Sakset/Fra hofta

Sosialantropologen Aje Carlbom, som både har bodd i og drevet feltarbeid i Rosengård, skisserer fremveksten av Rosengård som en ghetto hvor det hersker helt andre prinsipper enn i resten av Sverige. Her kan man leve et liv uten å komme i berøring med svensker. Man er helt uavhengig. Det er som å bo i et annet land.

Rosengård er allerede en trussel mot den svenske nasjonalstaten: den styres etter sin egen suverenitet og anerkjenner ikke den svenske. Dette er en innsikt som det offisielle Sverige vegrer seg mot, skriver Carlbom i artikkelen Rosengård og nasjonalstaten som er lagt ut på minerva.

I Sverige har det ennå ikke blitt foretatt noen demografisk debatt om innvandring og globalisering. «Eliten» innen massemedia og politikk fortrenger spørsmål som handler om landet skal begrense innvandring eller hvor stort antall innvandrere samfunnet tåler. På tross av at innvandringen har bidratt til omfattende sosiale forandringer av de store byene, oppfattes det å stille spørsmål om dette offentlig som å ta stilling for nasjonalisme (som er tabu i Sverige) . Det er naturlig nok vanskelig å si noe om fremtiden. Men risikoen man tar ved fortsatt ukontrollert innvandring til en by som Malmö er, snarere enn at integreringen kommer i gang, at «parallellsamfunnet» stadig blir større og mer innflytelsesrikt sosialt og politisk.

Utviklingen i Rosengård fikk oppmerksomhet da Josefin dos Santos og Magnus Ranstorp la frem sin rapport: Hot mot demokrati och värdegrun. Her omtalte man visse ekstreme typer fungerte som moralpoliti og truet flertallet. Carlebom skriver at islamiseringen skjer uten dette påtrykk. Fremveksten av et parallell-samfunn skjer av seg selv, det er en kombinasjon av mange faktorer:

For Malmös del har den endrede sammensetningen av befolkningen gått forholdsvis raskt. Nesten 40 prosent av byens innbyggere har i dag utenlandsk bakgrunn – rundt 50 prosent hvis man kun ser på barn i skolepliktig alder. Den største nasjonale gruppen er dansker med omkring 9 000 personer, men dersom man ser på kulturell identitet er antallet arabere flere, rundt 11 000. Antallet muslimer er minst 20 000. Antallet språkgrupper ligger på omkring 150, hvorav arabisk er det nest største morsmålet etter svensk.

Totalt har bydelen Rosengård omkring 22 000 innbyggere, men hvor mange som bor i Herrgården er uklart. Offisielt er det rundt 5 000 personer som har sin faste adresse i området, men trolig er det dobbelt så mange som bor der. Rosengård har gjennomgått en «islamisering» de siste tyve årene. Islam er den dominerende religionen i bydelen på grunn av den store muslimske innflyttingen. Årsaken er blant annet ønsket om å kunne ta del i de religiøse miljøene som finnes i det dusinet moskeer som har blitt etablert i området. Her finnes også muslimske barnehager og et par muslimske friskoler. Til og med de kommunale skolene er muslimske om man ser på hvilke elever som dominerer i antall. På Rosengårdskolen, en kommunal skole med beliggenhet midt i bydelen, har det i prinsippet ikke gått noen helsvenske elever på flere år.

Mangel på integrering
Forandringene i Malmö er så omfattende at det ikke lenger er rimelig å snakke om integrasjon slik begrepet vanligvis forstås. Jeg slutter meg til de forfatterne som isteden snakker om etniske enklavisering, eller fremveksten av ett eller flere parallellsamfunn.

Rosengård viser i rendyrket form hva som skjer når muslimer søker sammen og blir dominerende i et område. Samme tendens til enklavisering ser vi i danske byer som København, Århus og Odense.

Men etnisifiseringen skjer i hele samfunnet, fordi den herskende eliten har en ideologi som ikke ser det som problematisk. Folk må jo få dyrke sine kulturer.

