvar enn vi gjør.

Når man er liten og svak, som Norge militært er, må man forme solide allianser, sørge for å ha gode og sterke venner. Vennskap må vedlikeholdes, det vet alle. Vi har, i motsetning til vårt naboland Danmark, ikke arbeidet systematisk på å videreutvikle vennskapet med vår viktigste allierte, USA, under de siste årene. Dette har vært uklokt. Vi trenger USA mer enn de trenger oss, og dette må reflekteres i både utenrikspolitikken og i den allmenne politiske retorikken. Episoder som den om såkalt overvåkning fra den amerikanske ambassaden, med norske politikere som pruster seg opp til å bli høye og mørke for å påpeke at USA er å sidestille med Libya eller hva det nå måtte være hva gjelder overvåkingssamarbeide på norsk jord, er beklagelige og skadelige. Selvsagt skal vi ivareta norsk suverenitet også på Drammensveien, det er vårt og ikke amerikanernes ansvar, men vi trenger ikke gi etter for anti-amerikanisme når vi gjør det.

Det lønner seg i det lange løp å være sine venners venn, og USA har vært Norges venn og beskytter. I denne sammenheng er det utmerket når Norge har kunnet bidra reelt militært, som ikke minst våre utmerkede spesialstyrker har gjort det, i blant annet Afganistan. Slikt vil alltid bli lagt merke til, man har bevist at man er sanne våpenbrødre, ”brothers in arms”. At SV klarte å forkludre bildet noe med sin nye variant av fotnotepolitikken, at norske soldater skulle holde seg bare i nord, var beklagelig, men antagelig ikke ødeleggende. Vi viste vilje til å hjelpe andre, les USA, og da øker sjansen for at de vil hjelpe oss om det skulle bli nødvendig. At vi imidlertid aldri må la utenlandsoppdrag i uakseptabel grad gå utover evnen til å forsvare fedrelandet selv, er poengtert ovenfor og selvsagt. Men vi bør jo kunne gjøre begge deler, og har vi ikke personellmessige og andre ressurser til å spille en slik aktiv rolle, så får vi altså skaffe oss det. Også denne siden ved politikken er i første rekke et spørsmål om vilje, for nå å omskrive salig Olof Palmes ord.

Selvsagt er teknologi vesentlig i moderne krigføring og forberedelse til samme, selvsagt opererer vi ikke lenger i en virkelighet der 100 000 mann med rifler skyter på hverandre over 100 meter med gjørmefylt ingenmannsland, men man må ikke nedprioritere kvantitet for mye heller. Å øke snittevnen til å ødelegge fienden per egen soldat er et riktig prinsipp; vi MÅ bruke kvalitet for å kompensere for manglende kvantitet. Men vi er nå gått for langt, vi kan ikke klare alt med utelukkende kvalitetsforbedringer, vi trenger helt enkelt flere ”boots on the ground” for å markere forsvarsvilje og –evne innen hele vårt territorium. Marxistenes gamle lovsetning om at ”kvantitet transformeres til kvalitet” hadde et element av sannhet i seg, som også dens motsetning har det, men best er den riktige balansen mellom de to. Den har vi ikke nå.

Det er lett å se seg blind på materielle forhold og antall i slike sammenhenger, men like viktig er den psykologiske forberedelsen, viljen til å kjempe. Denne må oppøves, for det sivile samfunnet som vi tar fremtidige soldater fra, er nå så forhandlingsorientert at all bruk av makt er tabuisert selv for unge menn. Man kan like det eller ikke, men bruk av vold, villighet til å drepe er en sentral forutsetning for at et militærvesen skal fungere når så blir krevet. Dette må vi ta innover oss og akseptere. Likeledes må vi akseptere at våre egne risikerer å bli og vil bli skadet og drept. Slik er virkeligheten, og vi som folk må internalisere innsikten. Ikke minst i dette perspektivet har våre utenlandsoperasjoner hatt en realitetsorienterende virkning.

Ønsker du fred, så forbered deg på krig, heter det fra gammelt av. Det er sannhet i slikt. Og forberedelse må begynne tidlig; det tar mye lengre tid å bygge opp enn å rive ned forsvarsevne. Strutsens strategi med hodet i sanden er derimot ingen vei til verken fred eller frihet. Markerer vi egen forsvarsvilje og –evne ved å bruke mer på militæret enn tilfellet er i dag, kanskje relativt sett på omtrent samme nivå som USA gjør det, reduseres den fremtidige risikoen for at noen vil opptre fiendtlig mot oss. Viser vi at vi vil forsvare oss selv og våre venner, så vil også våre venners vilje til å hjelpe og forsvare oss være stor. Dette er enkel, men vanntett, logikk. Vi holder selv nøkkelen til vår sikkerhet.

Les også

-
-
-
-
-
-