Alderdom. Tiden går. Tiden flyr. Årene går. Bli gammel. Eldes. På sykehjem. Gamlehjem. Tenker. Undrer. Savn. Savner. Ensom. Trist. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB Scanpix

Hvis man forskjellsbehandler befolkningsgrupper skaper man motsetninger. Det het så fint på venstresiden at man ikke skulle spille svake grupper ut mot hverandre. Men er det ikke det som skjer? Man må bare ikke snakke om det.

Erna Solberg presterte å si at det var fordi hun hadde moralsk ryggrad, at hun hentet IS-kvinnen hjem. Det var en uhyrlig uttalelse og sier noe om hvor «langt ute» dagens elite har rodd seg.

Her reises noen presserende spørsmål som medier og politikere skyver unna, men som NAV-skandalen brakte frem i lyset: Småligheten overfor landets egne borgere, men nye borgere kan heve trygder og reise til hjemlandet som de har rømt fra. Hvilket ord skal man bruke for å beskrive en slik forskjellsbehandling?

Det synes ikke å streife politikerne at folk sammenligner og reagerer.  Mange land har grunnlovsforbud mot å diskriminere egne innbyggere. I Norge er det derimot høyeste politiske mote å la fremmede få prioritet foran egne landsmenn. Det kaller vi svik.

Vi har flere gode eksempel fra vår egen familie. En 95-årig tante som aldri hadde ligget samfunnet til byrde, men tvert om bidratt mer enn de fleste til å bygge det opp, brakk lårhalsen. Hun kunne ikke lenger bo hjemme. Kommunens tilbud var en stol på sykehjemmets dagligstue og hjemmets felles bad som soverom. Hadde en asylsøker blitt gitt slike levevilkår, ville det blitt månelyst. Men nordmenn er annensortering – i sitt eget land. Landets egne blir sveket, fremmede har forrang. Nordmenn svikes og diskrimineres.

En nå snart 50 år gammel mann i vår slekt fikk en ubetydelig fødselsskade – ikke stor, men stor nok til at han fikk lese- og skrivevansker. Han har aldri fått jobb – selv om han er arbeidsvillig som få og sterk så det holder. Regjeringen sier seg å jobbe for dem som «har hull i CV’en», vår slektning kom aldri så langt at han fikk noen CV. NAV har vært ham til liten hjelp. Der har en nok med å integrere fremmede. Mannen tok både vanlig førerkort og førerkort for lastebil, uten at det hjalp. Dette betalte han av egen lommebok. Vi leser i dagspressen at inntrengere derimot får kjøreopplæringen betalt av kommunen.

Datteren til en venn av familien jobber i NAV i Oslo. Hun har reagert på at inntrengere får rekvisisjoner i fleng på sportsutstyr og kan kjøpe nytt i butikken for NAVs regning. Norske Oslo-familier med dårlig råd blir derimot henvist til gjenbruksbutikker.

En av våre mange lesere i Sunnhordland er med i en ideell organisasjon som driver gjenbruksbutikk. En asylsøkerfamilie kom til bygda. Da de senere fikk fast bopel, kom de til gjenbruksbutikken med masse sko og klær de hadde fått. Det var fire plastsekker med brukte og ubrukte klær, ubrukte vintersko – alt dyre merkevarer. Syrerne hadde nemlig fått beskjed om at de ville få alt nytt på sitt permanente bosted. Nordmenn som finansierer inntrengerne, går på gjenbruksbutikk – de fremmede får alt nytt og gratis.

Ordningen med fri rettshjelp er snevret inn. Det trengs god økonomi for å ta ut stevning for retten. For nordmenn, vel å merke. Fremmede med avslag på søknad om oppholdstillatelse kan derimot gå til domstolene for å få avslaget omgjort – like til Høyesterett – og få alle omkostninger dekket av staten. Slik blir nordmenn sveket av sine makthavere. Det nye herrefolket prioriteres, nordmenn blir sveket.

Staten bruker milliarder i fleng for å få inntrengere i arbeid. Nordmenn er det derimot ikke så farlig med. Arbeidsgivere sponses av staten for å favorisere fremmede. Slik settes diskrimineringen av egne landsmenn og sviket av det norske folk i system.

Finansminister Jan Tore Sanner forteller nå at det er pensjonistene som har skylden for at offentlige finanser vil bli merkbart trangere. Tenkte vi det ikke! At det er forsorg av fremmede og reparasjon av deres skadeverk som tapper statskassen, streifer ikke statsråden. Heller ikke at milliarder ruller i sponsing av diktatorer sør for Sahara eller at ytterligere milliarder går til å blande oss inn i skogbrukspolitikken i Brasil og Indonesia. Når myndighetene begår systematisk svik mot landets eldre, vil jeg si at det er å svike landet. Det er prisverdig å hjelpe fremmede, men ikke når det skjer på bekostning egne landsmenn.

Nordmenn lever i en politisk forvirret tid hvor politikere premieres for å svikte eget land og svike egne landsmenn. Nasjonale verdier vrakes til fordel for utenforliggende hensyn.

Det er opp til velgerne å felle dom. De må tørre å tenke selv.

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