Kommentar

Påvirkning mennesker imellom skjer både sidelengs, mellom individer som lever samtidig, og langs vertikalaksen som binder fortid, nåtid og fremtid sammen. Selv om det er de sistnevnte interaksjonene som er hovedtema denne gang, vil jeg begynne med å si noe om påvirkningen mellom mennesker tilhørende samme generasjon.

Det er nemlig liten tvil om at betydningen av den horisontale påvirkningsaksen har vokst på den vertikales bekostning de siste tiårene. Det begynner alt fra begynnelsen av – en pleonasme, ja vel, jeg vet det, men samtidig er det en sannhet – med at alle nåtidige barn går i barnehage: Der lærer de av hverandre alt fra å snakke til kodene for normalt samkvem på andre måter; den normative påvirkningen fra voksne er blitt mindre viktig i og med at den i betydelig grad erstattes av læring jevnaldrende imellom. Dette har følger hva gjelder språkmestring og mye annet, men dét lar vi ligge.

Den horisontale dimensjonen er blitt retningsgivende også på en annen viktig måte, nemlig ved at man nå tar alle verdens folk inn i erkjennelsessfæren i langt større grad enn før. Kall det en konsekvens av elektronisk nyhetsformidling i sanntid, kall det vidsyn eller manglende evne til å holde riktig fokus – alt dette er muligens om ikke nødvendigvis riktig – men man retter større oppmerksomhet mot og tar mer enn før hensyn til dem langt unna. Viljen til, eller iallfall likegyldigheten overfor, det å akseptere inn i eget land migranter fra fjerne strøk og kulturer er i så måte typisk, for man har lært seg til å fornekte at det finnes noen viktig, enn si avgjørende, forskjell mellom dem og oss.

Dette bringer meg over på den vertikale påvirkningsdimensjonen, den mellom forfedre, nålevende og etterkommere. At denne vekselvirkningen er mindre levende og aktiv enn før, har noen tydelige konsekvenser. Det er dette jeg sikter til med ordet arv i tittelen, for intet beskriver overleveringene fra fortiden til nåtid og fremtid mer meningstungt.

Begrepet aktiv arv kunne kanskje – i disse førvalgstider – bringe tankene hen på Høyres kamp mot formueskatt og forsøkene på å sikre seg at økonomiske midler forblir «i produksjonen» over generasjonsgrensene, men det er ikke dit vi skal. Det er en annen type arv jeg vil rette oppmerksomheten mot: den kulturelle og språklige. Støtet til assosiasjonene kom fra gjennomlesningen nylig av «Sverd og kjerte. Minneskrift ved Arnulf Øverlands 100-årsdag» som ble utgitt i 1987 av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Flere av kapitlene i den lille boken (du finner den i elektronisk form på bokhylla.no) reflekterer et syn på arv og kultur som ennå for et kvart århundre siden av mange ble oppfattet som selvsagt, iallfall ukontroversielt, men som i dag står under sterkt press fra både tidsånden og viktige maktstrukturer i samfunnet.

øverland.arnulf

Øverland var så mangt gjennom ulike faser av livet, men han var alltid, og særlig som godt voksen og gammel mann, en tapper og ubøyelig forsvarer for det han mente var det beste i norsk kultur og norsk språktradisjon. Ikke overraskende legges det vekt på denne røde tråden i dikterhøvdingens livskamp gjennom hele festskriftet; det var tross alt et akademi stiftet (i 1953) for å redde det levende norske språket unna komitébehandlende politikere og byråkrater uten være seg kultursperrer eller innsikt om egen inkompetanse, som stod bak hyllesten av den høyt respekterte Grotten-boen.

