Tittelen er en forvrengning av Edward Gibbons «The History of the Decline and Fall of the Roman Empire». Boken kom på slutten av 1700-tallet mens opplysningstiden var på sitt lyseste, og tok mål av seg til å forklare for samtidens mennesker hvordan det kunne ha seg at det mest berømte av antikkens alle storriker smuldret hen og forsvant etter å ha vart i om ikke tusen, så iallfall mange hundre år. Siden har flere andre byggverk med tusenårs eller udødelighetsambisjoner, noen av dem politisk-sosiale, gått samme vei, og «rise-and-fall»- eller «decline-and-fall»-tenkningen omkring deres tilblivelse og forsvinning er blitt til en egen historisk-litterær genre.

Etter andre verdenskrig vokste sosialdemokratiet seg stort og mektig. Noen av de statsbærende partiene som målbar ideologien, hadde betegnelsen «sosialdemokratisk» i navnet, andre ikke. I vårt land var Arbeiderpartiet totalt dominerende under Gerhardsen-epoken de første etterkrigsårene frem til valgnederlaget i 1965. Så innflytelsesrik var deres tenkning og samfunnssyn at da Ap selv omsider måtte vike plassen, var de borgerlige vikarene i regjeringskontorene blitt for sosialdemokrater å regne. Alltid slagferdige Einar Førde oppsummerte det slik: Vi er alle sosialdemokrater. Noen få åpenbart ikke-sosialdemokratiske utgrupper gjorde seg rett nok gjeldende på venstre og høyre fløy, det skal innrømmes, men veien til makten i kongeriket gikk via et bredt politisk sentrum der partiene skubbet skuldre på samme teig og appellerte til de samme brede velgerskarer uansett hvilke partinavn de bar. De politiske forskjellene var minimale.

De siste tiårene har en moderne variant av sosialdemokratiet fått hegemonisk status reflekterende en syntese mellom internasjonal kapitalisme og sosialistisk maktbrynde. Billedlig talt kan man si at Høyre og Arbeiderpartiet har stjålet hverandres klær ved badeplassen og skapt en felles norsk eliteenighet rundt et program basert på globalisering, helliggjøring av de formaliserte menneskerettighetene slik disse tolkes av FN og EU, samt en kontinuerlig sentralisering og omorganisering av fungerende samfunnsstrukturer, såkalt «effektivisering» basert på prinsippene for «new public management.» Avbrutt av et par remarkable tilbakeslag utløst av mislykkede forsøk på å melde Norge inn i EF og EU har synteseprosessen foregått forbausende motstandsfritt. Først i senere tid ser man tegn til at folk begynner å få nok av prosjektet, at de mener at selve hovedretningen kanskje er feil, ikke bare at det finnes ubehagelige dumper i veien.

ANNONSE

Den norske oppvåkningen fra dvalen er tilnærmet synkron med tilsvarende andre steder i Europa. La oss se på noen informative eksempler på hvordan misnøyen med de politiske makthaverne har tiltatt i styrke i ulike land.

Sosialdemokrati på gresk ble i årevis målbåret av Aps søsterparti PASOK som på godt sydeuropeisk vis – om vi fremdeles kan tillate oss slike stereotypier uten å bli anklaget for rasisme – var komplett ublue hva gjelder inkorporering av nepotisme og korrupsjon som elementer i statsdriften. Det gikk sånn noenlunde frem til den økonomiske krisen i 2008, men så sprakk det. I dag er PASOK et lite, allment foraktet parti for gamle «parteigenossen» og deres vanevelgere mens resten av det tradisjonelle stemmekveget har samlet seg under andre faner, først og fremt i venstrealliansen Syriza. Misnøyen med politikken og politikerne i Hellas er massiv.

Da andre verdenskrig var over og Storbritannia vel hadde vunnet, skjedde noe helt uventet ved parlamentsvalget: De konservative, ledet av helten over alle helter, Churchill, tapte mens sosialdemokratene, Labour, vant. Siden har de to politiske hovedblokkene byttet på, stort sett slik at Labour har vunnet i Skottland og Nord-England mens Tories har vært de største i det mer tettbefolkede Sør-England. Ved siste valg ble man imidlertid vitne til et politisk jordskred: Labour mistet fullstendig taket på skottene som i stedet flokket seg om det skotske nasjonalistpartiet, SNP. Hva resultatet blir på sikt, vet ingen, men uten fornyet masseoppslutning i nord er det vanskelig å se for seg at sosialdemokratene skal kunne vende tilbake til regjeringskontorene i London.

I Sverige har om mulig «sossarna» hatt en enda sterkere historisk maktstilling enn hos oss.  De klarte på et vis å vinne også det seneste riksdagsvalget for et og et halvt år siden og dannet etterpå en koalisjonsregjering, skjønt egentlig var det snarere den borgerlige blokken som tapte enn S som vant. Koalisjonsregjeringen under Löfven har vært noe av det mest hjelpeløse og underlige man har sett i det tidligere velfungerende politiske systemet og landet. Nå synker Aps søsterparti stadig lengre ned i sumpa på meningsmålingene mens Sverigedemokraterna stiger. Flere og flere mistenker at et riktig politisk jordskjelv er ved å utvikle seg hos vår nærmeste granne. Kanskje blir det manifest allerede ved neste valg.