En misforståelse i den svenske debatten er at innfødte svensker av rasistiske årsaker skal ha tvunget arabere og andre til å bosette seg sammen. Spør man de det dreier seg om, svarer de noe helt annet: De har valgt å bo i et område som Rosengård for å komme nærmere sine landsmenn og få bekreftet sin normalitet.

Carlbom torpederer her en kjent myte, men går langt i å unnskylde og forstå opprettelsen av enklaver når han skriver at folk har et naturlig behov for å omgås likemenn. Ett kjennemerke på det moderne globaliserte samfunn er det multietniske, at man aksepterer forskjeller, men respekterer universelle prinsipper. Problemet med Sverige er at de har gjort anerkjennelsen av Den andre til en kvasipolitisk religion i den grad at de har gitt fra seg styringsretten.

Carlbom tar seg inn og presiserer – helt korrekt – at muslimer søker sammen for å beskytte seg mot påvirkningen fra moderniteten. Når de gjenskaper sine egne miljøer kan de beholde kontrollen feks. med kvinnene.

Muslimer avviker kulturelt og religiøst fra den etablerte befolkningen, og for dem fungerer parallellsamfunn som et sosialt bolverk mot kulturell påvirkning fra det dominerende samfunnet. I et område som Rosengård, som er en del av en mer omfattende enklavisert sosial struktur, oppleves mulighetene til å beskytte familien fra forfallet som større. Muslimer og andre innvandrere som setter det kollektive framfor individet, frykter en situasjon der barna bryter ut fra familien og gjennomgår en individualiseringsprosess av vestlig type.

Hvordan vil storsamfunnet reagere? Det vil garantert være krefter som sier: «Men hvis dere vil leve etter sharia så reis tilbake der dere kom fra». Europeere flest ønsker ikke en slik utvikling.

Carlbom legger ikke skjul på at muslimene definerer seg i forhold til en annen lov enn den svenske.

I det arabiske eller arabisk-muslimske parallellsamfunnet dyrkes det frem kulturspesifikke ideer og handlingsmønstre som står i motsetning til kravene om universalitet. Juridisk er muslimer en annen kategori enn ikke-muslimske medborgere, bundet som de er av sharia-lovens familielovgivning. Språklig sett er det arabisk som utgjør et lingua franca for både første og andre generasjon. Familielivet er organisert på en patriarkalsk måte, som står i spenningsforhold til nasjonalstatens syn på likhet mellom kvinner og menn. Etnisk enklavisering er, kort sagt, en fremmed tilstand for nasjonalstaten siden det innebærer etableringen av sosiale strukturer som konkurrerer med staten om medborgernes «moralske» oppfostring.

Da blir det logisk at de unge arbeidsløse mennene og guttene gjør opprør mot den svenske staten og dens symboler: ambulanser, brannmenn, og fremfor alt politi. De gjør det med vold, og det skremmer livskiten av den svenske eliten.

Hver brent bil er et uttrykk for at man ikke anerkjenner den svenske staten. En slags intifada.

En populær tolkning i Sverige er at de sosiale problemene i Herrgården skyldes arbeidsløshet og at man bor trangt. Men også dette utgjør dypest sett en av flere moralske utfordringer mot (og for) nasjonalstaten. I akkurat denne delen av byen er det unge menn som vil innføre en alternativ sosial orden i det lokale urbane rommet og derfor sloss med politiet, som er den ytterste garantisten for at samfunnets generelle orden skal kunne opprettholdes. Selvsagt er det ingen tilfeldighet at det er unge menn som står for voldsomhetene. For en hel del unge menn handler maskulinitet om å vise seg modig og sterk, og å sette seg opp imot autoriteter. Guttene i Herrgården befinner seg også i en situasjon der de skal navigere mellom en «hardere» og klarere definert maskulinitet med utgangspunkt i Midt-Østen, og den «feminiserte» maskulinitet som man lærer i Sverige.

Carlbom, som selv har opplevd problemene på kroppen, tegner det samme bildet som mange andre gjør – i retning av enklavisering og parallellsamfunn.

Spørsmålet er hvordan de innfødte vil reagere.