Kommentar

Erna Solberg snakker med pressen etter å ha besøkt Theresa May i Downing Street 6 juni. Foto: Toby Melville/Reuters/Scanpix

Statsminister Erna Solberg har holdt sin viktigste sikkerhetspolitiske tale, ikke i Stortinget som en kunne forvente, men i The Royal United Services Institute (RUSI) London. Her redegjorde hun for hennes, det vil si Norges syn på norske og europeiske sikkerhetsutfordringer. Det er også hennes mest oversette tale om en tar utgangspunkt i hovedmedia i Norge. Talen er velartikulert, meget godt tilpasset et britisk publikum på høyt intellektuelt nivå og viser en statsminister som har oppfattet dagens sikkerhetsutfordringer. Hvis en ikke visste bedre, så kunne en tro at alt var i sin skjønneste orden. Men ut fra status for det norske forsvaret er det ikke tilfelle, slik at i realiteten ba hun om hjelp til å forsvare Norge.

Global situasjon

Den globale situasjonen er i endring, men når var den ikke det? Imidlertid er ikke den situasjonen som nå trer frem til Vestens fordel slik som da historiens slutt ble erklært ved den kalde krigens avslutning. Da representerte Vesten det gode og resten den mørke siden, og det var det godes seier over den mørke siden som ble annonsert for over 20 år siden. Det var et høydepunkt i Vestens liberale verdensorden og bar preg av hybris. Deretter har revisjoniststatene som ikke ser seg tjent med denne verdensorden vokst seg sterkere. Dette gjelder spesielt Kina. På det lokale planet har innvandring, multikulturalisme og hat mot Vesten ført til at Vesten fremstilles som en fiende også av enkelte politikere, elite og akademikere i Vesten. Ideen om Vesten som det gode er derved ikke lengre mulig å opprettholde.

En annen oppfatning som det heller ikke lengre er i hold i, er det regelbasert verdenssamfunn. Når Kina, Russland og Iran bryter de internasjonale regler som ikke passer dem, så vil de som holder seg til reglene ha et handicap. I den realpolitiske verden som nå trer frem vil det være å underskrive vår egen vasallstatus i fremtiden. Det gjelder ikke minst USA; hvis de skal kunne yte til vårt forsvar så må det være sterkt, ikke bare militært, men også økonomisk – de to sakene henger naturlig sammen.

Uten et sterkt USA vil Kina overta som hegemon, og det vil oppleves på en helt annen måte enn USA som hegemon. Å reise til Bejing med gaver for å uttrykke lojalitet hver gang Norge skifter statsminister vil for de fleste oppleves som nedverdigende. Antagelig mer nedverdigende enn den suverenitetsavståelse som Stortinget og Regjering jevnlig utøver overfor EU. Europeiske velgere har den senere tid valgt regjeringer som er langt mer vennligsinnet overfor Russland enn tidligere. Dette kan føre til vansker for Norge med å få den nødvendige støtte til en erklæring av artikkel V i NATO-pakten i en krisesituasjon hvor Russland tar seg til rette. Hvordan verden bør anordnes vil naturlig se forskjellig ut i Washington, Beijing, Moskva og Brussel og det er i dette landskapet norsk sikkerhetspolitikk utformes og utøves. Men om en misforstår landskapets utforming, så kan man lett havne på feil sted sammen med irrelevante allierte.

Forståelse av verdenssituasjonen

Hvor man står definerer hva man ser, som Mimisbrunnr så treffende har formulert det. Daniel Kahneman har kommet frem til at hva du ser er alt som er. Det kan høres rart ut, en statsminister har naturlig nok både en utenrikstjeneste og en etterretningstjeneste til å hjelpe seg med å «se» verden. Imidlertid er statsledere selv aktører på verdensscenen og Erna Solberg har vært spesielt invitert til både G-7 og G-20 fora, hvor hennes gode venninne Angela Merkel har bidratt med invitasjon. Heri ligger det to mulige kilder til feiloppfatninger. Den ene er at man mener å forstå det som foregår bedre enn de som har jobben med å vurdere verdensbegivenhetene, og at god personkjemi gir gode allianser. Til det første kan sies at en lokalpolitiker fra Bergen uten sikkerhetspolitisk erfaring neppe kan opparbeide en forståelse som overgår det profesjonelle korpset. I mangel av en slik innsikt er det ikke uvanlig at politiker speilvender egne holdninger og oppfatninger på statsledere fra andre kulturer. Når vi, som Terje Tvedt har kommet frem til, er universalister, så vil det å tro at andre statsledere vil det samme som oss være uriktig. Det gjelder både motstandere og allierte. Det andre punktet om personkjemi har i disse tider emosjonelle tider vært promotert, men som kjent så har nasjoner interesser, ikke venner, og de har i alle fall ikke følelser. Hvis man glemmer dette fordi man har et godt forhold til Angela Merkel og synes lite om Donald Trump, så kan det føre galt av stede for nasjonen Norge. Angela Merkels opptreden overfor Helmuth Kohl og David Cameron minner oss også om at vi her står overfor en erfaren maktpolitiker.