At noe stort er i gjære i Sverige, fremtrer som enda mer sannsynlig ettersom flere andre land i Europa viser mange av de samme utviklingstrekkene: De gamle partiene, åpent sosialdemokratiske så vel som såkalte moderate høyrepartier – altså syntesekameratene innen terminologien jeg refererte til ovenfor – sliter forferdelig i stat etter stat både i Vest-, Øst-, Nord- og Sør-Europa mens nasjonalkonservative partier med kritisk holdning til globalismen og den dertil hørende «frie flyt» av alt fra mennesker til kriminalitet, tar over. Sentrale godhetsmennesker av Jagland-typen – og gudene skal vite at det finnes mange av dem i ulike sinekyreposisjoner rundt omkring innen et utall av internasjonale organisasjoner og institusjoner – geberder og okker seg over det som holder på å skje, men utviklingen fortsetter. «Nei til fremmedfiendtlighet!» breker de, men folket lytter ikke. De har ikke lenger definisjonsmakten, det er ikke lenger de som avgjør hva det er tillatt å stille spørsmål ved, og i hvert fall ikke får de avgjøre hva som er rett og galt. Når vil dette omslaget trenge ordentlig gjennom også i norsk opinion, jeg mener på en slik måte at det får markante konsekvenser ved stortingsvalg?

Jeg vet selvsagt ikke, men jeg har noen spådommer. De bygger på at klestyveri-tradisjonen innen Arbeiderpartiet neppe kan forventes å være opphørt i og med at de lyktes i å overta Høyres markesliberale økonomiske politikk uten at motstanden fra partiets venstrefløy ble alt for høylydt.

Ap-kadrene må for å overleve som et ledende parti, først og fremst skaffe seg en retorikk som signaliserer at de tar mer hensyn til det egne landets borgere enn til påstått nødstedte utlendinger. Nordmenn er nemlig ved å bli ordentlig «fed up» med den massive innflyttingen til landet av migranter fra Afrika, Asia og Midt-Østen. Nyhetsmedienes propaganda for såkalt «internasjonal solidaritet» fortsetter ufortrødent, men har mistet nakketaket om folkemeningen. Ola og Kari titter ikke oppover i samme grad som før for å få vite hva de skal mene.

Hjelpe ville det også om de klarte å legge vekk de øvrige restene av «von-oben-herab»-praksisen og -holdningen som gjennomsyrer sosialdemokratiske partiers virke i Nordvest-Europa, ikke minst i vårt land. Skjønt dette siste oppfatter jeg som fullstendig urealistisk i og med bevegelsens aner i leninistisk vertikal styringsteori, elementer som ikke ble svekket i og med fusjonen med kapitalistisk «fra sentral ledelse til perifere undersåtter»-tankegang. Det er rart med det; én ting er i noen grad «att modernisera upp sig,» det er mulig innen endog meget maktvante strukturer, men å vrenge seg selv ut inn har ingen lyktes med siden Münchhausens tid. Å se for seg at Arbeiderpartiet eller andre av deres store søsterpartier i Europa virkelig skal legge av seg sentralismen og maktbegjæret og bli lydhøre og tjenende bevegelser til beste for folket som stemmer dem frem, fortoner seg så usannsynlig at det nærmest er utenkelig.

Derimot kan de nok flikke på det egne imaget. De kan passe på å tilby folk flest noen strategisk veltilpassede, nye støtteordninger som tilsynelatende bedrer enkle menneskers økonomi, samt med suksess fortsette gnålet om at de rike må betale mer via skatteseddelen slik at det blir mer å omfordele til fellesskapet. Denne type retorikk har hatt betydelig suksess før og vil kunne få det igjen, ikke minst dersom Høyre og andre partier på høyresiden opptrer demonstrativt insensitivt i gjennomføring av skattelettelser som først og fremst kommer velstående og rike mennesker til gode. Misunnelse er en meget sterk drivkraft i menneskelivet. Ingen vil gi fra seg allerede innvilgede fordeler, i særdeleshet ikke slike som kommer fra Han Stat.

Men først og fremst må man innse at globalisering, inklusive en i praksis og perioder tilnærmet åpen dør-politikk overfor verdens mer eller mindre elendige, er blitt en politisk tapersak av dimensjoner. Holdningen i dette spørsmålet vil bli definerende for velgeres stillingstagen fremover i og med at problemene «vi» – altså politikerne som har sittet ved makten – har invitert inn i landet, bare ser ut til å blir større i årene fremover. Motsetningene i samfunnet vil tilta, ikke minske, og de kommer til å ha et mer utvetydig preg av «oss» mot «dem.» Selvsagt vil mange fortsatt prøve å «snakke bort» disse «utfordringene,» men det blir mindre og mindre hold i slike verbale tryllerier.

