Gjesteskribent

Migranter står i kø for å registrere seg som mindreårige i Calais etter at «Jungelen» ble revet høsten 2016. Foto: Pascal Rossignol / Reuters / Scanpix

Nå når Arbeiderpartiet har lukket Trond Giske-saken, i det minste midlertidig, rettes søkelyset mot et saksfelt med langt større sprengkraft og potensial for nye tilbakeslag.

Partiet har hittil ikke turt å drøfte innvandringspolitikken med nødvendig alvor, men nå tvinges partiet til å ta grunnleggende stilling til innvandringens utfordrende konsekvenser. I valgkampen i fjor høst ville ikke Ap drøfte innvandringsproblemene, selv om velgerundersøkelser viste at dette var den viktigste saken for velgerne. Frykten for å avdekke at Ap står i spagat, gjorde at partiet unngikk oppmerksomhet om saken. Men den unngikk ikke velgernes refleksjoner. Valgresultatet ble det nest svakeste på nesten 100 år for Ap. Det skaper ikke tillit å fortie problemer som velgerne er opptatt av.

Nå er det blitt bevegelse i Arbeiderpartiets innvandringsholdninger. Partiets nye innvandringspolitiske talsmann på Stortinget, Masud Gharahkhani, har kommet med friske ytringer og bud om en justert innvandringspolitikk. Det danske søsterpartiet Socialdemokraterne har de siste dagene lansert en helt ny asyl- og innvandringspolitikk. Socialdemokraterna i Sverige legger nå også om innvandringskursen.

Jonas Gahr Støre er både for og imot de nordiske søsterpartiers nye kurs. Han vedlikeholder inntrykket av å være tåkefyrste, ettersom han smatter på danske sosialdemokraters nye politikk samtidig som han reserverer seg mot å bli satt i bås med Fremskrittspartiet.

Men FrP kan da ikke være noen målestokk for Ap! Fremskrittspartiet har vannet ut innvandringspolitikken og står nå som garantist for at Norge årlig mottar om lag 20 000 fjernkulturelle elementer – et par tusen asylsøkere og 18 000 som får gjenforene seg med de familiemedlemmene som snek seg inn i Norge. Velgerbegeistringen for FrP har da også avtatt – fra 22,9 prosent ved stortingsvalget i 2009 til vel det halve nå for tiden.

Innvandringens uhyggelige konsekvenser er nå så dystre at Sveriges statsminister Stefan Löfven har antydet at militære enheter kan bli satt inn for å renske opp i de byer og bydeler som muslimene har okkupert og som politiet vegrer seg for å gå inn i. Når et lands hær settes inn mot landets egne, pleier det å kalles borgerkrig. Utviklingen i Norge er parallell, men noen år etter i tid. Groruddalen, som en gang var et utstillingsvindu for sosialdemokratisk politikk, er nå blitt overtatt av inntrengere, med den følge at nordmenn ikke orker å bo der. Nordmenn fortrenges i sitt eget land.

Arbeiderpartiet kan snu innvandringspolitikken fra en tapersak til en seiersplattform. Partiet kan kopiere sitt danske søsterparti, som nekter asylsøkere å få sin sak behandlet på dansk jord. Det opprettes danskdrevne mottak i Afrika. Blir søknaden innvilget, overlates søkerne til FN. Søkere som avvises, blir prompte returnert til hjemlandet.

En politikk langs slike linjer kan gjøre at Ap gjenreiser seg. Partiet kan da finne tilbake til forgangne tiders suksessoppskrift: å være et politisk redskap for arbeidsfolk i Norge – ikke et talerør for fjernkulturelle lykkejegere og deres naive norske medløpere.

Vi tviler på at Ap slår inn på en slik linje. Dertil er Oslo-miljøet og toneangivende kretser for sterke. Det ser vi på reaksjonen på Masud Gharahkhanis oppmykende ytringer.

Uansett linjevalg tror vi at Ap kommer til å slite seg selv i stykker. Men fra ruinene kan Ap gjenoppstå når partiet har kvittet seg med dem som ikke vil det norske folk vel.

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø, og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.