Regjeringer ledet av Arbeider­partiet og Høyre har siden Forsvars­reform 2000 systematisk bygd ned Forsvaret. Det representerer et brudd på Artikkel 3 i NATO-pakten om at det er medlems­statenes nasjonale ansvar å sikre tilstrekkelig kapasitet til individuelt selvforsvar.

Regjeringer ledet av Arbeider­partiet og Høyre har siden toppmøtet mellom NATO-landene i Wales i 2014 totalt neglisjert forpliktelsen til å bruke minst 2 % av BNP på forsvar. I 2022 brukte Norge 1,57 % av BNP på forsvaret og er et av tre medlemsland som er dårligst i klassen.

Regjeringer ledet av Arbeider­partiet og Høyre har også grovt neglisjert samfunns­sikkerheten og den sivile beredskapen ved å ha etterlatt Sivil­forsvaret i en elendig forfatning samt lagt ned Statens Korn­forretning og Norsk Medisinal­depot etter krav fra EU.

Regjeringer ledet av Arbeider­partiet og Høyre har gradvis og uten forsvarlig parlamentarisk behandling endret Forsvarets hoved­oppgaver fra å være et nasjonalt anliggende med støtte av NATO (les: USA) til å bli et NATO-anliggende med støtte av Norge. Det er i konflikt med Grunnlovens § 25.

Først nå, og langt på overtid, slår FFI fast at Forsvaret er under­finansiert med over 30 milliarder kroner og ikke er i stand til å løse de oppgavene det er ment å løse. Først nå, etter at krigen i Ukraina har rast i over ett år, sier hærsjefen at den norske hæren er for liten. Litt sent å komme med dét nå.

Dette har vi visst i over 20 år! Dette er det blitt advart mot like lenge. Dette har finnene skjønt hele tiden. Med omkring halve det norske forsvars­budsjettet kan Finland stille 280.000 soldater og mobilisere en reserve på om lag 600.000 til om det blir krig. Norge kan stille med 57.000 og en reserve på 50.000 som mangler både tilstrekkelige våpen og ammunisjon.

Realiteten er at mens finnene tar både stats- og samfunns­sikkerheten alvorlig, har globalistene i Arbeider­partiet og Høyre overlatt vår sikkerhet til andre. Stats­sikker­heten har de overlatt til NATO, dvs. USA, som står for over 70 % av NATOs budsjett. Samfunns­sikkerheten, matvare­sikker­heten og den medisinske beredskapen har de overlatt til EU og WHO.

Den nye Forsvarskommisjonen og Total­forsvars­kommisjonen skal avgi sine rapporter til Stortinget i henholdsvis mai og juni. Et blikk på deres mandat og sammen­setning levner ikke store forhåpninger om at Arbeider­partiet og Høyre skal våkne fra sin tornerose­søvn, selv nå når vi i realiteten har vært i krig med vår stormakts­nabo i øst i over et år.

Regjering og Storting bryter Grunnloven. Landets sikkerhet er regjeringens og Stortingets fremste ansvar i henhold til Grunnloven. Den oppgaven kan ikke overlates til andre, verken til USA eller til NATO eller til EU. Våre allianse­forhold må komme i tillegg til, og ikke i stedet for, egen evne til selvforsvar. Og historien har lært oss at om vi ikke kan forsvare oss selv, vil noen andre gjøre det.

Det har funnet sted en gradvis og, for de fleste, umerkelig glidning med hensyn til avgrensningen av Forsvarets hoved­oppgaver, fra å «utgjøre en krigs­forebyggende terskel med basis i NATO-medlem­skapet», jf. Prop. 73 S (2011–2012) til å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar», jf. Prop. 151 S (2015–2016).

Det er betenkelig rent konstitusjonelt, da denne glidningen i avgrensningen av Forsvarets oppgaver ikke har vært gjenstand for en forsvarlig parlamentarisk behandling i Stortinget. Dette har gått Stortinget hus forbi, ubemerket. Og det er åpenbart i konflikt med Grunnlovens § 25, som sier at regjeringen ikke kan overlate hele eller deler av ansvaret for forsvaret av Norge i «framande makters teneste» og at regjeringen skal ha «høgste befalinga over forsvars­makta til riket».

