Kommentar

Longyearbyen 26. februar: Lise Loktu, Trygve Røysland og Mikael Bjerkestrand ved Norsk Polarinstitutt viser statsminister Erna Solberg en mann fra 1600–1700-tallet som ble funnet på et gravsted på Svalbard. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Det butter imot for de to største partiene i Norge. Målingen i avisen Vårt Land forleden ga Arbeiderpartiet en oppslutning på 24,0 prosent, ned 2,8 prosentpoeng fra måneden før. Høyre falt 2,1 prosentpoeng, til 18,9 prosent. Tallene er på linje med gjennomsnittet av alle februar-målinger og beskriver vinterens politiske virkelighet.

Vi har merket tendensen over lengre tid. De to største partiene forvitrer. En ser samme tendens i andre land. I Sverige er sosialdemokratenes styringshegemoni på hell. Et nasjonalt orientert parti på høyresiden har overtatt arbeidervelgerne fra Sveriges socialdemokratiska arbetareparti og er blitt jevnstort med SAP.

I Tyskland er både de konservative og sosialdemokratene sterkt svekket. De to partiene som har styrt landet i hver sine lange perioder etter 2. verdenskrig, har ikke en gang 40 prosent av velgerne – til sammen. Helmut Kohl, den konservative kansleren som regjerte landet i 16 år, var alltid tydelig på at det ikke skulle være noe parti til høyre for hans Christlich Demokratische Union.

Angela Merkel hadde kommunistisk bakgrunn fra gamle DDR og så helt annerledes på det da hun arvet CDU etter Kohl. Hun kommanderte «Linke umschalten» og forkynte globaliseringens evangelium. Velgerne likte nyordningen så dårlig at det ble politisk marked for et parti til høyre for CDU. Sosialdemokratene har gjort seg så små at de vaker så vidt over 10 prosent.

Velgerne liker ikke globaliseringsevangelistene – ikke i USA, og slett ikke i Storbritannia, hvor Boris Johnson regjerer med trygt flertall som ble skaffet til veie ved å overta arbeidervelgere fra Labour.

Slik er det også i ferd med å bli i Norge. Arbeiderpartiet og Høyre har så vidt over 40 prosent av velgerne – til sammen. Styringspartiene forvitrer.

Årsakene er de samme som har ført store partier i andre land til kanten av stupet. Ap og Høyre har forelsket seg i globalismen. Det politiske hjertet ligger ikke lenger hos landsmenn, men i den internasjonale blodtåken. Partiene sørger for å flagge ut nasjonal selvråderett, åpner grensene enda mer for fjernkulturell folkeimport, svermer om klima og globalisme og setter grupper av nordmenn opp mot hverandre. Denne nedlatende holdningen til landsmenn kom til en foreløpig topp da statsministeren forleden omtalte dem som ikke er enig med henne som «et sammensurium». Hillary Clinton har betegnet slike som «en gjeng begredelige» (a basket of deplorables) eller som «søppel» (trash).

Både Høyre og Ap ledes i økende grad av folk som aldri har vært i alminnelig arbeid, men som i hele sitt voksne liv har ligget samfunnet til byrde. Kontakten med folk er så dårlig at partiene må ha meningsmålinger for å få tak i hva folk mener og tenker.

De to partiene har også det til felles at de mangler retning for sin politikk. Høyres politiske prosjekt er redusert til å holde seg selv ved makten. Ap ledes av en klikk yrkespolitikere, påvirkningsagenter og folk fra sære miljøer i Oslo. Arbeiderpartiet har omdannet seg til talerør for elitene. Når Trond Giske ønsker å lede partiet tilbake til røttene, får han hard motstand fra hovedstadsmiljøets sekterister.

Høyre og Ap har gjort seg lite gjenkjennelige for kjernevelgerne. Det er et politisk partis aller verste feiltrinn. Når fansen blir borte, skal en ikke vente at politisk likegyldige skal flokke seg under falmede faner. Det er lite som tyder på at de to styringspartiene skal gjenvinne tapt tillit – i alle fall med det første. 

Når seks av ti nordmenn foretrekker de to partiers rivaler, skal det svært mye til å gjenreise tapt tillit. Ap og Høyre har gjort seg selv små – i enhver betydning av ordet.