Gjesteskribent

Av Asle Toje

Norges største utenrikspolitiske utfordring har et navn, Russland.

Hvordan skal Norges sikkerhet ivaretas? Spørsmålet er kanskje uventet. Mange norske ledere, inkludert de som nå sitter med makten, kunne inntil nylig fortelle oss at krig mellom stater var et tilbakelagt stadium og at Norges militære ressurser trygt kunne rettes mot idealpolitiske fellesprosjekter. Mye har endret seg siden den postmoderne agendaen nådde sitt høyvannsmerke ved årtusenskiftet. Siden den gang har det blitt åpenbart at den «globaliserte verdensorden», dominert av amerikansk overmakt, ikke var en tidsverv. Hva perioden vi er på vei inn i vil bli hetende vites ikke, men den vil trolig preges av maktpolitikk.

Etter krigen mellom Russland og Georgia har en nervøsitet spredt seg i Oslo. Norge har gått fra å motarbeide NATOs rakettskjold til å betone «NATOs kjerneoppgaver». Uten å nevne Russland ved navn, naturligvis. Problemet er bare at landets forsvar er blitt avviklet, om ikke i teorien, så i praksis. Bakkeberedskapen i Nord-Norge er, ifølge Offisersbladet, bare reell i to ganger tre måneder i året. Vernepliktsforsvaret brukes som ekstradeler til utenlandsoppdragene.

Allianse ønskes
Dette er et ubehagelig spørsmål. Hvis vi ikke er i stand til å forsvare landet selv, hvem skal da forsvare oss? Det er, noe forenklet, fire alternativer for norsk sikkerhet: Selvberging, avvæpning, outsourcing og allianse. Selvberging er lite attraktivt. Et troverdig territorialforsvar vil trolig koste mellom fem og ti prosent av BNI. Det tilsvarende norske tallet for 2007 var 1.4 prosent, omtrent det samme som vi bruker på bistand. Avvæpning er heller ikke et godt alternativ. Svakhet inviterer overgrep, rent historisk. Outsourcing- å sette ut forsvaret til en annen makt er ikke mulig, all den tid det skorter på interessenter.

Dermed står allianse igjen som det mest trolige alternativet. Dette har da også regjeringen konkludert med, og den forsøker med stor iver å spille inn i NATOs nye strategiske konsept. «Hvis du ikke er i ditt eget område, er du i trøbbel» sier Statssekretær Barth Eide. Store ord fra et land uten territorialforsvar. Norge inviterer til dugnad, men møter ikke selv NATOs minstekrav på å bruke to prosent av BNI på forsvar. Norge er ikke alene om å underfinansiere forsvaret. Uten USA er NATOs kapasitet for kollektivt forsvar ytterst begrenset. I USA vil nok mange oppleve det som at Europa nå forsøker å skyve sine forsvarskostnader over på amerikanske skattebetalere.

Sikkerhet og spagetti
Det er derfor usikkert om den kaldkrigsalliansen Norge nå bestiller fortsatt er på menyen. USA reduserer sitt fotavtrykk i Europa, ikke motsatt. Eventuelle norske formuleringsseiere i det nye strategiske konseptet vil ikke forandre på dette. Det norske markeringsbehovet vis-à-vis USA de siste årene gjør at Norge heller ikke har noe tosidig «special relationship» å falle tilbake på slik Danmark har. Trenden fra internasjonal økonomi er i ferd med å slå over i sikkerhetspolitikken: overstatlige regimer erstattes av en «spagettibolle» av bilaterale avtaler

Obama mangler følelsesmessig tilknytning til Europa. Han har et kjølig og analytisk syn på allierte og partnere. Når et land hjelper Amerika med å løse globale sikkerhetsutfordringer, vil han bruke mye tid og ressurser på dette landet. Det er i denne sammenheng at vi må forstå det kjøligere forholdet mellom Oslo og Washington. Norges disproporsjonalt store bidrag til Afghanistan genererer ikke den ønskede sikkerhetspolitiske kapital. Mest fordi norske forbehold skyver de farligste oppdragene over på andre land.

Som en blyballong
Dette kan være med å forklare Norges intensiverte jakt etter nye sikkerhetsnett – i form av tette bånd til europeisk sikkerhetspolitikk og forslag om en nordisk forsvarsunion. Begge deler er åpenbart mulig, men det skorter på viljen. EU har ingen bindende forsvarspakt. Stoltenbergkommisjonens forslag om en nordisk forsvarsunion steg som en blyballong. Det var åpenbart for at Norge ville være en sikkerhetskonsument, ikke en sikkerhetsprodusent i et slikt forbund. Det ble oppfattet som et forsøk på outsourcing.

Tiden da sikkerhetsgarantier kunne utstedes uten tanke på å måtte leve opp til dem, er forbi. En dansk diplomat sa dette i rene ord: «Dere har laget dette leiet – nå får dere sove på det». I København har mange ennå ikke tilgitt den rollen Jonas Gahr Støre ryktes å ha spilt da Anders Fogh Rasmussens kandidatur til toppjobben i NATO nesten sporet av.

Rørende tillitsfullhet
Stormakten i øst synes ikke å slutte seg til tanken om at militærmakt er utdatert som utenrikspolitisk virkemiddel. Mens Norge har rustet ned, har Russland rustet opp. Norges ensidige avrustning av landminer og klasevåpen, uten at Russland gjør det samme, vitner om en rørende tillitsfullhet. Så sent som i 2008 var regjeringen blant de mest Russlandsvennlige i NATO. I 2010 har Norge plutselig begynt å betone NATOs «kjerneoppgaver», som er kodeord for invasjonsforsvar mot Russland.

«Russland representerer ingen militær trussel mot Norge» sa forsvarsminister Faremo i Oslo militære samfunn. Jonas Gahr Støre fulgte opp i et intervju med NRK «Russerne kan ikke i sin villeste fantasi forestille seg at dette er et samarbeid som er rettet mot dem». Hvem skulle ellers invasjonsforsvaret være rettet mot?

De nærer tydeligvis konstruktivistenes frykt for at det skal gå «troll i ord». Faren er at vi lurer oss selv.

Skrivebordsstrateger
Hvorfor har ikke Norge lagt om forsvarspolitikken i tråd med trusselbildet? Noe av grunnen er at det vil være politisk vanskelig. Saken er at beslutningstakerne feilleste Russland. De trodde at bare vi oppførte oss overfor Russland som om det var Sverige, så ville Russland oppføre seg som Sverige. Gjennom dialog og engasjement skulle vi «transformere Russlands nasjonale interesser». Noe i den duren.

Uten å innrømme et nytt trusselbilde er det umulig å sikre pengene som er nødvendig for å gjenreise invasjonsforsvaret. Vi bruker historisk lite på forsvar og historisk mye på statsidealisme. Forsvarsdepartementet har til gode å forklare forsvarets relevans for Norges sikkerhet. I forsvarets «Strategiske Konsept» fra 2009 er ambisjonene mye større enn kapasitetene. En kilde nær NATOs generalsekretær Fogh Rasmussen satte det på spissen: «Det virker som om størrelsen på forsvaret er omvendt proporsjonal med tiltroen til egne strategiske evner».

For en grundigere behandling av disse temaene, se artikkelen «Norsk utenrikspolitikk – en kritikk» som kommer i neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift.

Asle Toje er politisk forsker og kommentator. Kronikken «Når statsidealismen blir et problem» ble først publisert i Bergens Tidende, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.