Kommentar

Høyre er den store vinneren i de partipolitiske målingene som er foretatt etter at Norge ble et koronarammet land.

På VG-målingen fredag gikk Høyre frem hele 7,3 prosentpoeng til 25,2 prosent. Klassekampens måling lørdag viste 25,9 prosent – opp 5,3 prosentenheter fra måneden før. Ap går på Norfakta-målingen for Klassekampen tilbake 2,6 prosentpoeng til 23,3 prosent – mer enn 4 prosentpoeng under valgresultatet i 2017.

Andre målinger viser sterk oppslutning om regjeringens håndtering av viruskrisen. I en VG-måling gir 77 prosent uttrykk for «god håndtering», 6 prosent mener den er dårlig. En annen undersøkelse viser at 74 prosent mener tiltakene er riktige, mens 16 prosent finner dem for strenge.

Vi tror den økte tilslutningen til Høyre er et generelt uttrykk for at folk slutter opp om sine ledere når folk og land har det vanskelig, men avspeiler også økt respekt for Erna Solberg personlig. Statsministeren fremstår som en «landsmoder» og inngir trygghet og ro. Slikt betaler seg i økt oppslutning. 

Høyres sterke fremgang gjør at styrkeforholdet mellom blokkene forandres. Hvis juniorpartnerne Kristelig Folkeparti og Venstre kryper over sperregrensen, vil regjeringspartiene med utgangspunkt i de siste målingene mønstre nær 35 prosent av velgerne. Dersom Fremskrittspartiet styrker seg en del, vil et valg på dette grunnlaget ikke uten videre gi de rødgrønne partiene stortingsflertall.

Erna Solberg har i disse krisetider selv trukket sammenligning med krigen, men historien er rik på tilfeller hvor politiske ledere har seiret i krig, men tapt i fred. Winston Churchill er et godt eksempel på det. Han ledet Storbritannia til seier i krigen mot Tyskland, men tapte parlamentsvalget sommeren 1945. Valgkampen handlet nemlig ikke om krigen, men om de konservatives håndtering av den økonomiske krisen før krigen. Én ting er å lede i krig, noe annet å være leder i fred.

Vi holder det som helt usannsynlig at Arbeiderpartiet i 1945 hadde vunnet stortingsvalget med Johan Nygaardsvold som frontfigur. Med nye krefter i spissen fikk partiet for første gang rent flertall i Stortinget. Nygaardsvold sto på sett og vis sterkt fordi han ikke personlig fikk ansvaret for det tyske overfallet. De borgerlige hadde flertall i Stortinget og kunne ført en annen forsvarspolitikk, men det gjorde de ikke. 

I USA ser vi hvordan folk stiller seg bak president Donald Trump. Etter 11. september-terroren i 2001 steg oppslutningen om president George W. Bush kraftig, men mye av den ble borte etter hvert – men ikke så mye at det hindret gjenvalg i 2004.

Arbeiderpartiet ble raust belønnet på meningsmålingene for håndteringen av finanskrisen i 2008. Det samme skjedde etter 22. juli-terroren i 2011. Folk overså at Stoltenberg-regjeringen tok så lett på folkets sikkerhetsbehov at en demon med sprengstoff og skytevåpen kunne ta livet av 69 mennesker. Arbeiderpartiet økte tilslutningen med 8,7 prosentpoeng fra juni til august det året.

Men sympatien med Ap la seg fort, og partiet tapte stortingsvalget to år senere, noe som åpnet for Solberg-regjeringen. Politisk tillit må holdes ved like. Det gjorde ikke Jens Stoltenberg. Spørsmålet er hvor lenge Erna Solberg beholder oppslutningen.

Det er nesten halvannet år til neste stortingsvalg. I politikken kan det være en liten evighet. Men hvis Erna Solberg & co. forvalter folkets økte tillit på en bærekraftig måte, behøver ikke rødgrønn seier i september neste år være så opplagt som det har kunnet se ut til.