Sakset/Fra hofta

Stortinget vedtok denne uken å øke representantenes årslønn med 21 676 kroner. Regjeringens lønnsvilkår ble også justert. Statsministeren får et påslag på 38 104 kroner året, for å være helt nøyaktig.

Stortingets forbedring av sine egne vilkår står i opprørende kontrast til det Regjeringen med Stortingets stilltiende samtykke fant å ville avspise pensjonistene med. En gjennomsnittlig NAV-pensjonist får i år et tillegg på 2 066 kroner årlig. Det er en følge av Stortingets tidligere innstramming av pensjonene. For å få plass i statsbudsjettet til oppbygging av enda mer statsbyråkrati og kostnader ved å fø på fjernkulturelle inntrengere, har Stortinget vedtatt at folketrygdens pensjonsytelser skal øke i takt med den alminnelige lønnsøkningen i samfunnet, men minus 0,75. Da får både byråkrater og muslimer sitt. Pensjonistene får regningen.

Denne underreguleringen av pensjonene gjør at pensjonistene har tapt inntekt og kjøpekraft. En pensjonist som i 2014 hadde en årsinntekt på 180 000 kroner, har tapt 10 700 kroner siden 2013 som følge av underreguleringen. I samme tidsrom har stortingsrepresentantene fått økt sin egen årslønn med 92 023 kroner. Stortingsrepresentanter som er opptatt av at forskjellene øker i samfunnet, trenger ikke å forlate stortingsbygningen for å finne eksempler. De kan se seg selv i speilet.

Et trygdeoppgjør, som betyr at pensjonistene får reallønnsnedgang på tredje året, ble ikke en gang debattert i Stortinget. Det forteller alt om hvordan de politiske elitene ser på dem som har bygd opp det velstandssamfunnet politikerne surfer på.

Politikk er blitt en næring i Norge. Ungdom utdanner seg bevisst for å herse med andre. De går rett fra universitetene og inn i styringsverket. Livserfaring og arbeidslivsbakgrunn er ikke nødvendig. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen går nå ut av politikken for, som han selv sa det, å stifte bekjentskap med det sivile samfunn. Vi mener det er naturlig å vite noe om samfunnet før en gir seg til å styre det, men forstår at vi tar feil. Nå går folk rett fra politikkens SFO og til Stortinget. Det er mer lukrativt å bli yrkespolitiker enn å ta seg arbeid.

Dagens politikere er ikke sterkere enn at de må holdes oppreist av en hærskare medhjelpere. Trygve Bratteli hadde som finansminister én statssekretær. Siv Jensen trenger seks. I Brattelis tid som regjeringssjef var det tre statssekretærer ved Statsministerens kontor. Erna Solberg behøver åtte. De som mener Norge styres bedre nå enn i Trygve Brattelis regjeringsdager, har et alvorlig forklaringsproblem.

Heltidspolitikerveldet sprer om seg også i fylkes- og kommunepolitikken. Vi har fått et kobbel av levebrødspolitikere også der. Fylkeskommunene har nesten ikke oppgaver ut over ansvar for videregående skoler, fylkesveier, kollektivtrafikk og skoletannrøkt. Likevel holder fylkene seg med jevnt over 10-15 heltidspolitikere. Ap og Sp har tilført fylkene dobbeltbyråkratiske gjøremål, slik at deres partifeller i fylkene har papiroppgaver for å få tiden til å gå. Det var sikkert dette Einar Førde i sin tid som Ap-nestleder siktet til med uttrykket «å bære havre til død hest».

Einar Gerhardsen omtalte en gang penger som «størknet svette». Det gjelder også i dag. Politikerne forsyner seg rundelig av andres størknede svette.

Mens de som svettet avspises med knapper og glansbilder.

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.