Sakset/Fra hofta

«For alt vi har, og alt vi er», lyder Forsvarets motto. Hva er det egentlig vi har?

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix.

Statsminister Erna Solberg (H) og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen (H) la fredag 17. april 2020 frem Regjeringens forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren (LTP): Prop. 62 S (2019–2020), Vilje til beredskap – evne til forsvar. Langtidsplan for forsvarssektoren.

Etter fremlegging ble risiko et av temaene under spørrerunden (fra ca. 28 minutter i opptaket). Det foreligger et gap mellom Forsvarssjefens anbefalte strukturforslag og det forslaget Regjeringen legger frem. Utover å avklare det selvfølgelige, samt at det er Regjeringen som tar og har ansvaret for risiko, kom det lite konkret ut av svarene.

Risiko brukes her i betydningen fare, og som et potensial eller mulighet for uønskede hendelser og tap. Forsvaret er et element som nyttes for å redusere den sikkerhetspolitiske risikoen. Det var et stort poeng under fremlegging av LTP at det var balanse mellom styrkestruktur og økonomi. Det ble ikke snakket om balanse mellom Regjeringens ambisjoner for Forsvaret og styrkestrukturen, eller mellom styrkestrukturen og sikkerhetspolitiske situasjon/trusselen (den uønskede hendelsen eller tap av norske/allierte liv, land og eiendom).

Men er det mulig å konkretisere denne risikoen ut over politisk intetsigende prat?

Sikkerhetssituasjonen

Langtidsplanen har en omfattende utredning hvor Del I, Rammer og føringer med underpunktene «Sikkerhetspolitiske rammer og føringer» og «Sentrale utviklingstrekk av betydning for norsk sikkerhet og forsvarsevne» dekker den sikkerhetspolitiske situasjonen over 25 sider.

Beskrivelsen ser ut til å være oppdatert. Den er naturlig nok langt mer omfattende og detaljert enn den sikkerhetssituasjonen som fremgår av Forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR). Selv om FMR og LTP er skrevet med flere måneders mellomrom, er de i grove trekk sammenfallende. LTP har en høyere oppløsning, og sikkerhetssituasjonen i LTP fremstår som mer utfordrende enn i FMR.

Forsvarssjefens militærfaglige råd

Ut fra et fagmilitært ståsted har Forsvarssjefen (FSJ) og hans stab analysert både oppdraget gitt av Stortinget og den sikkerhetspolitiske situasjonen. De har kommet frem til 5 områder som må forbedres:

  1. øke reaksjonsevnen i hele styrkestrukturen
  2. øke utholdenheten i hele styrkestrukturen
  3. redusere sårbarheten i kritiske strukturelementer
  4. bidra mer til NATO og internasjonale operasjoner
  5. øke volum og bredde i styrkestrukturen.

FSJ foreslår så fire alternative styrkestrukturer (A-D) som i større eller mindre grad dekker oppdraget og de sikkerhetspolitiske utfordringene. FSJ anbefaler kun ett alternativ – A, som er det mest ambisiøse, etter å ha testet alternativene i forskjellige scenarier.

Regjeringen har i LTP foreslått en styrkestruktur som kan sies å være D+. Alternativ D har lavest samsvar mellom oppdrag, trussel og struktur, mens Regjeringens forslag (D+) er noe bedre på enkelte punkter. Det retter på noe av manglene i de fem punktene.

Men forslaget tar ikke inn over seg at en sikkerhetspolitisk krise ikke venter på at Regjeringen har bygget opp førstelinjes kapasitet i 2028. En krise kan, som koronaen, komme uventet. Den sendrektige oppbyggingen av kapasitet er da også noe FSJ tar med i sin kommentar som er vedlagt LTP.

Dette er imidlertid noe av Regjeringens operasjonsmodus også under koronapandemien. Man sitter og venter til det er for sent fra januar til mars. Når det er for sent med forsvarskapasiteter, så er det gjerne tiår for sent. Statsministeren var klar over dette idet hun påpekte den lange ledetiden på forsvarsmateriell under fremleggelsen.

Det betyr at hun går inn i en fremtidig situasjon med manglende kapasitet med åpne øyne – en vurdert risiko.

Til tross for begrensede kapasiteter i LTP er ambisjonene for operasjoner utenlands (NATO/FN/diverse andre konstellasjoner) fortsatt opprettholdt. Det å sende brigadehovedkvarteret Brig N til utlandet vil være en risikosport når man har bare ett slikt. Ambisjonene i operasjoner utenlands tar øyensynlig ikke høyde for at Norge er et «frontlinjeland» på lik linje med for eksempel Baltikum. Risikoen for at noen tar seg til rette er naturlig nok høyere når en kapabilitet er i utlandet, enn når hele Forsvaret er i Norge.

Riskovilje

Risikoen er størst tidlig i LTP-perioden fordi få av de fem områdene som må forberedes har fått et løft, og den vil fortsette å være høy i flere år lengre enn i forslaget fra FSJ. Risikoen kommer av ubalanse mellom styrker til disposisjon og sikkerhetspolitisk – trusselsituasjon i første rekke. Denne ubalansen kan økes – risikoen øker – ved at styrker omprioriteres til internasjonale oppdrag, og det er ingen erstatning i Norge som kan dekke kapasiteten som sendes ut.

Risikoen vil således variere, men mens FSJs forslag vil kunne redusere risiko til lav i perioder, vil Regjeringens forslag gi en høy risiko for at avskrekking ikke virker over mange år, og selv når alt er på plass vil den ligge mellom middels og høy.

Risikoen øker også fordi det, til tross for forsikringer om det motsatte, ikke er balanse mellom kostnadene til alternativ D+ og strukturen. Den er kun finansiert med det halve av kostnaden etter hva tidligere direktør for Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Nils Holme har regnet ut.

Slik sett er risikoviljen til Regjeringen vurdert som høy, og tydeligvis uten at det er reflektert over, gitt at Statsministerens og Forsvarsministerens svar under spørrerunden er representative. Dette samsvarer med reaksjonen og risikotakingen under utviklingen av koronapandemien, hvor man «håpet» at korona var som en influensa.  Men håp er ikke en strategi, uten at det ser ikke ut til å affisere Regjeringen ved utarbeidelse av LTP.

 

Les mer om Forsvaret på Document:

Høyre svikter. Er det de rødgrønne som skal redde Forsvaret?
Ny langtidsplan: To punkter bekymrer forsvarssjefen
Et forsøk på ta oppmerksomheten bort fra et manglende forsvar
Forsvarssjefen feller hard dom over operativ evne og beredskap

 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!