Kommentar

Jeg vet at tittelen ikke gir umiddelbar mening, men faktum er at den dekker tematikken vi skal inn i rett så presist: hvilken rolle sammenhengen – kall det gjerne solidariteten – mellom generasjonene spiller for samholdskraften i en nasjonalstat. Det er en konkret foranledning til at jeg velger å skrive om dette nå, nemlig at jeg kom over et intervju med den for få måneder siden avgåtte statsministeren i vårt granneland Sverige, så la oss like godt begynne der. Seansen fant sted på svensk TV4, og jeg så den først via en lenke på snaphanen.dk. Saken er også tilbørlig omtalt her.

Det er kraftig kost som fremsettes som standard oppfatninger i intervjuet, synspunkter som jeg inntil for kort tid siden ikke ville tiltrodd lederen for et høyreparti i et naboland som vi har et svært nært og godt forhold til, for ikke å snakke om statsministeren i selvsamme land. Les hva han har å si om nasjonalstaten Sverige:

Er dette et land som eies av dem som har bodd her i tre eller fire generasjoner, eller er Sverige det mennesker som kommer hit midt i livet gjør det til å være og utvikler det til? For meg er det selvsagt at det skal være det siste.

Slik talte altså Erna Solbergs politiske forbilde til det svenske folket på morgen-TV i julen. Det er verdt å merke seg at uttalelsene slett ikke ledet til noen seerstorm, og programlederne fant det ikke opportunt på noe vis å gå i rette med Reinfeldts oppfatninger. Det han hevdet, var egentlig selvsagt «oss moderne, siviliserte mennesker imellom,» lot det til. Da kommer det neppe heller som noen overraskelse at samme mann ved en tidligere anledning lett humoristisk påpekte at masseinnvandringen (han bruker naturligvis ikke slike negativt ladete ord, men likevel) til Sverige ikke kan utgjøre noe problem, ikke på svært lenge ennå, for «han hadde fløyet over landet og sett at det finnes enorme øde og skogkledte områder der.»

Fredrik Reinfeldt1

La meg på dette tidspunkt nøye meg med å registrere at Reinfeldt og undertegnede åpenbart er dypt uenige om hva som utgjør kjernen i en nasjonalstat, om hva som er limet i samfunnet en nasjonalstat består av. Uenighetens innhold skal jeg prøve å forklare etter hvert, og da burde også betydningen av tittelformuleringen bli tydelig.

Først en innrømmelse: Ser man ingen vertikal verdimessig sammenheng mellom det egne individet, forfedrene og etterkommerne – ja, da kan selv jeg forstå Reinfeldts tanker om «hvem som eier Sverige» og oppfatte dem som rimelige. I så fall foreligger imidlertid den totale samfunnsmessige atomisme eller – sagt på en annen måte i et tilnærmet sitat som, berettiget eller ei, ofte tilskrives Margaret Thatcher – da finnes faktisk ikke et samfunn lenger, men kun individer, enkeltmennesker. Dette er det ekstreme ståstedet som den absolutte liberalismen risikerer å gjøre til sitt eget, og det er sannelig ikke langt unna at det er i denne grøften lederne for de moderne nordeuropeiske høyrepartiene, som «Nya Moderaterna», er havnet. I redselen for å hengi seg til gruppetenkning – dette later til å være den ultimate synd i deres ideologisk-etiske univers – så blir alle enkeltindivider – og bare dét. Ingen har lenger hevdvunnen rett og plikt til noe i kraft av sitt slektskap, det skulle i så fall være individuell eiendomsrett, for arverett innen familien forsvinner vel ikke like lett for høyrepolitikerne som kaster på dynga den gamle ideen om at et land og et samfunn formet av forfedrene, kort sagt en nasjon, etter hvert går over til etterkommerne – og bare dem?

For oss andre, som ikke er like høye på global liberalistisk likhetstenkning der alle har rett til alt, står generasjonskontrakten frem som et viktig bånd mellom forfedre, det nåværende slektsleddet og dem som komme skal. Man har fått sin nasjon, sin gård, sin smule familieformue for dem som var så heldige, i gave og til låns fra forfedrene, og plikter etter beste evne å forsøke å forvalte det, for så å gi alt sammen videre til barna i litt bedre stand enn det var. Man maktet kanskje før i tiden å rydde litt mer land, bygge enda lengre steingjerder eller hva det nå måtte være, i løpet av sin tilmålte tid på jorden. Dette fikk etterkommerne overta, arbeide på og forbedre slik at de i sin tur kunne gi lånet videre i enda litt bedre stand enn enn det man selv fikk ta hånd om. I moderne tider vil man se til at barna får bedre utdannelse, man arbeider kanskje for et eller annet ideelt samfunnsnyttig formål, det finnes mange måter å se til at livet bedres over tid for dem man har kjær og vil støtte også etter at det egne livet er forbi.

Tanken om generasjonskontrakten er en dypt etisk og konservativ tanke, men den er sannelig også rotfestet i sosialdemokratiets moralkodeks. I så måte er det meg en fornøyelse å henvise til en vettug finansminister og hedmarking, Sigbjørn Johnsen, som også fremhevet prinsippet som værende en ideologisk grunnvoll. Man får av sine foreldre og gir til sine barn; slik er livets stafett for de fleste av oss.

Denne langsiktige vissheten om at man har sin begynnelse lenge før egen fødsel og lever videre i etterkommerne, er et fundamentalt biologisk-etisk fenomen som man gjør meget uklokt i å forsøke å endre på. De fleste mennesker er villige til å gjøre en større innsats for sine egne (i både genetisk og kulturell betydning) enn for fremmede.

Å være del av et slektsmessig, samfunnsmessig og kulturelt kontinuum som man er stolt av – men noen ganger ergerlig på eller oppgitt over – gir dybde til livet, ja, generasjonsdybden er en forutsetning for den byggende langsiktighet som gir stabil vekst og fremgang. Nasjonalstaten gir menneskene mulighet til å oppleve en slik fellesfølelse, den sørger for samholdskraft menneskene imellom, til alles felles beste. I land som Sverige og Norge, der nasjonen og staten stort sett har vært identiske, har vi hatt full uttelling hva dette angår, noe som har bidratt vesentlig til en tillitskultur der felles innsats for felles nytte har vært normen. At teoretiserende globalister som Reinfeldt og andre setter denne samhørigheten på spill ved å gjøre befolkningen heterogen, er bekymringsfullt. Han har bidratt til å gi bort noe som ikke er hans. Sverige tilhører det svenske folket, ikke tilfeldige politikere i en bestemt generasjon.

At det samme folket gjennom sin adferd ved stemmeurnene har gitt fremmedgjorte politikere muligheten til å befatte seg med den slags samfunnsmessig risikosport, er enda tristere. Det haster å få stoppet galskapen før det er for sent både på øst- og vestsiden av Kjølen.