Vi har i høst sett antydninger til en ny forsvarsdebatt blusse opp i kongeriket, direkte foranlediget av offentliggjøringen av budsjettet for 2017 samt langtidsplanen for Forsvaret. Begge kan leses via aktuelle lenker på Forsvarsdepartementets hjemmesider, mens delvis kritiske omtaler finnes på blant annet det verdifulle nettstedet aldrimer.no, der ikke minst Kjetil Stormark har advart gjentagne ganger mot at den politiske retorikken på området bare i beskjeden grad samsvarer med de finansielle og militære realitetene. Også Nils Holme har drøftet de samme spørsmålene på en innsiktsfull måte.

Noen av frontlinjene i diskusjonen er gjenkjennbare, andre er nye. Enkelte deltagere har funnet seg uvante meningsmessige forbundsfeller, i sannhet «strange bedfellows», mens andre har annammet synspunkter man skulle forsverget at de ville lande på. Det er slett ikke alltid like lett å se hvem som er sanne forsvarsvenner lenger. Meningsmessig har vi med andre ord rotet oss inn i et riktig ulendt terreng, om man kan koste på seg en slik bakvendtformulering, som forhåpentlig står i stil med tematikken.

Vi har tidligere vært innom totalkostnadene for Norges militære forsvar. De lå under den kalde krigen på 4 % av bruttonasjonalproduktet og burde nå ifølge NATO vært minst 2 %; dét er de ikke. Misforholdet var skammelig for halvannet år siden og er ikke mindre skammelig nå, altså etter enda en budsjettfremleggelse, men dét lar vi ligge, på nytt forvisset om at Stoltenberg, Støre, Solberg og andre politikere ikke er til å stole på i den forstand at de kan forventes å målbære samme mening over tid, uavhengig av hva som gagner dem personlig så vel som deres krets i maktspillet de hengir seg til. I stedet skal vi se litt på fordelingen av bevilgningene til ulike aktiviteter innen totalrammen. Hva prioriteres og styrkes? Hva settes på venteliste, og hva bygges ned?

ANNONSE

Det er åpenbart at luftforsvaret styrkes i og med at beslutningen om innkjøp av 50+ kampfly av typen F35 opprettholdes. Jeg er isolert sett enig i anskaffelsen; luftkraft er den mest potente modaliteten som finnes for styrkeprojeksjon, også defensivt, for å hindre fiendtlige flyangrep og for å levere pang og smell på rett sted mot sjø- og bakkemål, i særdeleshet over de store avstandene Norge har primæransvaret for. At luftmakt relativt lett kan gjøres virksom også i områder fjernt fra vårt eget land, er å anse som et pluss i sammenhengen. Jeg går ut fra som selvsagt at våre myndigheter har lagt mer vekt på norske interesser enn amerikanske hva denne forsvarsprofileringen angår, men nok om dét.

Anskaffelse av fire nye ubåter til erstatning for det vi ennå har flytende av Ula-klassen, tviler jeg heller ikke på er nødvendig. Man får samtidig håpe at driftsutgiftene finansieres på en realistisk måte, slik at ikke tilsvarende funksjonelle problemer dukker opp etter hvert, som for fregattene av Nansen-klassen. Har man råd til å kjøpe utstyr, må man også ha råd til å bruke det, ellers dummer man seg ut. Endelig må ikke evnen til maritim overvåkning svekkes; da tar jeg det for gitt at prosessen med anskaffelse av moderne erstattere for våre gamle Orion-fly nå måtte innledes. Men når alle disse tunge utstyrspostene er vedtatt og har fått endelig tommel-opp-tegn av mange nok på Stortinget til at de kan gjennomføres, så opphører også stort sett de gode forsvarsnyhetene i både budsjettet og langtidsplanen. Særlig er det utviklingen for Hæren som fremstår som uklar, for ikke å si bekymringsfull. Delvis skyldes dette at de finansielle beslutningene for hærmoderniseringen skytes på fremtiden, hvilket medfører at sammenligning mellom de ulike forsvarsgrenene blir vanskelig, men aller mest aner man en tendens til at det «gammeldagse» landforsvaret må klare seg med det som blir igjen, litt flåsete sagt. Det er ikke tillitvekkende at Høyre-Frp-regjeringen derved unnlater å markere et tydelig trendbrudd i planene for norsk territorialforsvar.

