Kinas president Xi Jinping taler på et «digitalt klima­toppmøte» 22. april 2021. På stats­ministerens kontor i Oslo sitter Erna Solberg som en lydig skolepike og tar notater fra en diktator som etter­streber verdens­herre­dømme og allerede i 2016 lyktes i å oppnå vårt lands formelle under­kastelse. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

NATO-toppmøtet i Brussel endte ikke overraskende med en slutterklæring der holdningen til Kina ikke skilte seg stort fra G7-landenes like i forveien.

Alliansen omtaler i praksis Kina som en global bølle, og øker sine globale ambisjoner, ikke minst av den politiske sorten. NTB-AFP skriver:

I slutterklæringen fra Natos toppmøte i Brussel ble det fastslått at Kinas ambisjoner og selvhevdende oppførsel utgjør «systemiske utfordringer for den regelbaserte internasjonale ordenen».

Nato viser blant annet til at Kina raskt utvider sitt atomarsenal og utvikler sofistikerte nye rakettsystemer. I tillegg samarbeider Kina militært med Russland.

Hvordan NATO vil følge opp ordene med handling, gjenstår å se. Pessimister vil si at det vil bli med praten. Men Kinas reaksjon tyder på at alliansen har gjort noe riktig:

Kinas tar kraftig avstand fra uttalelsen og oppfordrer Nato til å se rasjonelt på Kinas utvikling. Nato bør slutte å overdrive teorien om at Kina utgjør en trussel og ikke å bruke «Kinas legitime interesser og lovlige rettigheter som unnskyldning» for å manipulere medlemslandenes politikk ved «på kunstig vis å skape konfrontasjoner», heter det fra Beijing.

I en uttalelse fra Kinas delegasjon til EU betegnes Natos anklager som «sverting av Kinas fredelige utvikling og en feilbedømmelse av situasjonen i verden og egen rolle».

Kina anklager videre Nato for å videreføre den kalde krigens mentalitet og alliansens politiske psykologi.

Hadde det enda vært så vel, er man fristet til å si.

Stoltenberg kan tilsynelatende ikke få sagt ofte nok at det ikke er en kald krig, og det utgjør jo en perfekt symmetri til Kina, som selv har ført kald krig i et halvt århundre uten å si det. Man må jo bare håpe at det skyldes sluhet snarere enn feighet fra Stoltenbergs side.

Natos generalsekretær Jens Stoltenberg avviste mandag at Nato er på vei inn i en ny kald krig med Kina, men understreket at alliansen er nødt til å forholde seg til landets oppførsel.

– Kina kommer nærmere. Vi ser dem i cyberrommet. Vi ser Kina i Afrika, i Arktis. Men vi ser også at Kina investerer tungt i vår egen kritiske infrastruktur og forsøker å få kontroll over den, advarte han.

Stoltenberg ordla seg for ni dager siden adskillig klarere overfor Welt am Sonntag, der han omtalte angrep på infrastruktur som en av flere former for hybrid krigføring. Hvis angrep på infrastruktur er krig, hva skal man da kalle det å ta kontroll over infrastruktur?

Boris Johnson er mye mer tvetydig enn NATOs generalsekretær, og tyr til bullshit av den typen man gjerne ser på integreringsfeltet i Norge:

– Jeg tror ikke noen rundt bordet i dag ønsker å synke ned i en ny kald krig med Kina. Men jeg tror folk ser utfordringer som vi må håndtere, og så ser vi også muligheter, sa han.

«Utfordringer» er i dag kodespråk for kolossale problemer, og «muligheter» betyr luftslott.

Den norske statsministeren vil gjerne selge luftslott:

Statsminister Erna Solberg (H) mener det er viktig at de allierte sier ifra når de er uenige med Kina.

– Men jeg mener sterkt at Kina også må være en partner i håndteringen av globale spørsmål som klimaendringer. Vi kan ikke nå klimamålene hvis vi ikke har Kina med oss, sa hun.

Hvis Kina ikke sponser klimabevegelsen tungt allerede, ville Midtens bøllete rike gjøre klokt i å begynne med det straks. Det er mer enn moskeer som kan brukes til å øve utenlandsk innflytelse.

Ved å utrope Kina til en uunnværlig partner for å redde verden fra armageddon, gir hun Beijing en gratis strategisk fordel. Norges statsminister er i praksis påvirkningsagent for Kina, slik nedrustningsaktivister i sin tid var påvirkningsagenter for Sovjetunionen. CO2 er liksom blitt de nye atomvåpnene.

Dessverre er hun langt fra den eneste toppolitikeren i Vesten som er det. Derfor er også ulykksalige planer om «klimadialog» kommet med i slutterklæringen fra NATO-toppmøtet:

NATO maintains a constructive dialogue with China where possible. Based on our interests, we welcome opportunities to engage with China on areas of relevance to the Alliance and on common challenges such as climate change.

Men Kina anser ikke klimaendringer som noen «felles utfordring». De 122 kullkraftverkene som er under bygging der til lands, vitner klart om det. Kineserne har heller ikke gjort noen hemmelighet av at de vil øke sine utslipp betydelig frem til 2030, selv om de har formulert utslippsplanene med et språk journalister ikke forstår.

Erna Solbergs sabotasje av NATOs maskineri begrenser seg ikke til klima. Hun ønsker seg en allianse som frivillig unnlater å bruke hele spekteret av strategiske virkemidler. I et intervju i VG den 27. mai ønsket hun å «ta ned» Stoltenbergs ambisjoner for NATO.

Jeg vil være veldig tilbakeholden med hvor vi skal bruke NATO og hvor det kan være nyttig.

Det er ikke et poeng at NATO skal være alle mulige steder. NATO skal først og fremst være en forvarsallianse for de landene som er medlemmer.

Det er godt mulig at vi må diskutere Kinas økte militære aktivitet – uten at det betyr at NATO skal ha en rolle i det. Det er viktig å skille mellom de to tingene. Jeg er veldig tilbakeholden med hvor vi skal bruke NATO.

Solbergs sikkerhetspolitiske tenkning, hvis en slik finnes, er uhyre svak hvis hun ikke ser at militære virkemidler alene ikke garanterer sikkerheten i våre dager. Militær kapasitet forblir viktig, men er lite verdt hvis motparten bryter en ned både åndelig, økonomisk og infrastrukturmessig.

Det er nettopp fordi Kina har brukt alle virkemidler at landet har større geopolitisk vekt enn dets militære kapasitet alene skulle til si.

Vesten er allerede åndelig svekket av kjønnsideologi, klimaideologi, multikulturell ideologi, identitetspolitikk og generell woke. Erna Solberg inkarnerer selv denne svekkelsen ved å vifte med regnbueflagget i Pride-tog og kaste glans over islamist-arrangementer.

Det Stoltenberg ser som Solberg ikke ser, er at forsvar handler om mer enn besittelse av klassisk krigsmateriell på eget territorium. Men han ser ikke klart nok at klimapolitikk er blitt et våpen i den hybride krigføringen, og at kineserne enn så lenge vinner det slaget på walkover.

 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!