Folk er nemlig ikke dummere enn at de ser årsakssammenhengen mellom det å slippe inn i landet tusentalls unge menn fra en fremmed og aggressiv kultur, dominert av en suprematistisk religion som krever universell underkastelse, og de mildest talt uheldige fenomenene som nå blir mer og mer tydelige i samfunnet. Én ting er krig og terrorisme, noe annet og nærmere er overgrep mot kvinner, homofile og andre som måtte vekke avsky, begjær eller på annet vis misbilligelse hos de nyankomne. Jeg gjentar: Folk er ikke dumme, de ser at en islamisering finner sted i vårt land som ellers i Europa, og de – altså vi – liker det ikke. Svært mange av oss ønsker ikke at dette skal skje. Ethvert politisk parti som oppfattes som skyldig i utviklingen, eller som viser manglende vilje til å ta tak i problemene nå når disse omsider er innsett, vil bli hardt straffet.

Når man ser Jonas Gahr Støre på Arbeiderpartiets vegne veksle mellom støtte til «streng» og «human» flyktningepolitikk avhengig av hvilket forum han taler i, når partiets retorikk og politikk sjangler fra den ene grøfta til den andre higende etter oppmuntrende nikk fra tilhørerne og større oppslutning fra en velgerskare de av gammel vane fremdeles tror kan styres og manipuleres, så vekker det hos noen kanskje medynk, men hos meg først og fremst forakt. Motstanden mot skadeverket de har øvet på norske nasjonale verdier og vår frihetlige samfunnsform, der ytringsfriheten er det mest umistelige gode, er stor. Den vil vokse ytterligere. Arbeiderpartiet hadde behøvd et markant sporskifte begynnende med en «Kråkerøytale» mot islamiseringen og utvanningen av det norske, ikke valhendt tøv fra lederen. Definerende episoder i Støres politiske vekst mot makten har isteden vært hans skammelige opptreden under karikaturstriden, da han sviktet redaktør Selbekk og svek vestlige frihetsprinsipper, samt hans mildest talt fleksible omgang med sannheten da han av TV2 ble spurt om sine kontakter med terrororganisasjonen Hamas. Nå som da forsøker han, som partiet for øvrig, å ri to hester: si at man er mot terrorisme, men samtidig stå for et ettergivende mildhetsregime som i praksis hjelper islamistene, også de militante blant dem.

Om de europeiske sosialdemokratiske partiene, i Norge Arbeiderpartiet, ikke tar et tydelig oppgjør med egne oppfatninger og retorikk i spørsmålene knyttet til uønsket migrasjon, så vil de bli marginalisert. De vil følge i PASOKs fotefar, bli mindre som Labour har blitt det i England og Sveriges og Danmarks sosialdemokrater i Skandinavia. At også tradisjonelle kristeligdemokratiske eller i navnet konservative partier, hos oss i første rekke Høyre, risikerer samme skjebne om de ikke tar skjeen i en annen hånd, er likeledes overhengende sannsynlig. Disse partienes skjebne er likevel ikke like tett sammenfiltret med globalistisk godhetskultur og samtidig motarbeiding av den nasjonale dimensjonen i moderne staters politiske liv som sosialdemokratene er det; sjansen er følgelig større for at de vil overleve det paradigmeskiftet som nå foregår og forestår i vår verdensdel.

Vi opplever at tre av hverandre delvis uavhengige politiske drivere skaper en ny tid i Europa: respekt for de egne nasjonale særdragene, motstand mot å ødelegge nasjonene ved at mennesker og befolkninger flyttes uten hensynstagen til at samfunnene derved forandres, samt mer spesifikt økende uvilje mot islam, islamisme og ganske særlig den religiøst motiverte volden utført av muslimer. Fanges ikke disse strømningene opp av tradisjonelle politiske partier – jeg tenker særlig på FrP, men også andre bør kjenne sin besøkelsestid – vil den politiske elven komme til å sprenge seg nye løp.

De nye politiske stemningene er ikke døgnfluer. De representerer en nygammel oppvåkning hos brede lag av folket som med rette føler seg truet. Tidligere kunne man skremme folk fra å yte motstand ved hjelp av massiv propaganda med beskyldninger om rasisme og xenofobi og trusler om sosial utfrysning dersom man sa det man egentlig mente i disse spørsmålene.

Disse sanksjonene er ved å miste sin kraft. Folk lar seg ikke like lett herse med lenger. Et skred av politisk forandring kan komme raskt slik det i sin tid gjorde da det kommunistiske korthuset falt sammen. Det ville være oppsiktsvekkende om ikke Arbeiderpartiets strateger innser faren. Klarer de ikke å endre egen politikk i samsvar med den nye virkeligheten, men fortsetter å male på om at alt «går seg til,» så vil det sosialdemokratiske fallet bli spektakulært.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629