Gjesteskribent

Gunnar Lundh Ett par på promenad i stockholmsförorten Vällingby (1. januar 1956).  Creative Commons Attribution 4.0 International license

NRK2 viste nylig i to avsnitt en dokumentar med tittelen «Folkhemspojken» – historien om Ingvar Carlsson, arbeidersønnen fra Borås som ble Sveriges statsminister.

Ingvar Carlsson ble formet i sosialdemokratiets støpeform under innflytelse av de som ledet byggingen av Folkhemmet: Tage Erlander, Gunnar Sträng og mange med dem som forvaltet arven fra Per Albin Hansson og Ernst Wigforss. Folkhemmet i Sverige er som den norske velferdsstaten tegnet og bygd av sosialdemokratiet.

Vi som drev ungdomspolitikk på 1960-tallet ble både imponert og inspirert av svenskene. Enten vi kom på besøk i Östersund, Sundsvall eller til det sosialdemokratiske ungdomsforbundet på Sveavägen 68 i sentrale Stockholm ble vi vitne til en mektig ungdomsbevegelse tilhørende Sveriges sterkeste samfunnsomformende kraft til alle tider. Ingvar Carlsson imponerte oss som ungdomsforbundets leder. Vi fikk mange bevis på et trygghetsskapende, velorganisert og velferdsproduserende naboland. Ungdomsforbundet imponerte oss med nær 20 000 medlemmer.

Når vi i dag besøker Sverige, observerer vi ikke lenger et land i positiv utvikling på Folkhemmets grunn, men et land i trist og nedverdigende forfall. Landet har klare tegn på oppløsning. Den politiske situasjon er kaotisk. Det trengs tre måneder etter et riksdagsvalg å danne regjering. Sosialdemokratiet har forfalt. Bare 4 000 er med i SSU, som i dag er en ren studentforening. Partiet er halvert i oppslutning. Etter 2. verdenskrig dro mange nordmenn til Sverige og fikk jobb hos Volvo i Göteborg eller i industribyene rundt Mälaren. Nå for tiden er det derimot svensker som drar til Norge for å få arbeid.

Det er svenskene selv som har skapt forfallet ved å velge makthavere som har lagt større elsk på lykkesøkende inntrengere fra fjerne verdenshjørner enn landets egne innbyggere. Det blir færre etniske svensker, mens antall inntrengere øker. Det er over 1,3 millioner av dem i Sverige nå. Sverige er et land i stagnasjon og sosial gjengroing.

Det har satt sitt preg på det svenske samfunn. En støter på muslimer selv i skogsområdene i Härjedalen og Dalarna. Verst er det i byene. Selv i Ingvar Carlssons hjemby Borås er det bydeler hvor politiet vegrer seg for å operere. Det er farlig å tjenestegjøre i politiet i Stockholm, Göteborg og Malmö. Muslimske bander nøyer seg ikke med pistol. De kaster håndgranater også. Seks av ti innsatte med lange fengselsstraffer er muslimer. Seks av ti arbeidsledige er inntrengere. Over 60 prosent av sosialhjelpen går til innvandrere. De står for 75 prosent av medlemmene i kriminelle gjenger. 

– Öppna era hjärtan! Slik appellerte tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt da muslimer strømmet inn i landet. Men at makthaverne åpner sine hjerter for Sveriges egne, det blir for krevende. Sosiale ytelser skjæres ned. Det er som i Norge: Det er fattigfolk som skal bære byrdene for makthavernes hobbyer og nye yndlinger. Politikerne har sviktet velgernes oppdrag om å skaffe folket trygghet og sikre rammer rundt sitt liv.

Folkhemmets forfall er ikke tilfeldig. Det er politikerskapt og ønsket av de elitene som forvalter samfunnsmakten. I TV-serien «Vår tid er nå» fra 1950-årenes Stockholm så vi sist mandag på NRK at servitøren Magga ble politisk sekretær på Stadshuset. Det ville ikke vært mulig i vår tid. Der fins det arbeidsfolk bare i kantinen og blant renholderne.

Astrid Lindgren kunne mer enn å skrive barnebøker. Hun var også en forstandig politisk observatør og skrev en gang at «När människor med makt slutar att lyssna på folk, är det dags att byta ut dom».

Det er det svenskene ikke har gjort – og nå ser vi resultatet, slik som i Norge.

Kjøp bokpakken med bestselgerne fra Document Forlag her!