Siden årtusenskiftet har det funnet sted en gradvis glidning mht. avgrensningen av Forsvarets oppgaver. Det heter ikke lenger at det norske Forsvarets hovedoppgave er å «utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet», jf. Prop. 73 S (2011–2012). Fra og med den gjeldende Langtidsplanen for forsvaret fra 2016 heter det at Forsvarets hovedoppgave er å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar», jf. Prop. 151 S (2015–2016). 

«Avskrekking» har erstattet «krigsforebyggende terskel». Og «NATOs kollektive forsvar» har erstattet «NATO-medlemskapet». For et utrent øye er det ikke lett å se forskjellen i disse kaudervelske formuleringene. Men de skjuler mer enn semantiske nyanser. 

Dette representerer en grunnleggende dreining i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bort fra forsvaret av Norge som først og fremst et nasjonalt ansvarsanliggende, med støtte fra NATO, til et rent multilateralt felles NATO-anliggende. Tyngdepunktet er forskjøvet fra Artikkel 3 i NATO-traktaten, som vektlegger at det er medlemsstatenes nasjonale ansvar å bygge opp tilstrekkelig kapasitet til individuelt selvforsvar, til Artikkel 5, som omhandler medlemstatenes solidariske ansvar for å forsvare hverandre kollektivt. Det innebærer at Solberg-regjeringen i større grad har søkt å overlate forsvaret av Norge til NATO, noe som i realiteten vil si USA. 

Samtidig innebærer endringen en overgang fra krigsforebyggende tiltak og beroligelse til avskrekking og gjengjeldelse. Det vil, etter manges mening, innebære økt fare for konflikt og økt risiko for hurtig eskalering. Mens lærdommen fra Korea-krigen samt Berlin- og Tsjekkoslovakia-krisene var å sikre optimal handlefrihet tidlig i en krise for å hindre opptrapping til strid, har dagens norske trip-wire-forsvar nettopp til formål å eskalere en eventuell konflikt for derved raskest mulig å utløse Artikkel 5 og bringe våre allierte og krigen hit med full tyngde. 

Krigsforebyggende terskel

Det tidligere anvendte begrepet Krigsforebyggende terskel besto av de to elementene nektelse og beroligelse. 

Nektelseselementet besto frem til 1991 i det vesentlige av et sterkt nasjonalt mobiliseringsforsvar og et totalforsvar som i stor grad også involverte sivil sektor. Med allmenn verneplikt og en sterk landmakt var nektelsesevnen først og fremst et nasjonalt anliggende hvor støtten fra NATO kom i tillegg til vår nasjonale forsvarsevne. Den nasjonale forsvarsterskelen gjaldt for hele landet. Det var en komplett forsvarsstruktur som sto på egne ben dersom støtten fra våre allierte tok tid eller uteble, og et forsvar som til enhver tid var direkte underlagt norsk kommando og råderett. 

Beroligelseselementet kp8 var nedlagt i de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene artikulert ved regjeringens baseerklæring til Sovjetsamveldet i 1949. Den forbyr utenlandske baser og atomvåpen i Norge i fredstid, samt alliert øvingsvirksomhet og allierte fly- og fartøybevegelser øst for Nordkapp. Det var en ren unilateral selvpålagt sikkerhetspolitisk restriksjon, og som sådan var den unik i NATO.

Selv om det norske Forsvaret alene langt fra var tilstrekkelig til å motstå et russisk angrep, var det i stand til å bite fra seg og gjøre risiko og kostnader store nok til at en inntrenger ville tenke seg om to ganger. Den sivile beredskapen var ikke mindre viktig. Med atomsikrede tilfluktsrom og Sivilforsvarets fjernhjelpskolonner var katastrofeberedskapen for storbyene god. Alle store bygg skulle ha tilfluktsrom. Boliger måtte ha ildsted. Statens Kornforretning ivaretok lagring av korn for ett år. Norsk Medisinaldepot sørget for nødvendige medisinske beredskapslagre til bruk i sivile krisesituasjoner så vel som i krig. Omlegging av landbruk og fiskerier til selvforsyning var forberedt. «Piggsvinet Norge» truet ingen, men var klar til å forsvare seg med nebb og klør. Politikken var vellykket. 

Fra unilateral beroligelse til multilateral avskrekking

I det nye forsvarskonseptet er beroligelseselementet fjernet fra det som nå defineres som Forsvarets hovedoppgave og erstattet med avskrekking,  som er et nytt begrep i det norske forsvarskonseptet. Begrepet består av elementene nektelse og avstraffelse. Enkelt sagt betyr nektelse forsvar av land-, sjø- og luftrom, slik som tidligere. Det er et rent defensivt begrep knyttet til eget territorium. Avstraffelse betyr angrep mot fiendtlig land, skip og fly hvor gjengjeldelse er sentralt og ikke begrenset til eget territorium. 

Avskrekkingen skal finne sted kollektivt som en del av NATOs kollektive forsvar, dvs. med NATO-styrker og norske styrker som en integrert del av disse i stedet for som tidligere med norske styrker med støtte fra NATO-styrker. Det er en vesentlig forskjell som har føringer for Forsvarets volum og innretning, samt for valg av kapasiteter. Det begrenser Forsvarets evne til å operere alene dersom alliert hjelp ikke skulle komme, noe tidligere brigader Eldar Berli har påpekt. Og det legger føringer på kommandoforhold og nasjonal råderett over egne styrker samt på kontrollen med alliert militær aktivitet på eget territorium. 

