Kommentar

Hans Gude Troldtindene i Romsdalen. (1894) Statens museum for kunst

Som regel er det en kombinasjon av egenskaper og ferdigheter som muliggjør at noe fint oppnås. For å komme deg opp på et fjell, må du kunne gå og du må ha ork. For å forstå en artikkel, er et minstekrav at man kan lese og dessuten gidder å legge ned anstrengelsen som kreves for å skjønne teksten. Et nøkkelord bak ork, gidde og skjønne er vilje; at en person har den indre kraften som skal til. For uten vilje oppnår ingen noe, i hvert fall ikke noe stort. Dette gjelder for individer, men naturligvis minst like mye på gruppenivå der mer komplekse emergensfenomener gjør seg gjeldende, enten vi snakker om mindre organisasjoner, folk eller overskriftens samfunn. Grupperingen er avhengig av en viss fellesvilje dersom menneskene skal klare seg gjennom prøvelser av den typen samfunn stundom står overfor, ellers går det ille. I hvert fall i noen grad må man klare å stå sammen, enes om et mål og deretter bruke de virkemidler som er nødvendige for å lykkes.

Hva det merkelige er som befinner seg i ingenmannslandet mellom viljestyrke og motsetningen, slo meg med vond undring da jeg fikk lese svart på hvitt hvilke holdninger dagens svensker legger for dagen stilt overfor spørsmålet om de er bekymret for å komme i mindretall i sitt fedreland.I mildt sagt skremmende høy grad var svaret at «det är okej att svenskar blir minoritet i eget land». Jeg tar alle mulige forbehold om antall og prosenter, og det kan kanskje også ha vært andre metodologiske sider ved undersøkelsen som påvirket responsen til å bli så tilsynelatende innvandringsvennlig. Dette lar vi ligge, for hovedkonklusjonen virket uansett robust: Svært mange av de spurte så ikke noe problem ved den skisserte utviklingen, at Sverige kan bli et land der beboerne ikke først og fremst er etniske svensker. Hvorfor og hvordan kan det være blitt slik?

Spørsmålet er for stort og vanskelig til å gis et entydig svar, men vi kan da prøve oss på en tilnærming. Først må de tilspurte, de intervjuete svenskene, forstå at det de en gang hadde som fedreland, altså nasjonalstaten Sverige som vi kjente den, representerte en viktig verdi. Når denne innsikten er etablert i folket, samtidig som menneskene får øynene opp for at det gamle Sverige står i ferd med å endres til noe ganske annet og verre enn det var, må de stille seg spørsmålet: Er vi villige til å forsvare vår nasjon? Merk vel at selv om problemstillingen ble aktualisert for Sverige gjennom den publiserte spørreundersøkelsen, så er tematikken like gyldig i vårt eget fedreland, Norge. For skammelig naiv er den som innbiller seg at ikke akkurat samme utvikling skjer hos oss som hos dem, om enn noen år forsinket som vanen er i sammenligninger broderfolkene imellom; «svenske tilstander» etablerer seg også vest for Kjølen enten våre politikere innrømmer det eller ikke.

En nasjon er noe annet og mer enn en stat som også et folk er noe annet og mer enn en befolkning. Distinksjonene var inntil for få tiår siden selvsagte for tenkende svensker, nordmenn og andre beboere av nasjonalstater. Nå er situasjonen blitt en annen, i alle fall for den yngste generasjonen nordmenn eller svensker som fra barnsben av er blitt innpodet – i barnehage, på skole og universitet, gjennom mediene og fra kirkelig hold – at et menneske er et menneske og ingen viktig forskjell, iboende eller ervervet, finnes mellom dem. Resultatet er at innvandringsvennlige globalister – Harald Rex og Erna Solberg er tydelige og triste eksempler – åpenbart mener at det ikke finnes noen viktig forskjell mellom norske statsborgere enten de er nyinnvandret fra Mogadishu eller har sine røtter på Modum, i Mosjøen eller Moss. Formodentlig ville kongen og hans fremste minister snakket bort en slik tolkning av deres uttalelser dersom man gikk dem nærmere inn på klingen, noe norske journalister ikke gjør, naturligvis, men begge toppfigurene – altså selv Kongen, det er nesten ikke til å holde ut – og deres likesinnede innen den globale eliten fornekter i sin retoriske og politiske praksis at nasjonen representerer et aldri sovende nettverk ikke bare mellom dagens statsborgere av samme land, men enda mer mellom oss, våre forfedre og etterkommere. Generasjonskontrakten binder sammen fortid, nåtid og fremtid og prinsippet om aktiv arv  som den hviler på, gir dybde og stabilitet til samfunnet. Endringsvillige politikere og andre kjølfrie urokråker finner alt dette vanskelig å forsone seg med, men virkeligheten blir ikke annerledes av den grunn. Ting er som de er i verden, ikke nødvendigvis slik noen «velmenende» mener at de burde være. 

