Kommentar

Paradokser pirrer meg, ikke minst de som leker med vårt forhold til den mest finurlige av alle fysiske så vel som biologiske dimensjoner, tiden. En hverdagsfavoritt i så måte fant jeg formulert i en bok med språkblomster begått av tyske gymnasiaster: «Es fing alles damit an, dass am Ende der Punkt fehlte» (det begynte alt sammen med at punktum manglet på slutten). Setningen sjonglerer, naturligvis fullstendig utilsiktet, med årsaksforbindelsen mellom før og nå, begynnelse og slutt; det kan fort bli spennende funderinger rundt livet, verden og hvorfor av slikt om man velger å hensette seg selv i passe stemning.

Et kilent spørsmål som kan melde seg i sammenhengen, er hvordan man vektlegger tidens tre ulike faser: Hva er den relative betydningen av fortid, nåtid og fremtid? Noen hevder nuets absolutte forrang og påstår kanskje til og med at fortid og fremtid ikke engang finnes; det er ikke gitt at de har rett. Andre venter og venter på en fremtidig forløsning der livsproblemene på tilnærmet mirakuløst vis forsvinner: «Neste år i Jerusalem…», mens atter andre dyrker fortiden og forfedrene som viktigere enn alt annet. Ved å reflektere over disse ekstremene samt overgangstilstandene mellom dem kan man vinne innsikt i hvordan vi selv oppfatter livet og verden, samt hvordan man innen andre kulturtradisjoner forholder seg til ideologisk og politisk enighet og uenighet med dertil hørende handlinger. Om dette blir i overkant høytflyvende og uklare ambisjoner, kan man iallfall håpe på å få litt skjev reflektorisk morskap av hoderistingstypen med på veien dersom man bare, som alt nevnt, tillater seg selv å være «in the mood.»

Vi har de siste årene sett spektakulære eksempler på det stikk motsatte av respekt for fortiden. Stort sett har forakten vært religiøst motivert; islamister har villet fjerne alt som minner om fordums storhet og stolthet ved andre og eldre sivilisasjoner enn den muslimske. For noe over ti år siden var det Buddha-statuer i Afghanistan fra det 6. århundre som ble sprengt av Taliban. De UNESCO-beskyttede kulturskattene var avguder i følge de dypt troende hvis anliggende det var å innføre strenge sharialover til gudens ære og folkets frelse, og da spilte det ikke stor rolle at statuene var fantastiske gamle kunstgjenstander. Hverken Allah eller hans profet bryr seg øyensynlig om slikt. Hos oss og andre som omfatter ulike kulturers historiske artefakter med den største respekt og beundring, vekker slike handlinger nesten mer uforstående avsky enn all drepingen de samme fanatikerne står for.

Islamic-State-destroying-artifacts

I den senere tid er det Talibans religiøse kolleger i Midtøsten som har overtatt stafettpinnen hva gjelder rensing av samfunnet for alt som måtte være Allah vederstyggelig. Den såkalte islamske staten, IS, har gjennomført flere større raseringer av før-muslimske bygninger, statuer og lignende i områdene de kontrollerer i Irak og Syria, og nå sist brukte man bulldosere for å tilintetgjøre kunstgjenstander og annet fra Nimrod, en av de klassiske assyriske byene langs Tigris, den nordligste av de to elvene som omsluttet verdens første sivilisasjon. Enhver som gladlynt forestiller seg at historien representerer en mer eller mindre lineær forbedring hva kultur, innsikt og allmenn samfunnsutvikling angår, kan stoppe opp og begrunne hva det mesopotamiske hjertelandet er blitt til. Det er ikke lett å forbli utviklingsoptimist etterpå.

Forakten for fortidens tankesett og kultur er forresten ikke noe som er begrenset til islamistiske trangsynte. Tenk bare 50 år tilbake til kulturrevolusjonen i Kina der man systematisk og med stor iver – det finnes sikkert godt om klipp på YouTube der horder av ungdommer vifter med Maos lille røde bok mens de skanderer politiske slagord – ødela alt som forbandt den kommunistiske staten med landets urgamle røtter. Restene av borgerlig kultur i folkerepublikken hindret den brå samfunnsomvandlingen som var nødvendig, fremholdt de, omveltningen som skulle skape det nye vidundersamfunnet bygget på Lederens tanker om en spesifikt kommunistisk sosial rettferdighet. Akkurat i dette hadde de for øvrig sikkert rett, naturligvis uten at deres skyld i den enorme forbrytelsen derved reduseres det aller minste. Det store spranget og kulturrevolusjonen kostet kineserne noen millioner døde – ganske mange millioner døde, faktisk – og var et av flere dystre eksempler på totalitære utopiers enestående drapspotensiale i hendene på ambisiøse samfunnsingeniører.

