Sakset/Fra hofta

Plenen foran Stortinget ble mandag ettermiddag fylt av kreftpasienter, pårørende og venner for å uttrykke sin misnøye med den bokstavelig talt drepende tregheten i statens godkjenning av nye kreftmedisiner.

Kravet fra de hundrevis av fremmøtte var at kreftpasienter må få nye medisiner raskere enn tilfelle er nå. Saken er den at det tar langt tid før et livreddende preparat er godkjent i utlandet til det kan brukes av kreftsyke pasienter på offentlige sykehus.

Når et medikament er godkjent i USA eller av EU, kan det omgående tas i bruk ved private sykehus i Norge – men ikke offentlige. Før det kan skje, må preparatet vurderes av Statens legemiddelverk og godkjennes av det såkalte Beslutningsforum for nye metoder. Dette tar tid. Selve bruken av medikamentet er allerede godkjent av USA/EU. Spørsmålet er om det offentlige skal betale. Det tar det altså to år å avklare.

«Mens graset gror, dør kua» heter det i et gammelt ordtak som er dødelig alvor for folk med dystre prognoser – alt takket være temposvakheten i statens papirmølle. «Og sånn går nu dagan» som det heter nordpå. Og for kreftsyke går dagene mot en død som kunne vært skutt ut i det blå på ubestemt tid – om effektive medisiner kunne brukes.

Det er haugesunderen Finn Quist som har samlet hele Kreft-Norge til kamp for at alle det gjelder må få nye og livsforlengende medisiner finansiert av staten. I motsatt fall tas det nye skritt på veien mot et todelt helsevesen – ett for dem som selv kan betale behandlingen og et annet for folk som må vente seg gjennom det offentlige helsestellet.

Et klassedelt helsevesen strir mot alle de sosialdemokratiske fellesverdier som det norske samfunn hviler på. Men det er skiftende regjeringer og stortingsflertall som har skapt todelingen. Det er nemlig de regionale helseforetakene som må ta regningen. Derfor vegrer de seg for å si ja. De som syns dette er en «bukken og havresekken»-lignende situasjon, er inne på noe.

Helseministre i flere regjeringer har også ansvar for at «lusa på tjærekosten»-tempoet i Statens legemiddelverk får anledning til å leve sitt liv i dvale – og at treneringen ikke får følger for de ansvarlige. Statlig treghet er visst verneverdig. Nå later det til at helseminister Bent Høie handler. Finn Quist har fått gjennomslag for tre av fire krav.

Finn Quist er et godt eksempel på at det nytter å kjempe for enkeltindividets rettigheter i forholdet til det offentlige apparat. Quist har selv vært alvorlig syk. Transplanterte lunger reddet ham fra den sikre død. Så fikk kona Ingrid uhelbredelig kreft, men ikke livreddende medisiner. I sju år har Finn Quist kjempet for sin kones – og all andres – rett til offentlig finansierte legemidler som kan forlenge livet. Nå løsner det.

Vi har dermed ikke sagt at ethvert nytt medikament skal tas i bruk automatisk og dekkes av det offentlige. Det er bunn i statskassen også.

Men politikk er å ville – og å prioritere. Folkevalgte myndigheter må forholde seg til de som har valgt dem. Folkets interesser må komme først. Folkevalgtes hobby med å fø på lykkesøkende inntrengere fra Langtvekkistan, kan ikke få være et prioritert formål så lenge nordmenn lider i helsekø fordi statens kvern maler så langsomt.

«Nordmenn først» bør være norske myndigheters viktigste rettesnor.

 

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.