Krigen setter makten fremfor retten, tydeliggjør økonomiske og handels­politiske avhengighets­forhold og stiller solidaritet og interesse­motsetninger mellom allierte på prøve. Den stiller også våre ledere på prøve. Krigen i Ukraina er ikke noe unntak.

Men sannheten er alle krigers første offer. Egne behov for samhold, krigståkens kaos og egen, så vel som motpartens, propaganda og desinformasjon blokkerer for fakta og nøktern analyse.

Ikke desto mindre: Er det noe vi trenger i tider som dette, så er det nettopp nøktern analyse. Vi trenger å kunne forstå våre omgivelser og våre venner like fullt som våre fiender, slik at vi kan utarbeide robuste strategier og effektivt ivareta våre egne sikkerhets­interesser.

Det er våre politiske lederes primære ansvar å ivareta landets og borgernes sikkerhet. Deres fremste oppgave, fremfor noe annet, er å sørge for at krigen ikke kommer hit.

Så hva gjør regjering og storting for å ivareta vår sikkerhet?

Den brutale sannheten er at det gjøres svært lite! Dette til tross for at krigen er på vår dørterskel. Den eksistensielle stormakts­krigen er igjen tilbake i Europa.

For realiteten er at vi har avviklet vår nasjonale forsvars­terskel og redusert Forsvaret til en skygge av hva det en gang var. Det har bidratt til å øke risikoen for at krigen som nå herjer i Ukraina, også kan komme hit.

Forsvars­planleggerne mente at Russland var på vei til stabilt demokrati. De mente at Norge ikke lenger var strategisk viktig. Og de mente at vi kunne utelukke krig i Europa i all overskuelig framtid.

Det ble advart mot denne optimistiske, men altfor naive analysen av våre sikkerhets­politiske omgivelser. Finnene opprettholdt sitt mobiliserings­forsvar. Men norske politikere ville heller bruke pengene til alle mulige andre «gode» formål.

Lenge var lykken bedre enn forstanden, men historien var ikke slutt, slik mange trodde etter Sovjet­unionens kollaps. Nå har historien omsider selv innhentet naive politikere og opportunistiske forsvars­planleggere.

For Russland var ikke på vei til stabilt demokrati. Og våre sikkerhets­utfordringer var ikke redusert til «mindre kriser og konflikter av begrenset omfang og varighet», slik blant andre Forsvarets forsknings­institutt (FFI) og en tidligere forsvarssjef påstod.

Og Norge har ikke mistet sin strategiske betydning. Tvert om. Norges strategiske betydning har økt som en følge av krigen i Ukraina og forverringen i forholdet mellom Russland og NATO-landene.

Viktigheten av Russlands kjernevåpen har økt, og med det ytterligere eksponert Finnmark og Nord-Norge på grunn av nærheten til basene for de kjerne­fysiske ubåtene og de strategiske bombeflyene som nå er flyttet nord til Kola-halvøya.

At krigen kan bli langvarig, innebærer økt betydning av alliert logistikk og forsynings­linjer, noe som øker den militære betydningen av vår lange kystlinje, fra Stavanger i sør til Narvik i Nord, for å sikre transport­rutene over Atlanterhavet.

Det forhold at eksporten av olje og gass fra Russland til Europa er blokkert og at Norge har overtatt rollen som hoved­leverandør av petroleum til Europa, innebærer selvsagt at norske olje­installasjoner og rørledninger fra Barentshavet i nord til Nordsjøen i sør er tilsvarende eksponerte.

Geopolitisk og sikkerhets­politisk sett er Norge og norsk territorium mer utsatt enn noe annet land i Europa. Den som kontrollerer Norge, kontrollerer store deler av Nord-Atlanteren, kan overvåke og true Russlands viktige andreslags­flåte på Kola-halvøya og kan mer eller mindre slå lyset av i Europa.

Det innebærer at dersom krigen i Ukraina eskalerer til en direkte konfrontasjon mellom Russland og NATO, vil den antakelig først spre seg i vår retning. Det er et geopolitisk faktum som regjering og storting synes å ha vanskelig med å ta innover seg.

For i stedet for å snarest mulig og uten opphold øke forsvars­bevilgningene, sleper regjeringen bena etter seg og unnlater å foreta de grep som åpenbart er nødvendige for å reetablere den nasjonale forsvars­terskelen.

Norge er fortsatt en sinke i NATO. Med 1,5 % av BNP unnlater regjeringen fortsatt å innfri vår over 10 år gamle forpliktelse i NATO om et forsvars­budsjett på minst 2 %. Det er en skam overfor våre allierte som ikke bidrar til å styrke solidariteten i NATO. Og det er et svik overfor det norske folk.

2 %-forpliktelsen innebærer et forsvars­budsjett som er 32 milliarder større enn dagens. Det ser Stortinget seg åpenbart ikke råd til. Samtidig bevilger Stortinget med et pennestrøk 75 milliarder til Ukraina!?

Det er bra at vi støtter Ukraina, men det blir galt når våre politikere åpenbart er mer opptatt av andre land enn å ivareta sitt eget lands sikkerhet.

Og vi må være klar over at om vi ikke formelt og folkerettslig sett er i krig, så deltar vi reelt sett i en sted­fortreder­krig mot vår nabo i øst både propaganda­messig, med handels­sanksjoner og ikke minst militært ved å forsyne Ukraina med våpen, ammunisjon og militært utstyr.

I 1930-årene la regjeringer ledet av Mowinckel og Nygaardsvold ned Forsvaret under henvisning til folkeretten og Folke­forbundet, bare for å bli angrepet og okkupert av Tyskland.

De siste 30 årene har regjeringene Bondevik, Stoltenberg, Solberg og Støre lagt ned Forsvaret, også denne gang under henvisning til folkeretten og den liberale verdensorden, men nå for indirekte å gå til krig mot Russland.

Det er et skremmende historisk paradoks. Det må være norsk strategi og statsmanns­kunst på sitt beste!?

Det forteller noe om våre politiske lederes manglende evne til å ivareta landets interesser. Og det forteller noe om hvordan de prioriterer befolkningens sikkerhet.

Når skal Stortinget våkne?

 

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.