For språk er ingen fillegreie som skal bestemmes over politisk, hevdet Øverland, det er noe langt mer og viktigere. Språket er en sentral del av arven fra fortid til fremtid, noe vi får overlevert fra forfedrene og tilsvarende gir videre til etterkommerne, og som vi i vår forvaltningperiode her på jorden plikter å ta hånd om og videreutvikle etter beste evne i tråd med nasjonal historie og kultur. Det er i Øverlands ånd viktig å presisere at vi her har å gjøre med en aktiv arv fra foreldre og andre som gikk forut for oss; vi må anstrenge oss for å lære og forstå, for å mestre språkets indre regler, dynamikk og historikk, elementer som alle har bidratt til at det er som det er. Merk vel at riksmålsmannen Øverland ingenlunde uttrykte noe krav eller ønske om fremtidig uforanderlighet. På samme måte som vårt norske språk (han skrev selv alltid sprog, men jeg tilhører en annen og senere generasjon og benytter en annen stavning) er sterkt påvirket av dansk så vel som andre beslektede språk og folk i en naturlig forlengelse av vår politiske, merkantile og øvrige historie, så vil det også senere utvikle seg, bare ikke som følge av politisk klåfingrethet (kampen for eller mot samnorsken var mellom 30- og 60-tallet en glødende del av norsk kulturdebatt) og heller ikke bunnende i kulturignorante og til bevisstløshet late underholdningskonsumenters krav om at alt skal være enkelt. Språket er et åndsdestillat av vår nasjonale arv og vårt ansvar både bakover og fremover i tid, det er tråden som knytter oss sammen med henfarne så vel som fremtidige landsmenn. Både i unge, radikale år da han aktivt svinget svøpen over flere av samfunnets bærende institusjoner, ikke minst kirken, og senere i livet da mannens grunnleggende konservative reflekser kom tydeligere til syne, var Øverland kompromissløs i påpekningen av vår spesifikt norske historie og fremtid. Dette var det som skilte oss fra andre, som gav oss vår egenart, kulturarven gjorde oss til nettopp oss enten vi nå for øvrig var å anse som borgerlige eller sosialister av den ene eller andre typen.

Man kan ikke unngå å bli slått av hvor mye det mentale norske landskap har forandret seg under årene som er gått siden jubileumsboken kom ut, for ikke å snakke om siden Øverland døde i 1968. Etter krigen var det udiskutabelt at en selvstendig, fri norsk nasjon eksisterte som alle nordmenn var stolte av, og som det endatil var verdt å ofre livet for; ingen andre enn nordmenn skulle bestemme hvordan vi ville ha det i Norge. Følelsen av en fungerende generasjonskontrakt, av nasjonal dybde og sammenheng mellom det de før oss hadde skapt og som vi måtte vare på, og det vi selv videreutviklet for så å skulle overlate til våre etterkommere, var sentral. Hver familie og hver nordmann hadde del av denne nasjonale arveluten. Den loddrette kulturelle kjølen gav stabilitet; ingen brå, sideveise bevegelser, ingen døgnflueidéer eller andre påfunn kunne få oss til å kullseile.

Mens Øverland skrev på riksmål, var mange andre framifrå diktere rotfestet i bygdekulturen og benyttet nynorsk. En av disse var Tore Ørjasæter. I det tidlige diktet Ættar-arv gir den senere så beleste og bereiste mannen – han ble ikke kalt «fararen» for intet – uttrykk for den samme respekten for aktiv arv som er omtalt ovenfor.

Er-so du ærar
din ættarfar,
du arver med ære
din ættargard.
Aa sitja på garden,
son etter faren,
det er den likaste
lagnad for karen.
Men ofte det høvde,
og soleis var hendt,
det segjast for sannrøynt
og gamalt kjent –
at etter ein samlar
so kjem det ein øydar,
og etter ein aukar
so kjem det ein snøydar.
Aa ja, det er sant
som dei gamle hev sagt:
d’er ymse med auking
og minking av magt.
Og heidren aat heimen
kan av-aatet snøyda
og ætti sin livs-arv
ærelaust øyda.
Ei lukka for alle
den lagnad var,
aa hava til far
ein fagna kar.
Han kann ikkje rak
i ryggen seg retta
den mannen som er
av ein krusling ætta.
Vyrd daa deg sjølv
og di eigi ætt,
so vyrdar du og
ein annan manns rett.
Bøyg deg og bed
I ditt ættartempel,
Ber i di panna din ættarstempel!

