Sakset/Fra hofta

Generalløytnant Robert Mood, den gang han var FNs spesialutsending til Syria. Mood har i dag irritert og provosert det politiske/journalistiske Norge ved å felle noen harde dommer over politiske ledere. Slikt gjør man ikke ustraffet. Foto: Denis Balibouse / Reuters / Scanpix

NRK avsluttet søndag kveld en tv-serie om og med de seks statsministrene Norge har hatt etter 1980.

Programmene ga knapt seerne noen ny innsikt, men var interessante likevel, fordi pludringen ved middagsbordet bekreftet at de seks regjeringssjefene ikke ser på sitt oppdrag som et folkevalgt tillitsverv, men som et yrke.

Bortsett fra Gro Harlem Brundtlands åtte år som praktiserende lege, har ingen av de seks vært i alminnelig arbeid. De har i hele sitt voksne liv drevet med politikk. Det gjelder også Kåre Willoch, som før han kom på Stortinget var ansatt som påvirkningsagent for Norges Rederiforbund.

Her ligger mye av forklaringen på den økende tillitskløften mellom de styrende og de styrte i dagens Norge. Unge mennesker utdanner seg til å herske over folk. Noen unge tar fag- og mesterbrev i håndverksfag for å gjøre gagns arbeid – andre tar mastergrad for å ligge samfunnet til byrde.

Slik er det politiske miljø blitt overbefolket av velutdannede mennesker med spisse albuer. De anser seg stort sett som hevet over samfunnsklassene og setter egen karriere foran velgeroppdraget. Generalløytnant Robert Mood, som i dag utkommer med sin bok «Ansvar. Ledelse er ingen popularitetskonkurranse», sa i NRKs Politisk kvarter i dag morges at ungdomspolitikere som snakker de politiske lederne etter munnen, og som lærer seg å snakke mye uten å lyve, har en stor politisk fremtid. Generalens observasjon samsvarer med våre egne iakttakelser i et halvt århundre. Vi lever i pratmakernes æra.

Johan Nygaardsvold er blant Norges lengst sittende regjeringssjefer. Han har fortalt at han fikk sin viktigste politiske inspirasjon ved å snakke med folk på benken foran samvirkelaget i Hommelvik – like ved det sagbruket hvor han før hadde sin arbeidsplass.

Slik er det ikke lenger. Dagens rikspolitikere lever i sin egen boble, en osteklokke hvor virkeligheten ikke får trenge inn. Politikk er omgjort til et spill, og Stortinget er omdannet fra parlament til kasino. Gallup har erstattet politisk livgivende folkelig kontakt.

Små partier utnytter sine posisjoner til utpressing av regjeringen. Grov utpressing i det sivile liv kan etter straffeloven gi inntil seks års fengsel. I Stortinget gir det politisk ære.

Denne uken er det nye spilledager i stortings-kasinoet. For å hindre at Carl I. Hagen blir innvalgt i Nobelkomiteen, endres spillereglene mens spillet er i gang. Det hadde vært redelig å endre valgbarhetsreglene i god tid før kandidater ble lansert, men uredelig å endre dem når prosessen er i gang. Knapt noen tror at nye regler vedtas for å markere Nobelkomiteens uavhengighet. Da hadde en for noen år siden også latt være å velge Thorbjørn Jagland (Ap) og Ågot Valle (SV) til Nobelkomiteen mens de satt på Stortinget. Nye regler – Lex Hagen – vedtas utelukkende for å holde en folkekjær eks-politiker borte. Ved Stortingets spillebord gjelder andre og mer eksklusive regler for Ap/SV-folk enn for andre.

Slik styrkes politikerforakten – det vil si politikernes forakt for folket. Norge er på feil politisk kurs. Aldri noen gang etter krigen har så mange vært avhengig av å få hjelp til mat fra humanitære organisasjoner. Det er økende nød. Adresseavisen forteller i dag om en rusfri mann som samfunnet har støtt fra seg og som på vinterstid bor i et telt i Bymarka.

Men politikerne hever knapt øyenbrynene der de sitter ved Stortingets spillebord.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

Kjøp Kent Andersens bok her!