Forsvarskommisjonens rapport, som Knut Storberget framla for regjeringen 3. mai, representerer en milepæl og et brudd med drøyt 20 års eskapisme og virkelighetsflukt i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Rapporten kommer sent. Den kommer langt på overtid. Men den kommer godt. Den har sitt utgangspunkt i virkelighetens verden. En verden Stortinget og skiftende regjeringer lenge har søkt å fortrenge og bortforklare under henvisning til «stram økonomi».

Nå gjenstår det å se om regjeringen og Stortinget omsider klarer å ta realitetene inn over seg og omprioritere i henhold til det som er de folkevalgtes viktigste oppgave og ansvar: å ivareta sikkerheten til land og folk.

Mye tyder imidlertid på at regjeringen kommer til å slepe beina etter seg, om den i det hele tatt evner å legge om kursen. Sannsynligvis kommer Støre & co. med mer skuebrød «som bare er til pynt og som ikke kan spises».

En forsmak på dette fikk vi da regjeringen prøvde å komme kommisjonens anbefalinger i forkjøpet ved å hasteinnkalle til en pressekonferanse 2. mai hvor det foreslås en økning av forsvarsbudsjettet med 11,4 milliarder over tre år, samt at de 75 milliardene Norge har gitt til Ukraina, regnes inn i forsvarsbudsjettet.

11,4 milliarder over tre år er for ingenting å regne. Og å regne penger til Ukraina inn i det norske forsvarsbudsjettet, er jo ikke noe annet enn et sleipt prokuratortriks.

De 75 Ukraina-milliardene hjelper til med å holde krigen i Ukraina gående, men hjelper lite til å gjenoppbygge det norske forsvaret og bøte på underdekningen i forsvarsbudsjettet som har pågått i årevis etter at mobiliserings- og invasjonsforsvaret ble lagt ned som en følge av Forsvarsreformen ved årtusenskiftet.

Og de 11,4 milliardene regjeringen i realiteten foreslår å øke forsvarsutgiftene med, er milevis unna tilrådningen fra Forsvarskommisjonen. I løpet av kommende 10-årsperiode er det faktisk over 430 milliarder kroner unna!

Kommisjonen foreslår en umiddelbar økning av forsvarsbudsjettet på 30 milliarder kroner, pluss 40 milliarder i året ekstra over en 10-årsperiode. Ut over dette anbefaler kommisjonen en årlig økning av budsjettet med 10 milliarder ekstra til driftsmidler etter at perioden med ekstrabevilgninger er over.

De 11,4 milliardene er også milevis unna de 86,4 milliardene forsvarsbudsjettet må økes med dersom Norge skal innfri 2 %-forpliktelsen i NATO.

Med 1,57 % av BNP er Norge ett av tre land som, hele 9 år etter at det ble vedtatt i NATO i 2014, ennå ikke har innfridd 2 %-kravet. Dette til tross for at Norge er blant de landene som er mest utsatt som en følge av vår beliggenhet i et av verdens strategisk viktigste geopolitiske veikryss, samt vår rolle som olje- og gassprodusent.

Men med Forsvarskommisjonens rapport er den sikkerhetspolitiske analysen omsider kommet i overensstemmelse med den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Det er på høy tid.

Tilrådningen om sterkt økte forsvarsbevilgninger og en modernisering og gjenoppbygging av Forsvarets volum, reflekterer for første gang på flere tiår de faktiske sikkerhetspolitiske behov og ikke en økonomisk ramme som er gitt på forhånd av regjeringen. Det er lenge siden sist det var tilfellet.

Nå stemmer omsider kartet med terrenget. Det måtte åpenbart et blikk til fra mer uavhengige krefter, fra utsiden av de etablerte sikkerhetspolitiske miljøene, for å komme dit.

For FD, UD, FFI, NUPI har, sammen med de militærfaglige rådgiverne og med god hjelp av økonomene i Finansdepartementet, frem til det siste stort sett produsert det politikerne har ønsket å høre for å holde forsvarsbudsjettet nede, ofte med et kvasifaglig ferniss og en rosemalt fremstilling av Forsvarets styrke og relevans. Dette har til tider vært på grensen til desinformasjon og ren propaganda.

