Kommentar

Opptøyene i Rosengård i Malmø og mishandlingen av 17-åringen slik at han svever mellom liv og død, er ganske tydelige tegn å lese – på avstand. Men ikke for det offisielle Sverige: opptøyene kalles en gåte, og politiet ser ingen sammenheng mellom dem og nesten-drapet på gutten.

Det gjelder hele det offisielle Sverige som Mona Sahlin er en så typisk representant for: de ser ingen sammenheng overhodet. Vadå för sammanhäng?

Vi ser den samme tendensen i Norge. Når noe inntreffer som griper inn i hele det kompliserte kulturmøtet, faller man tilbake på å isolere fenomenet, og betrakte det som en hendelse som alle andre. Det mest ekstreme utslaget av dette i Sverige er at mediene overhodet ikke nevner gjerningsmennenes etniske bakgrunn. Alle vet at i Rosengård bor det nesten bare folk med utenlandsk bakgrunn, men mediene nevner ikke etnisitet i omtalen av opptøyene.

Et eksempel fra den norske andedammen: Redaktøren for fagbladet journalisten, Trygve Aas Olsen, kommenterte Abid Q. Rajas kritikk mot «Holmgang» og krav om at programlederen, Oddvar Stenstrøm, må fjernes. Ifølge Aas Olsen var det ikke noe å ta på vei for. Raja hadde like mye rett som alle andre til å drive tv-kritikk. Redaktøren overså helt hva kritikken gikk ut på: at muslimer ble fremstilt som farlige, at det ikke var noen filtre som sensurerte bort populismen osv. Ved å eliminere konteksten ble saken ufarlig.

Man kan lure mange mennesker lenge, men ikke hele tiden og ikke forever. Medienes «omsyn» vil i lengden være kontraproduktiv. Ikke bare i forhold til gruppene den vil skåne, men til selve demokratiet, som forutsetter åpen informasjon. Medienes omskrivninger bidrar nettopp til mye av den søppeldebatten vi kan finne på nettet.

Norske medier deltar i den samme fortielsen om Sverige, ved ikke å skrive om utviklingen. VGs Jakob Lund skrev en bloggtekst om at det utenfor Stockholms sentrum lå hele bydeler som ser ut som et annet land: her føler man seg fremmed som svenske. Det er samme historier vi leser om fra byer som Amsterdam. To verdener, med liten eller ingen kontakt.

Norske aviser flommer over av reisetips. Hvorfor sender ikke redaksjonen noen journalister til Rosengård eller Bradford eller Leiceister? Er det på grunn av en nagende angst? Følelsen av at hvis de slipper opp for spørsmålene, som må de revurdere noe av grunnlaget for sin virksomhet? Journalistikk bygger på en kontrakt mellom den som skriver og leseren. Den forutsetter tillit. Fortjener journalistene denne tilliten?

Hvis man går for lenge uten å kalle en spade en spade, vil noe av sjansen til å diskutere med blanke våpen gå fra en. Da vil momentumet overtas av de ytre kreftene. For de jobber ubønnhørlig, ikke minst som følge av myndighetenes egen politikk. Ifjor kom et 96.0000 mennesker til Sverige, hvorav noen og tredve tusen var gjenforeninger. Antall utlendinger har nådd et nivå i Sverige hvor prosessen er selvdrivende. Den akselerer og myndighetene gjør ingen forsøk på å bremse.

Jeg hører mange si de er skremt over utviklingen i Sverige. I København traff jeg et ektepar bosatt utenfor Malmø. Han drar ikke inn til byen uten å være bevæpnet.

Man vil helst tro at det går godt. Men mennesker er facts on the ground, akkurat som de jødiske bosetterne er det på Vestbredden.

Uroen i Rosengård er et varsel. Det er ikke så veldig vanskelig å tenke seg hva som skjer når man putter titusenvis av mennesker i samme bydel, som kommer fra land i Midtøsten. De er vanskelig å integrere, og en del vil overhodet ikke bli integrert. De lever på sosialen og kompenserer ved å utvikle en identitet i opposisjon til samhället.

Det samme samfunn har få eller ingen sanksjoner. Det har problemer med innfødt problemungdom. Den innvandrende jatter de med, og snur blikket en annen vei.

18. februar 2007:

Fem bussar i stadsdelen Rosengård i Malmö utsattes för stenkastning på söndagskvällen. En buss fick en ruta krossad.
Stenkastarna stod vid 20-tiden uppe i Rosengårds centrum och kastade sten ner på bussarna på Amiralsgatan. Enligt Sydsvenskans nätupplaga var förövarna försvunna när polisen anlände.

Daniel Stjernfeldt, kommunikationskonsulent på bussentreprenören Arriva, säger att ingen människa skadades. Men överläggningar ska hållas på måndagen med polisen och skyddsombudet.

– Man får överväga att lägga om sträckningen av de här linjerna eller dra in delar av dem, säger Stjernfeldt till TT.

Når bussene stenes velger man å legge om rutene eller legge dem ned. Det er Sveriges holdning i et nøtteskall. Ettergivenheten fremprovoserer bare større pågåenhet.

Etnisk rensing

Angrepet på 17-åringen som var på vei hjem fra fotballtrening og opptøyene kan tolkes som et fremstøt for etnisk rensing. Fordi: innfødte svensker vil rømme områdene. Det vil også de anstendige innvandrerne som ikke vil at barna skal bli hooliganer eller voldsofre. Hvis skruen med vold, fanatisme, kriminalitet og trusler får spre seg vil den effektivt rense områdene for lovlydige mennesker. De ønsker ikke bo i et slikt miljø.

Les også

-
-
-
-
-