Norsk sikkerhetspolitikk under utøvelse

Småstater og spesielt randstater som Norge har stor interesse av å «binde» stormakter ved bruk av FNs sikkerhetsråd, internasjonale traktater og konvensjoner. Det er derfor ikke unaturlig at Erna Solberg fremmer dette i talen sin. Men det bærer galt avgårde når hun følger Børge Brendes anvisning om å sette dette som første linje i forsvaret av Norge. Da unnlater man å ta f.eks Russlands brudd på lover, regler og traktater alvorlig. Det er ikke nok å nevne bruddene i talen, og deretter klamre seg til traktater som om de vil bety noe hvis Russland finner grunn til å bruke makt.

Statsministeren vektlegger det strategiske i sin omtale av Russland i nord, samt det å holde forsyningslinjene til Europa åpne i en krisesituasjon. Heri ligger en forståelse av at Nord-Norge som landområde har liten betydning. Det er en oppfatning som strider mot flere utredninger og erfaringer fra den annen verdenskrig hvor norsk landterritorium var av vesentlig betydning for tyske operasjoner i Atlanterhavet. Både beskyttelse av russiske kjernefysisk slagkraft og operasjoner i Atlanterhavet vil få store fordeler av å skyve operasjonsbasene 1000 km vestover.

Statsministeren taler om «strategiske kapasiteter» som om det løser våre sikkerhetspolitiske utfordringer. Det hun utelater er hva Norge gjør hvis etterretningen oppdager noe truende i vårt nærområde; hvilke kapasiteter spiller vi på da? Problemet er at vi har nesten ingen og det lille vi har reduseres i langtidsplanen for både Marinen og Hæren. Derav følger at talen blir en bønn om støtte og ikke et bilateralt samarbeid mellom partnere. En skal ikke se bort fra at britene i et gitt tilfelle foretrekker å utkjempe striden i Nord-Norge i stedet for på de britiske øyer. Men er det å stille landet til disposisjon for krigshandlinger å utøve statens fremste oppgave å forsvare landet? Hva med den delen av befolkningen som har en oppfatning av ikke å bli forsvart av disse «strategiske kapasitetene» og må se en potensiell okkupasjon i øynene?

Norge har etter den kalde krigens slutt deltatt i en rekke NATO og US-operasjoner for å vise at vi er kapable til å forsvare oss, og at vi fortjener å bli forsvart. Vel, og bra, men det utelater staters egeninteresse og den globale situasjonen som fremstilt over. Det er imidlertid ingen naturlig følge av utenlands kampoperasjoner at en kan nedskalere Forsvaret så mye at US-styrker må stasjoneres på Værnes og på Andøya mer eller mindre permanent. Det er bra med den avskrekking som disse styrkene representerer, men det kan føre til problemer med et annet moment i talen – det bilaterale forholdet til Russland på en rekke områder som vi som nabostat bør ha orden på, som redningstjeneste, fiskerier etc. Tyskland med sin pasifisme er heller ikke den naturlige spesielle alliansepartner slik det fremheves i talen. Både tyskerne og Frankrike har andre interesser enn nordområdene.

Det som ikke ble omtalt i talen var det som i norsk presse er omtalt som eskalasjonstrategien; det vil si at enhver sikkerhetspolitisk krise/situasjon med Russland eskaleres raskest mulig slik at det er mulig å få aksept for at NATO-nasjonene erklærer artikkel V – kollektivt forsvar. Om Russland håndterer en situasjon på rett måte kan det være å gjøre opp regning uten vert. TV-serien «Okkupert» forteller en av mange muligheter for å unngå artikkel V.

Oppsummert kan en si at statsministerens tale lanserer håp som strategi. Håp om en fortsatt stabil internasjonal orden. Håp om at Russland på nytt lar sine handlinger begrenses av internasjonale traktater og konvensjoner. Håp om at russerne opptrer på en slik måte at artikkel V kan utløses om det verste skjer. Håp om at det er amerikanske styrker igjen i Europa som ikke er forflyttet til Asia for å demme opp overfor Kina. Håp om at den tyske pasifismen fordunster ved en eventuell russisk aggresjon i Nord-Norge. Og til sist, men ikke minst; håp om at det ikke blir krig.

Det er lov å håpe, men det er ikke en strategi, og det er heller ikke forsvarlig sikkerhetspolitikk i den situasjonen vi og våre allierte er i. Håp som strategi er å gamble med Norges sikkerhet og utvise en risikovilje som er ansvarsløs.

 

Prime Minister Erna Solberg on the Security Policy Challenges Facing Norway and Europe today

Forfeilet, Klassekampen leder om norsk forsvarsstrategi

Lar USA rykke inn for å fylle hullene i det norske forsvaret

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!