Dagens forsvar

Forvitringen av beroligelseselementet er etter hvert blitt stadig tydeligere, blant annet ved den allierte fellesøvelsen Joint Viking øst i Finnmark i 2018, ved stasjoneringen av amerikanske styrker på rotasjonsordning i Trøndelag og Troms i 2019, ved periodisk stasjonering av amerikanske strategiske bombefly på Ørland første gang i februar og nå senest ved den nye forsvarsavtalen (Supplementary Defense Cooperation Agreement) med USA som ble undertegnet 16. april vedrørende amerikanskfinansierte infrastrukturutbygginger på Rygge, Sola og Evenes, samt på Ramsund orlogsstasjon. 

Forsvarets oppgaver er endret fra å vektlegge avspenning (de selvpålagte sikkerhetspolitiske restriksjonene) til å vektlegge avskrekking med strategiske kapasiteter som kan gjengjelde dypt i fiendens territorium (F35, P8, fregatter og ubåter). Disse kapasitetene er selvsagt også nyttige i et nasjonalt forsvar (særlig overvåkingsflyene og ubåtene), men er sårbare alene (F35 og fregattene) og særdeles kostbare (F35). Mesteparten av basestrukturen fra Bodø og nordover er avviklet. Forsvaret av hele landet inklusive Finnmark og Troms er gitt opp. Det som er igjen, er konsentrert og flyttet sør til Ørland (jagerflyene) og Haakonsvern (fregattene), samtidig som landmakten er redusert til en brøkdel. 

Den sivile beredskapen er tilnærmet avviklet, noe som med all mulig tydelighet er blitt eksponert under COVID-pandemien. Selvforsyningsgraden er omtrent fraværende. Norsk Medisinaldepot og Statens Kornforretning ble erklært i strid med EUs indre marked-regelverk og nedlagt. Sivilforsvaret er nedbygd og i en elendig forfatning. Landets samlede forsvar er endret fra et militært og sivilt totalforsvarskonsept med volum og utholdenhet og som kunne operere selvstendig, til et lite og fragmentert delforsvar med lav utholdenhet og som kun gir mening som delkapasiteter i allierte forband gitt at NATO kommer oss til unnsetning. Samfunnssikkerheten er sterkt svekket, og statssikkerheten er overlatt til andre.

Grunnlovens § 25

Sentrale strategiske kapasiteter som Quick Response Alert-styrken er underlagt NATOs operative kontroll. Omleggingen av NATOs kommandostruktur innebærer at utenlandske styrker på norsk jord ikke lenger er under norsk operativ kontroll, men er underlagt NATO eller utenlandsk nasjonal kontroll. Det er i seg selv ikke uproblematisk. 

Overgangen fra unilateral beroligelse til kollektiv avskrekking, og fra at norsk sikkerhet var et nasjonalt ansvar med støtte fra NATO til et kollektivt NATO-ansvar med norske styrker underlagt alliert kommando, har gått ubemerket hen uten debatt og mye oppmerksomhet. Om det rent sikkerhetspolitisk fremstår som lite veloverveid, reiser den måten det har funnet sted på, stykkevis og delt i små og gradvise justeringer i kaudervelske og uforståelige formuleringer få skjønner rekkevidden av, spørsmål ved den parlamentariske behandlingen av et såpass sentralt politikkområde som landets og befolkningens sikkerhet. 

Også rent konstitusjonelt er det betenkelig. Det er den norske regjeringens ansvar og fremste oppgave å ivareta sikkerheten til land og folk samt til enhver tid å ha full kommando og kontroll over all militær aktivitet på norsk territorium. Regjeringen kan ikke overlate hele eller deler av ansvaret for forsvaret av Norge «i framande makters teneste». Regjeringen skal også ha «høgste befalinga over forsvarsmakta til riket» og har heller ikke anledning til å overlate kommandoen over norske styrker til andre makter bortsett fra i tids- og situasjonsbegrensede militære operasjoner utenfor landet grense. Noe annet vil være i strid med Grunnlovens §25. 

Forsvarskommisjonens mandat

Her er det med andre ord mye å gripe fatt i for den nye forsvarskommisjonen som skal nedsettes inneværende år. Dens sammensetning bør inkludere statsrettslig ekspertise i tillegg til bred utenriks- og sikkerhetspolitisk kompetanse fra ulike fagmiljø både for å sikre en robust forståelse av de sikkerhetspolitiske utfordringer landet står overfor og de konstitusjonelle forpliktelser regjeringen har overfor land og folk. Og for å sikre en god parlamentarisk behandling, bør det legges opp til bred debatt i Stortinget om hvordan lavspenning i våre nærområder best kan ivaretas. NATO-medlemskapet er sentralt for norsk sikkerhet, men det må tas stilling til hvor klokt det er å overlate norsk sikkerhet i sin helhet til Artikkel 5 og en Allianse av 30 medlemsland med interesser som spriker mer enn noensinne, og til et USA som ikke lenger er så militært og økonomisk overlegent og stabilt som det var på slutten av 1950-tallet. 

Utfordringen for den nye forsvarskommisjonen er egentlig å avklare hvordan norsk sikkerhetspolitikk og det norske Forsvaret bør innrettes for å redusere faren mest mulig for at norsk territorium skal bli gjort til gjenstand for stormmaktsrivalisering og krigshandlinger? Faktum er at USA har mer enn nok å gjøre andre steder og ønsker at Norge i størst mulig grad selv tar ansvaret for å være «NATO i nord». Russland foretrekker også et styrket norsk forsvar i stedet for å få USA helt inn på egen dørterskel med strategiske kapasiteter som kan bidra til å true kjernevåpenbalansen. Det er på høy tid at regjeringen og Stortinget innser at Norges sikkerhet er noe vi først og fremst må ta ansvar for selv. Om vi ikke gjør det, vil andre ta det for oss. 

 

(Artikkelen sto i Klassekampen 22.4.2021)

 

Øystein Steiro Sr., vaktmester