Alt dette betyr ikke at de klåfingrete menneskene innen samfunnets kremsjikt er ute av stand til å skape endringer rundt både seg og undersåttene (man minnes Obama-bevegelsens motto: «Change!»), så visst ikke, samtidig som de alltid trøster seg med at intensjonene var de beste når folk innser at resultatet ble annerledes enn de var forespeilet. For det er så rart med det: Flytter du et stort antall mennesker fra Midt-Østen eller Afrika til Sverige eller Norge, så får vi Midt-Østens og Afrikas problemer med på kjøpet. Du kan nok tvinge folket til å bruke språket på en måte som delvis skjuler hva «utfordringene» består i, blant annet ved å stemple ærlig situasjonsbeskrivelse som hatefull tale og følgelig forbudt, eksempelvis kan man insistere på å omtale en islamistisk kirkebrenner som værende fra Nord-Gudbrandsdal i stedet for Somalia, men du får ikke lurt hele folket hele tiden. Jeg nekter iallfall å tro at så er tilfellet, for et slikt selvhenførende knefall ville være unikt i verdenshistorien.

Vi som gjennomskuer hva det er tale om, har en selvsagt plikt til å prøve å øke innsikten hos dem som ikke ser og skjønner, samt etter evne å sette mot i dem som motarbeider det skadelige, det nasjonsødeleggende. For etter mitt syn finnes ikke skygge av tvil om at innsikt og vilje må støtte og hjelpe hverandre dersom det skal være håp om å snu den destruktive utviklingen. Man kan kalle den pågående kampen en kulturkrig eller hva man vil, men utvilsomt er det at en omfattende strid om folks hjerter og hjerner foregår, på flere kontinenter og i mange samfunn. Hvert enkelt land må selv ta ansvaret for akkurat sin teig, sin nasjonale utvikling; så også Norge. Vi må gjøre det, andre kan ikke og vil ikke.

Kanskje vil noen til dette innvende at det er fåfengt, at motstanderne er for sterke, at ubotelig skade alt er skjedd og at vi aldri vil lykkes i å redde våre nasjoner, i alle fall ikke i en form som forgjengerne klart ville kjenne igjen om de stakk hodet opp over gravkanten og beskuet ettertiden. Det er mulig at pessimistene har rett, men kanskje ikke. Underligere snuoperasjoner og redningsaksjoner har skjedd opp gjennom historien, skakkjørte eller skipbrudne individer, grupper eller folk har kommet seg ut av verre kniper enn den foreliggende. 

Uansett skal våre etterkommere leve videre selv om samfunnet kanskje ikke i mer enn navnet fortjener betegnelsene Sverige respektive Norge. Det beste vi kan gjøre, er å rekke dem hånden over tids- og generasjonsgrensene, prøve å hjelpe med det lille som er mulig, igjen hver på sitt vis. Vi makter kanskje ikke å reinstallere en velfungerende vilje i hjerte og sinn hos noe flertall av dem som nå roter rundt i ørska, men vi kan da stille lempe. Og selv om alt skulle være forgjeves, hvilket jeg som sagt ikke tror, så er det likevel møda verdt å handle i samsvar med hevdvunnen, god etikk fremfor å sette seg ned og tømme vinkjelleren mens forfallet vokser over pipa. Til syvende og sist er den gode strid et mål i seg selv.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også