Tanken om den lille, men gode hær er langt fra ny i Norge, og kom til heder og verdighet igjen etter Sovjetunionens fall. Satsingen på spesialstyrker er en viktig del av konseptet, og jeg er ingenlunde blind for at slike utgjør en særdeles viktig spydspiss i norsk kampkraft, ikke minst mobilitetsmessig. Trolig er Forsvarets spesialkommando (FSK) i dag viktigere enn noen gang, også hva formidling av direkte fysisk ødeleggelse angår, gitt de nye metodene som nå finnes for å kommunisere informasjon om mål man iakttar til fjerne baser hvorfra luftbåren død kan styres inn mot en eventuell fiende.

Likevel, en spiss eller en egg uten solid støtte bak seg vil ikke duge til mye, i alle fall ikke over tid, og det er mot denne bakgrunn at Norges nåværende landstyrker fortoner seg sørgelig svake mot nærmest enhver tenkelig fiende. Mobiliseringshæren var stor, men er for lengst bygd ned; det er omtrent like lite igjen av denne som av den generelle verneplikten. Heimevernet er systematisk nedbygd og trenes for lite. Ganske særlig var det en ulykke at deres skarpeste avdeling, HV-016, for fem år siden ble nedlagt. Som alltid formulerte man seg som om man omorganiserte for å gjøre mer effektivt det som var igjen, men la ingen tvil råde: Man har år etter år massivt redusert norske landstridskrefter slik at de er gått fra å være formodentlig til åpenbart utilstrekkelige mot koordinerte angrep med alt annet enn små og uprofesjonelle fiendtlige styrker. Nå gir regjeringen Solberg en ytterligere dytt til den trinnvise nedbyggingen ved å foreslå Kystjegerkommandoen nedlagt.

Først når langtidsplanen for hæren (Landmaktutredningen) kommer om et par år, skal man oppgradere – jeg tror ikke man er frekk nok til å bruke formuleringen ruste opp – vår slagkraft på bakken; tro det den som vil. Det eneste man hittil har lykkes med å bygge opp av hær-spesifikke kvaliteter og sentimenter, FSK untatt, har vært frustrasjon og mismot, ikke minst siden de øverste sjefene for våre soldater – dessverre ikke bare de politiske, stundom de militære med – har vist manglende forståelse for hva praktisk krig krever av mannskapene, jamfør daværende forsvarsminister Faremos fullstendig uspiselige omtale av norske soldaters opptreden i Afghanistan for noen år siden. Slikt glemmes ikke lett, ikke minst fordi damens forgjengere så vel som etterkommende også har levert innspill som etterlater tyst forakt hos svært mange i uniform.

Kanskje synes dagens ansvarshavende, som statsminister Solberg, forsvarsminister Eriksen Søreide og deres stort sett samstemmige kolleger fra Arbeiderpartiet, i sitt stille sinn at et eventuelt forsvar av norsk territorium like godt i NATO-solidaritetens navn kan outsources til amerikanerne, de er jo uansett så flinke med maktbruk og krig og sånn? Spørsmålet er bevisst flåsete formulert, men det dukket naturlig opp da vi for litt siden fikk vite at Norge fremover skal huse 330 mannskaper fra det amerikanske marinekorpset som etter sigende «vil ha stor nytte av å trene i norsk natur og klima». Soldatene skal være i landet på rotasjonsbasis, noen måneder for hver kontingent, og dette siste ble fremholdt som hovedgrunn til at den nye ordningen ikke representerer noe brudd med Norges basepolitikk siden 1949; vi ønsker ikke fremmede soldater stasjonert på norsk jord i fredstid. Skjønt ved nærmere ettertanke syntes man kanskje at argumentet lød vel tynt. Derfor lanserte man følgende enda mer sofistiske begrunnelse for at intet politisk-strategisk kontinuitetsbrudd truer i og med stasjoneringen av noen hundre USMC-soldater i Trøndelag: Det er Norge som suverent definerer norsk basepolitikk, så dersom vi sier at den ikke forandres i og med den foreslåtte praksisendringen, så forandres den ikke. Altså: Sier vi at et eple er en stein og det er vi som har definisjonsretten på området, så er eplet en stein. For meg lyder dette som analystisk formalargumentasjon av verste stykke, konsistent allmennspråk er det i hvert fall ikke. Jeg blir sant å si en smule urolig når slikt tilgripes i begrunnelsen av politisk kilne standpunkter.

La meg være klar: NATO-solidariteten er fundamental, og trening på hverandres territorier er i utgangspunktet et gode. Men var ikke behovet for amerikansk nærvær og støtte markant større på Sovjetunionens tid, da man hadde en betydelig militær trussel nær oss og et i prinsipp aggressivt politisk system rådde grunnen hos vår østlige nabo? Uansett hva man måtte mene om Putin og putinismen, så er det vel ingen i Vest-Europa, enn si Norge, som oppfatter Russland av i dag som en større militær trussel en hva Sovjetunionen var? Hvorfor da si ja takk til en amerikansk base – eller et baselignende nærvær; jeg orker snart ikke mer nyspråk fra politikernes side – men ikke da?

