NRK har en gladnyhet om alenemoren Amal, som er uten fast jobb, men nå har hun kjøpt seg hus. Amal lever under fattigdomsgrensen i Norge. Likevel har hun nå fått hjelp til boligkjøp i Drammen for å skape seg et stabilt hjem for ungene sine, skriver statskanalen.

Amal er alenemor for fire og uten fast jobb – nå har hun kjøpt seg eget hus

Hun har til sammen sju barn. To av dem er voksne og har flyttet ut, mens ett barn bor hos far.

Livet i Norge har ikke alltid vært lett. Siden hun kom hit, har hun flyttet ti ganger, og i 2016 brant huset de bodde i. Året etter ble hun skilt og ble alene med fire små barn.

Nå smiler livet. Hun har hus og hage. Neste mål er fast jobb.

Historien fikk meg også til å smile, for jeg tenkte at kanskje det er håp for meg også hvis jeg flytter tilbake til Norge. Jeg hadde nemlig gitt opp tanken for noen år siden, da UDI gjorde det så vanskelig for meg å bosette meg i Norge at jeg ga opp. Jeg måtte først få meg fast jobb ble jeg fortalt, og fikk jeg ikke fast jobb innen tre måneder, så ble jeg kastet ut av Norge med hodet først. Jeg måtte ha penger som tilsvarer en minstelønn på konto for å hele tatt kunne få godkjent søknaden, og vise til at jeg hadde tak over hodet. Dette måtte jeg bevise hvert år i tre år til jeg fikk fast oppholdstillatelse.

Etter syv år kunne jeg søke om statsborgerskap, hvis jeg ikke hadde føkka opp i mellomtiden og gjort noe kriminelt. Jeg vurderte å starte en terrororganisasjon som Mullah Krekar, men hadde ikke nok penger og ingen ville være med meg. Å reise til Syria som IS-brud var også en mulighet, for da kunne en delegasjon fra norske myndigheter hente meg, men mannen min nektet meg å dra dit. Flybillett én vei var for dyrt.

Jeg klandrer ikke UDI og myndighetene, for jeg respekterer lover og regler, og siden jeg var så dum at jeg tok amerikansk statsborgerskap, så fortjente jeg vel det? Det var en løgn; forakten min for norske myndigheter har nådd nye høyder. Og forresten så betyr det ingenting at jeg er 75 % norsk og 25 % svensk, som ancestry.com sa jeg var, eller at min familie har bodd i Norge i hundrevis av år. For Erna sa jo at vi har ikke noen særrettigheter i Norge fordi om man har sine røtter her. Hun kunne ikke vært nærmere sannheten, noe jeg selv har opplevd og mange med meg; både dere nordmenn i Norge og utlandet.

I fjor fikk jeg statsborgerskapet mitt tilbake, men det var bittersøtt. Det er altfor sent å etablere oss med jobb og bolig i Norge. Jobber for oss som er tørre bak ørene, vokser jo ikke på trær, og boligkjøp er utenfor rekkevidde om vi ikke vinner i lotto. Men NRK-historien ga meg et lite håp. Om vi ikke får jobb og et stabilt hjem og havner under fattigdomsgrensen, er det hjelp å få. Jeg har ikke syv barn, for det hadde vi ikke råd til da vi var unge. Men det ser ikke ut til å stoppe andre, selv om de ikke kan fø på seg selv. Jeg klandrer dem ikke, og når du har NAV som forsørger, er det bare å føde i vei. Kanskje jeg kan si at jeg er aleneforsørger for min mann, han oppfører seg nemlig som et barn noen ganger.

En annen gladnyhet er at jeg tilfeldigvis er født i Drammen, hvor Amal bor. Kanskje Drammen kommune vil se på det som positivt når jeg fremmer min søknad? «Oj, hun er født i Drammen», vil de si. Slike kvinner det vil gamle Drammen ha. Problemet er at jeg ikke vokste opp i Drammen, men kanskje det er best. Er det fortsatt slik at det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen? Likevel. Fødested Drammen burde være en positiv ting på søknaden.

