Sakset/Fra hofta

Et stort antall nordmenn lider med grusomme migrenesmerter. Men staten avslår å gi effektiv medisin på blå resept. Men over 100 millioner i døgnet i bistand til andre land har politikerne fortsatt råd til. Blant annet pøses enorme beløp ut til regnskogprosjekter i land Norge har svært lite med å gjøre.

I Dagsnytt 18 mandag denne uken diskuterte man situasjonen for norske migrenepasienter. Mange sliter med svært smertefull migrene som er vanskelig å behandle. Her er det snakk om smerter som i praksis kan være invalidiserende. Det blir nær sagt umulig for pasientene å fungere normalt i hverdagen, med hensyn til jobb, familieliv osv. Uføretrygd kan i mange tilfeller bli resultatet.

Men det finnes heldigvis noen lyspunkter. For den nye medisinen Aimovig kan hjelpe, også for de mest krevende migrenetypene. Det kan gi et nytt og bedre liv.

Problemet er at medikamentet er kostbart, og bruken vil beløpe seg til over 5500 kroner per måned per pasient.  Totalt anslås at kostnaden for alle pasientene vil være noe over 100 millioner per år.

Slike kroniske tilstander faller normalt innunder ordningen med blå resept, det vil si at det offentlige dekker kostnadene til medisin. Men ikke i dette tilfellet.

«Det er ikke funnet plass til dette i neste års statsbudsjett», opplyser programleder Sigrid Sollund i Dagsnytt 18.

Dermed er pasientene er nødt til å dekke behandlingskostnadene selv, noe slett ikke alle har råd til.   I innslaget beretter en fortvilet lege og migrenespesialist Tine Poole at mange i desperasjon tar opp lån på hus osv. for å unnslippe smertene i det daglige.

Legen kan fortelle at dette innebærer at hun må søke om uføretrygd for pasienter som ville vært i stand til å arbeide om de hadde fått den nye medisinen. Det er derfor tvilsomt om det offentlige totalt sett sparer noe som helst ved på sin refusjonsnekt.

Fra myndighetenes side kan statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H) fra Helsedepartementet opplyse om at dette er et resultat av en vedtatt «stortingsmelding om prioritering».  Hun forteller videre at man vil vente på at det kommer flere tilsvarende medisiner, slik at myndighetene da lettere kan diskutere pris med leverandørene.

I mellomtiden må altså pasientene lide med sine smerter, på ubestemt tid. Politikerne har det helt greit med det.

Som så mye annet i politikken handler dette om prioriteringer. Det reflekterer hva våre folkevalgte synes det er viktigst å bruke våre felles penger på. Joda, det kjekles i sedvanlig stil mellom Høyre og Arbeiderpartiet om hvem som vil prioritere hva innenfor trange helsebudsjetter.

Men hovedinntrykket er det samme, uansett hvilket parti som har regien: Det settes av for lite penger innenfor denne sektoren, i forhold til de oppgaver man står overfor.

Normalt ville man trodd at grunnleggende helse i form av akutt smertelindring for landets befolkning ville komme høyt på enhver offentlig prioriteringsliste. Sant å si er det vanskelig å finne formål som bør komme særlig høyere.

Men per 2019 ser ikke våre folkevalgte slik på saken. Egen befolkning er ikke lenger viktigst, selv ikke når det er snakk om prekære og åpenlyse behov som her. Nå skal det nemlig «tenkes globalt». Norge skal ut i verden og «spille en viktig rolle». Vi skal rett og slett være «en humanitær stormakt».

Så får vi heler bli litt mindre humanitære på hjemmebane.

I samme sending av Dagsnytt 18 kan illustrerende nok statssekretær Sveinung Rotevatn (V) fra klima- og miljødepartementet stolt informere om at Norge virkelig skinner i det internasjonale «klimaarbeidet». For ikke bare gir vi formidable summer til regnskoger både i Brasil, Colombia og Indonesia. Rotevatn kan gledesstrålende fortelle at Norge også har inngått et «omfattende skogsamarbeid med Gabon, i tillegg til utbetalinger til Guyana». Gabon og Guyana, altså.

Alt dette har ifølge Rotevan blitt «tatt godt imot av verdenssamfunnet på klimatoppmøtet».

Nettopp, Norge høster godord for å pøse milliarder ut til tynt dokumenterte og ofte særdeles tvilsomme formål i land langt, langt borte fra oss selv. Mens deler av vår egen befolkning bokstavelig talt betaler prisen i form av ulidelige smerter.

Det tåler å gjentas: Til sammen skal Norge bruke 37,8 milliarder kroner på bistand i år. Sagt på en annen måte: Vi bruker godt over 100 millioner kroner på bistand per dag, hele året – ca. 4,5 millioner per time.

Det vil si at vi på ett eneste døgn har brent av mer på bistand enn det ville koste å sikre gruppen av migrenepasienter et verdig liv uten fryktelige smerter.

Man har nesten ikke ord.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.

«Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!