Hvordan forholder vi oss selv til balansen mellom før, nå og senere? Ikke godt, våger jeg å påstå, det nye og formodet fremtidsrettede hausses på en ganske så innsiktsfattig og bokstavelig talt historieløs måte; man anstrenger seg til langt inn i det banale for å være «på parti med fremtiden» som det gamle Høyre-slagordet lød. Selv blant påstått konservative har man tydeligvis internalisert grunnpremisset om at vi kommer fra intet, men går mot en strålende fremtid i stedet for den motsatte, like outrerte misoppfatningen om at vi engang var guder, men nå er blitt mus. Slikt har konsekvenser enten det er Mammon eller annet som fungerer som ledestjerne.

Én ting er at man periodevis av skjær innsiktsløshet direkte ødelegger verdifulle fysiske gjenstander fra gamle tider, i blant slike som er for store til å bli sett og forstått (behandlingen av gamle Stockholm på 60-tallet rinner meg i hu, men det finnes sikkert godt om like talende norske eksempler); den slags liker vi å tro er blitt mindre vanlig nå i de strenge by- og riksantikvarers tidsalder. Forhåpentlig har vi for alltid lært oss å bevare fine gamle bygninger, kvartaler eller endog bydeler istedenfor i fornyelseskåtskap å rasere og bygge nytt. Men hva med å unngå ødeleggelse av verdifulle, fungerende samfunnselementer og -institusjoner før det er for sent, før endringen blir irreversibel? La meg trekke frem et forhold som turde ligge documentarister nære til sinns.

Når man gjennom noen tiår har tillatt en overstadig innvandringspraksis – nærmest latterlig er det at man under mye av den samme tiden hadde såkalt innvandringsstopp, skjønt latteren stopper mot klumpen i halsen – da kan det når forståelsen omsider siger inn om hva man har gjort, være for sent å redde den tillitskulturen som tidligere bar et ikke rikt, men velfungerende samfunn. Og når man gjennom innvandring prosentuelt øker innbyggertallet i nasjonens hovedstad noe aldeles hinsides, så får slikt infrastrukturelle konsekvenser som burde vært mulig å forutse selv for politikere: Veinettet blir underdimensjonert, Aker sykehus behøves likevel når befolkningen i Groruddalen stiger som den gjør, det må investeres i skoler og et hjelpeapparat på de mest ulike områder i en takt man ikke har tatt innover seg, politi- og kriminalomsorgen må oppskaleres og slik kunne man fortsette på felt etter felt. For å si det slik: Det er ikke gitt at Marka-grensen holder stand når den nye demografien slår igjennom for alvor i hovedstadens politiske organer. De som ønsket seg en flerkulturell, stor hovedstad, er ved å få det de bad om, men resultatet kan bli betydelig mindre sjarmfullt enn de hadde sett for seg. Som kjent siden uminnelige tider: Man skal vokte seg for hva man ytrer ønske om, man kan bli bønnhørt. Billedlig talt kan den reelle prisen på kebab komme til å vide overstige hva kjøttkaker koster.

Fortiden påvirker nåtiden og fremtiden, også ved at man uten forståelse for det som engang var, heller ikke kan skjønne det som er og komme skal. Sammenhengene er ikke nødvendigvis av typen årsak-følge, men ved at den overordnete tankemåten eller forståelsesrammen – det som kalles mindset på et annet språk – avgjør konteksten hendelser forstås innen. Påvirkningen går begge veier, både fremover og bakover i tid. Man kan eksempelvis «velge» (det skjer for de aller fleste ubevisst, derfor hermetegnene) å se tidens migrasjonsbølger fra sør til nord hovedsakelig som styrt av summen av individuelle ulykker, eller man kan tolke fenomenet inn i et villet globaliseringsperspektiv. Likeledes kan man tolke følgene fremover i lys av hvilke endringer, helst forbedringer, av de flyttende eller flyktende enkeltmenneskenes skjebne reisen til Europa ledet til, et perspektiv som åpenbart foretrekkes og er gunstig for den omfattende godhetsindustrien i vår del av verden, eller man kan fokusere på de demografiske og øvrige konsekvensene folkevandringen medfører for mottakerlandene. Uansett vil forholdet man har til historien og det forgangne, til det våre forfedre gjorde og tenkte, være retningsgivende for fremtidsvalgene enten vi er oss sammenhengen bevisst eller ikke.

Selv har jeg sett meg lei på at føleri og fokusfeil skal tillates å styre samfunnsutviklingen i mitt fedreland. De Gode Menneskene i Norges såkalte elite viser liten respekt for dem som utsettes for følgene av den klåfingrete sosiale ingeniørkunsten de utøver, for ikke å snakke om arbeidet våre forfedre la ned for å sikre seg og sine – inklusive oss, etterkommerne – et trygt og selvstendig nasjonalt hjem.

Folket må igjen lære seg til å se etter og gjenkjenne de lange linjene i sin egen nasjonale historie. Vi må innse hvilke utviklingstendenser som har ført oss dit vi står i dag, og vi må skjønne hvorhen dagens utvikling er ved å føre oss. Det er tenkning i handling og konsekvens som skal kjennetegne voksne og ansvarlige mennesker, i særdeleshet dem med politisk makt, ikke individfokusert emosjonalitet. Norge er vårt land, vår arvelut, og vi ærer forfedrene dårlig ved ikke å drive deres nasjonsbyggende prosjekt videre.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også