For den faktiske situasjonen i Forsvaret er, som kommisjonen helt korrekt påpeker, en ganske annen. Forsvarsevnen er sterkt svekket. Situasjonen er alvorlig.

Bemanningen er på et minimum mange steder. Lagerhold av ammunisjon, våpen og medisinsk utstyr er på et minimum. For lengst utrangert materiell utpines, og nødvendige nyanskaffelser utsettes av Stortinget og overlates til stadig nye regjeringer, under henvisning til en stram økonomisk situasjon.

Det gjelder F-35 jagerflyene, P-8 overvåkingsfly, innkjøp av nye ubåter, nye stridsvogner, helikoptre til Sjøforsvaret som mangler, missilforsvar som mangler, fornyelse av radarkjeden, m.m.).

Det innebærer i realiteten, og som kommisjonen riktig påpeker, at Stortinget og skiftende regjeringer har valgt å ta risikoen ved å redusere forsvarsevnen for å spare penger.

Denne uansvarligheten fremstår i et særdeles grelt lys med statskassa full av penger og med gjentatte regjeringer som raust har delt ut skattebetalernes penger til alle andre mulige og umulige formål innenlands og særlig utenlands.

«I dagens situasjon fremstår slik politikk direkte uansvarlig», skriver kommisjonen. Men dette er ikke bare uansvarlig i «dagens» situasjon. Det har vært uansvarlig lenge.

Norges utsatte geopolitiske beliggenhet tar aldri friminutt. Norge og norsk territorium er stadig objekt for stormaktenes interesser. Russland har vedvarende rustet opp med stigende oljepriser i over tyve år. Samtidig har Norge og de europeiske NATO-landene ensidig rustet ned. Det har skapt et maktvakuum som Russland nå prøver å fylle.

«Forsvaret mangler balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi og er ikke i stand til å gjennomføre viktige deler av vedtatt politikk», skriver kommisjonen.

Den anslår at det i dag er et gap på minst 24 milliarder kroner bare for å finansiere den allerede vedtatte langtidsplanen for perioden 2022–2028. Den høstet attpåtil kritikk som det billigste minimumsalternativet forsvarssjefen kom opp med.

Den operative kapasiteten til Kystvaktens og Sjøforsvarets helikopterbærende fartøyer har vært betydelig redusert i snart ti år som følge av helikopterskandalen og manglende levering av maritime helikoptre. Det samme gjelder F-35 jagerflyene som det tar tid å få på plass og som mangler ammunisjon og adekvat beskyttelse. Landmakten er redusert til en brøkdel av hva den var, og Hæren er «knapt stor nok til å forsvare en bydel i Oslo».

Det er dessuten betydelige mangler innenfor Forsvarets beredskapslagre for våpen, ammunisjon, drivstoff, medisinsk utstyr og mat.

New public management og ordrebasert lagerhold har muligens bidratt til å spare penger, men fungerer selvsagt ikke i en sektor som Forsvaret, som er avhengig av til enhver tid å ha umiddelbar tilgang til kritiske innsatsfaktorer. Særlig bekymringsfullt er mangelen på våpen og ammunisjon.

Den sivile beredskapen har forvitret og er betydelig underdimensjonert, og «satsingen» på totalforsvaret fremstår som fragmentert.

Det er identifisert alvorlige og systemiske svakheter ved Forsvarets egenevne, som, på samme måte som offentlig sektor for øvrig, er tynget ned med et vanvittig skjemavelde og byråkrati for å rekvirere utstyr og vedlikehold.

Kommisjonen peker på fragmentering og mangel på overordnet strategisk ledelse, og at innføringen av integrert forsvarsledelse i 2003 har ført til uklare ansvarsforhold mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben.

Kommisjonen konkluderer med at Forsvarets operative evne er sterkt svekket både på kort og lang sikt.

Det er alvor. Det er tid for handling.

Øystein Steiro Sr.,

Vaktmester

Document Forlag utgir Mattias Desmet. Kjøp boken her!