Når jeg legger til at begge herrene på Ø, Øverland og Ørjasæter, døde i 1968, så blir symbolikken tung knyttet til deres tidløse respekt for kulturarvens plikt og glede.

I dag anses vektlegging av stolthet over og endog bevissthet om norsk kultur, om eksistensen av en typisk norsk kulturarv, som noe lett anløpet, betent; slikt bidrar jo til å gruppere mennesker i oss og dem og antyder at bare de førstnevnte skulle ha rett til å bo i og bestemme over Norge. Til tross for at patriotisme grunnet i fedrelandskjærlighet var selvsagt for dem som kjempet for Norges frihet under krigen, anses samme verdensanskuelse nå som halvt fascistisk, i alle fall noe som med mentale og andre grenser hindrer globaliseringen og overgangen til et samfunn der alle har lik rett til alt. Utviklingen er, for å si det på enkel og tydelig norsk, til å spy av.

Jeg skal ikke her gå inn på hvorfor svingningen bort fra det nasjonale har skjedd, men det er ikke tvil om at konsensussynet på Norge og nordmenn har endret seg skarpt. Det som var selvsagt på Øverlands tid, at nordmenn skulle ha en udiskutabel fortrinnsrett i Norge som andre folk har det i sine land, er blitt synspunkter det kan koste dyrt å hevde, som fort leder til kritikk og anklager om rasisme og fascisme, endog nazisme. Det må ha vært usedvanlig bittert for gamle krigshelter som Erik Gjems-Onstad og Jan Høeg å oppleve at folkemeningen allerede noen tiår etter frigjøringen var blitt likegyldig til det krigsgenerasjonen opplevde som sentrale elementer i norsk nasjonal frihet og selvstendighet.

løvstakken

Foto: Løvstakken, fjellet over Bergen, med varden hvor de siste strofene fra Per Sivles dikt står innrisset:

Og gjev det aldri
maa verta sagt,
at Lande ligg
utan Varde-Vakt.
Og logar kje Varden
paa Tind og Nut,
han logar i Hjarta
hjaa Noregs Gut.
Ja, brenn, du Varde,
du signade, klare,
bjartare, høgre
fyr kvart eit Aare!


Vi må komme tilbake til den aktive vissheten om hvor vi hører til og med hvem vi har vårt avgjørende slektskap; det er med våre forfedre og våre barn. Det er denne vertikale arvestafetten som gir nasjonal styrke, og uten dette samholdet går samfunnet etter hvert i oppløsning, i særdeleshet som det utsettes for sterk og villet heterogenisering i form av innvandring. Norge som nasjon er ikke bare inne i en endringsprosess av aldri tidligere skuet omfang, men det går over stokk og stein. Myndighetene har ikke kontroll med det som skjer, deres mantra om at «det går seg til» minner mer om et fromt ønske enn en troverdig vurdering av sannsynligheter. At de har vært villige til å sette over styr tryggheten for det utopiske idealet om flerkultur, er ikke til å tro.

De gamle dikterne av Øverlands og Ørjasæters støpning som kunne stå på trygg nasjonal grunn mens det stormet, finnes ikke lenger. En ny generasjon må ta over, må knytte båndet tilbake til vår egen historie og innse at med alle sine feil og mangler, så er det likevel dette som var vårt. Det var, er og være skal her vi hører til. Landet er vårt, og vi er stolte av det.

Denne stoltheten skal vi bygge på, i respekt for våre forfedre så vel som våre barn. Arv er noe helt annet og mer verdifullt enn gull og sølvpenger, det er plikt, ære og stolthet. Vi skal aktivt omfavne og bruke arven, og ingen skal si at det ikke er vår hevdvunne rett.