Og min bestefar var en kjent mann i Drammensområdet, det er han jeg har 25% svensk blod ifra. Flotteste og snilleste mann jeg noen gang har kjent. Men om jeg ikke velger å flytte til Drammen, hjelper også Kristiansand, Bærum og Oslo aleneforsørgere med bolig. Det beste hadde vært om alle kommuner i Norge innførte ordningen, da har jeg flere valg når jeg flytter over.

Det er Drammen kommune med felles innsats fra Nav, Kompetanseteam Levekår og boligtjenesten ved hjelp av Husbanken som har gjort husdrømmen mulig, skriver NRK. Jeg gruer meg allerede til papirmølla jeg må fylle ut, for hvis NAV, boligtjenesten og Husbanken er like byråkratisk som UDI, må jeg anskaffe tolk for å fylle ut skjemaer.

NRK innrømmer at de rike får stadig en større del av kaka, og tallet på antall fattige stiger, viser tall fra SSB. Hvorfor er det da så mye pes at Røkke flytter ut av landet? I dag lever 115.000 barn i fattigdom i Norge. Det må være en bitter pille for norske politikere, pressen og myndigheter som har preket om forskjellslandet USA i alle år. Norge er jo nå på samme fattigdomsnivå som USA. Hvordan har det skjedd? Men da er det bra at de tar tak i det. Pøs på med penger, men ta ikke tak i de virkelige problemene. Hvordan skal det bli i fremtiden når disse problemene øker? Vil statskassa gå tom? Jeg må skynde å sende inn søknad før det skjer.

That ship has sailed long ago

Selvfølgelig venter jeg ikke at Norge skal gi meg gratis bolig, og selvfølgelig klandrer jeg ikke Amal. Hun ønsker bare å ta vare på seg selv og sine barn, som alle oss andre. Men jeg klandrer politikere og myndigheter, fordi jeg ser forskjellsbehandlingen med åpne øyne her i fra USA. Og jeg ser hvordan Norge tar i mot nye landsmenn og -kvinner uten å vente at de skal gi noe tilbake. De gir dem gratis boliger, kommuneleiligheter, stønader, rettshjelp, minstepensjoner selv om de ikke har opparbeidet… listen er lang.

Samtidig øker de skattene for de hardtarbeidende: De tar og tar fra mannen og kvinnen i gata, og gir ingenting igjen. De forteller sine landsmenn og kvinner at de skal være glad for at de bor i verdens beste land med verdens beste helsevesen, og at de må ta i et tak for fellesskapet. Men sannheten er at sykehusene og helsevesenet forfaller fordi politikerne er handlingslammet og for opptatt med å øse ut penger til verden, så de kan sole seg i glansen at de er på topp ti av giverland.

Samtidig som minstepensjonister og de som sliter i Norge gruer seg til vinteren og lurer på om de har råd til elektrisitet og mat, så kommer statskanalen med gladmeldinger om familier som får alt tilrettelagt, og som ikke har tatt del i dugnaden for fellesskapet. De krever ingenting tilbake, bare gir og gir. Og vi som bevitner dette, må for all del holde kjeft, for anklager om rasisme og fremmedfiendtlighet og utfrysning er det ikke mange som orker å leve med.

Jeg flytter nok aldri tilbake til Norge. Som de sier her, «that ship has sailed long ago». Min historie om UDI var ikke for å vekke sympati. Jeg valgte selv å bli amerikansk statsborger. Sannheten er at jeg faktisk ikke var klar over at Norge ikke hadde dobbelt statsborgerskap den gangen. Det har Norge nå.

Men jeg forstår at Ernas ord ikke bare var tomme ord. Og det gjør vondt å se hvordan myndighetene behandler sine egne – «vanlige folk», som statsministeren kalte dem. Mine landsmenn og -kvinner som jeg er så stolt av å være en del av, og som i min mening er de flotteste, redeligste, og fredeligste mennesker på denne jord.

Men det vil aldri bli vanlige folks tur. Merk mine ord. Det skipet har også gått for lenge siden.


Shutterstock: A sad homeless man in Oslo-City. Contributor: Frank Middendorf, Germany

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.