Det er ikke bare i strid med Grunnloven. Det er også i strid med artikkel 3 i NATO-traktaten. Som regjerings­bærende partier er det noe først og fremst Arbeider­partiet og Høyre er ansvarlige for. Det er den formelle juridiske siden av saken. Verre er det at landet står uten et adekvat forsvar nå når krigen på nytt raser for fullt i Europa.

Hva må gjøres? Forsvarets volum og innretning er feil. Forsvaret er for lite. Forsvaret av Norge er i realiteten overlatt til USA. Og balansen mellom avskrekking og beroligelse, som er så viktig i sikkerhets­politikken til et lite land, er forrykket i negativ retning.

Det første som åpenbart må gjøres, er å reetablere den nasjonale forsvars­terskelen ved å gjen­oppbygge Hæren og Heime­vernet. Allmenn verneplikt bør gjeninnføres for alle, og ikke bare for de om lag 9 % av årskullene som i dag avtjener verneplikten. Forsvars­budsjettet må økes til minimum 2 % av BNP, slik at vi i alle fall kan innfri våre forpliktelser i NATO. Og det må skje raskt. Vi er dypt involvert i en eksistensiell krig mot Russland i Ukraina, og den eskalerer stadig.

Det mobiliserings­forsvaret vi hadde tidligere, utgjorde en komplett forsvars­struktur som sto på egne ben dersom støtten fra våre allierte tok tid eller uteble. Selv om det norske forsvaret alene langt fra var tilstrekkelig til å motstå et russisk angrep, var det i stand til å bite fra seg og gjøre risiko og kostnader store nok til at en inntrenger ville tenke seg om to ganger. Med nesten 300.000 mann under våpen truet «piggsvinet Norge» ingen, men var klar til å forsvare seg med nebb og klør om det skulle bli nødvendig, slik Finland fortsatt er det.

Norge må reetablere sin posisjon som «NATO i nord». Vel så viktig som økt volum er at vi igjen blir NATOs øyne og ører og NATOs første forsvars­skanse i nord sammen med Sverige og Finland, etter hvert som de blir medlemmer. Den rollen er blitt overlatt til USA. Å bringe USA inn på Russlands dørterskel øker selvsagt avskrekking- og forsvars­evnen, men bidrar samtidig til økt spenning. Dét er ikke i norsk interesse. Mens stormaktene helst fører sine kriger på tredjeparts territorium, som nå i Ukraina, er det regjeringens fremste ansvar for enhver pris å unngå krig på vårt territorium.

Den nye forsvars­avtalen med USA om etablering av amerikanske baser på Sola, Rygge, Evenes og i Ramsund representerer et brudd med base­politikken og de selv­pålagte sikkerhets­politiske restriksjonene som har tjent oss så vel helt siden 1949.

Amerikanernes økte tilstede­værelse og vår egen reduserte forsvarse­vne representerer, sammen med den varslede satsingen på presisjon­sstyrte lang­distanse­våpen som kan nå dypt inn i fiendens territorium, en glidning i norsk sikkerhets- og forsvars­politikk som svekker beroligelses­elementet og som øker spenningen i vårt nærområde. De amerikanske basene bør avvikles så snart den nasjonale forsvars­terskelen er gjen­oppbygget og Norge igjen er i stand til å være «NATO i nord», og så snart krigen i Ukraina forhåpentligvis er over.

De selvpålagte norske restriksjonene er også eksempel til etterfølgelse for Finland og Sverige når de blir NATO-medlemmer. Deres inntreden i NATO bidrar til å styrke de nordiske lands samlede avskrekkings- og forsvars­evne. De selvpålagte restriksjonene når det gjelder base-, øvelses- og atomvåpen­politikken, vil bidra til beroligelse og redusert spennings­nivå. Som småstater er vår primære sikkerhets­interesse den samme og av defensiv karakter.

Det er om å gjøre å holde russerne ute og amerikanerne på avstand, men være klar til å rykke ut som en god alliert dersom vi trenger dem.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

 

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.