Jeg har jo ikke svaret, selv om enkelte mer spekulative, nærmest konspiratoriske, vurderinger fort melder seg om man grunner over forholdet. Uansett bør det være åpenbart at det først og fremst er nordmenn som skal forsvare Norge militært, ikke utlendinger, ikke engang utlendinger som er våre langvarige allierte. Dersom Norge hadde opprettholdt et noe så nær sterkt landforsvar, så hadde i alle fall ikke nærværet av noen hundre amerikanere vært militært nødvendig; i dag vet man faktisk ikke hva man skal tro. At russerne oppfatter flyttingen hit av selv små USMC-elementer som en i prinsippet uvennlig handling, er selvsagt. Amerikansk militær er kommet deres grenser nærmere på så mange steder de siste 25 årene, og de tenker sitt. Mistillit er ingen unidireksjonal kvalitet.

Vi bygge ut vår egen evne til å forsvare norsk territorium til et i alle fall noe så nær troverdig nivå. Ap-ledete regjeringer har sviktet i så måte, det samme gjorde Bondevik-regjeringene, og nå er det en Høyre-ledet regjering som heller ikke lever opp til forventningene. Våre forsvarsmessige prioriteringer bærer preg av ønsket om å delta sammen med de store gutta i internasjonale operasjoner heller enn å ville sikre eget land mot eventuell aggresjon; personlig finner jeg dette å være en uklok strategisk-politisk vekting av våre nasjonale interesser. Det er også uklokt å stole mer og mer på utenlandsk – les amerikansk – nærvær på norsk territorium dersom vi ønsker å vedlikeholde forutsigbarhet og strategisk stabilitet overfor Russland. Dette er ikke unnfallenhet, snarere er det en erkjennelse av at de er store mens vi er små. Det er i vår egen interesse å minimere antallet friksjonspunkter oss imellom.

Uansett er det aller viktigste å gjøre mer for vår mentale holdning til oppgaven å skulle forsvare både nasjonen og staten Norge enten trusselen kommer utenfra eller finnes innenlands. Våre soldater må vite at deres politiske ledere støtter dem, de må ikke oppleve å bli falt i ryggen straks en diskutabel eller tvetydig situasjon oppstår.

Som ledd i tryggingen av nasjonen må arbeidet med å vedlikeholde vår norske identitet som mer enn en allmennfølelse av at vi bor i et ålreit land, tas langt mer alvorlig enn vanlig har vært. Uten nasjonen har vi snart ingen stat, i alle fall ingen stat som nordmenn vil kjempe for. Erstatningen av norske verdier med allmennmenneskelige, globalistiske tankesett og regler svekker nasjonen. Da svekkes også vår sikkerhet, både gjennom oppløsningstendenser internt og befolkningspresset utenfra.

De mannskaps- og utstyrsmessige problemene kunne kompenseres av det aller viktigste, et bedre mentalt eller åndelig forsvar. For å oppnå dette, må man begynne tidlig. Hvor mange unge har eksempelvis hørt om Dreyer på stubben?

battle_of_trangen

Med sitt eksempel på personlig mot styrket kaptein Nikolai Peder Dreyer (1772–1808) kampmoralen hos de norske soldatene i slaget mot svenskene ved Trangen den 25. april 1808 ved å stå fullt synlig på en stubbe og skyte på fienden; vi var allierte med hver våre stormakter den gangen. Dreyer ble truffet av flere skudd og hardt såret («det skal mer enn én kule til for en trønder»), men svenskene tapte slaget. Få dager senere døde kapteinen, som ble et symbol på norsk offervilje og mot. Ikke minst i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 ble han hyllet, og Andreas Blochs tegning av offiseren på stubben, som illustrerte Henrik Angells verk Syvaarskrigen for 17. mai: 1807–1814, var tidligere å finne i lese- og historiebøkene til alle norske skolebarn. Slik er det ikke mer. Hva skjer med en nasjons forsvarsvilje når slike fortellinger glemmes bort, når de ikke videreformidles lenger?

Nordmenns første ansvar er å forsvare egen familie og eget land, først deretter kommer alle andre gode formål. Glemmes denne fundamentale prioriteringen – og den er delvis glemt av globalistiske politikere – så sykner forsvarsevnen hen.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629