Kommentar

I blant beskyldes jeg for å være pessimist, dystopiker og lignende, altså en person preget av overdrevet og uberettiget svartsyn. Noen jeg prater med eller som leser det jeg skriver, mener altså at jeg legger for mye vekt på det som går galt, og for lite på all fremgang i kongeriket: «Det er jo bedre å leve i Norge nå enn på 50-, 60- eller 70-tallet, det må du da innrømme!»

Slike anklager skal ikke uten videre viftes vekk, og mang en gang har jeg selv tenkt i samme baner: Skjevvekter jeg virkelighetsforståelsen av fortid, nåtid og fremtid i pessimistisk retning? Lukker jeg øynene for det som går godt? Overveielser langs optimisme-pessimisme aksen er alt annet enn enkle, så la oss prøve å ta noen av dem i fellesskap. Vi kan begynne med et par eksempler fra medisinens verden; de illustrerer både slikt som går bra, og annet som slett ikke gjør det.

Hadde jeg fått leukemi – blodkreft – som barn, så ville jeg garantert ikke sittet her og skrevet dette. Dødeligheten var 100 % for denne typen kreft for et halvt hundre år siden. Hadde derimot mine barn fått samme sykdom, så ville de etter all sannsynlighet overlevd, om enn etter tøff og langvarig behandling nøye tilpasset eksakt den leukemivarianten som forelå. Tilsvarende gjelder for mange alvorlige sykdommer: Forskningsdrevne forbedringer i forståelse, diagnostikk og behandling gjør oss i dag i stand til å hjelpe, endog helbrede, pasienter som i tidligere tider nok kunne ydes trøst, men lite annet.

Det ovenstående turde være ikke-kontroversielt, noen vil si banalt. La oss likevel sammenfatte det prinsipielle: Det er teknologiske forbedringer innen medisin og på andre områder som har gitt oss et bedre liv, lite eller intet annet har gjort det. Organiseringen av samfunnets mangfoldige virksomheter er ikke klokere eller mer effektiv enn den var, tenkningen og vår evne til å skille mellom viktig og uviktig er ikke mer utviklet, og heller ikke hva empati angår er vi mer avanserte enn forfedrene var det; leger, sykepleiere, foreldre og andre omsorgspersoner trøster ikke bedre enn før. Fortvilte foreldre og redde pasienter er like følelsesmessig hjelpeløse som de alltid har vært når stilt overfor livsfare, og ingen gråtekone, predikant eller healer kan med bønner, håndspåleggelse eller annet rart besørge at sykt blir friskt, like lite nå som for hundre år siden.

Når person A får leukemi mens person B ikke får det, så bunner dette i ren flaks/uflaks som rammer eller ikke rammer de to; noen celler i den enes kropp gjennomgår en tilfeldig – altså årsaksfri, men konsekvensbringende – katastrofe. Hvordan er det på andre områder der menneskeskapte forhold mer enn fysikalske slumpmessigheter ligger bak hendelsene?

Narkomani er vanlig i Norge nå mens det var sjelden under min oppvekst. Hvorfor er det slik, for vi har vel ikke også her å gjøre med akausale hendelser, altså slike som ingen årsak har? Formulert mer krast: Hvem og hva er skyld i den massive økningen av livsødeleggende russykdom blant våre ungdommer? Det snakkes i sakens anledning en hel del om tiltak som kan treffes for å unngå overdosedødsfall og annet – legemiddelassistert avvenning, offentlige sprøyterom og jeg vet ikke hva – men lite om primærprofylaksen, hvordan hindre at noen overhodet blir narkomane. Hvorfor er det slik?

Blant årsakene eller grunnene til narkomaniepidemien de siste 40-50 årene finnes svekkelsen av kjernefamilien og de hyppige oppløsningene av ekteskap gjennom skilsmisse; barn og unge blir utrygge av slikt. Den allmenne normoppløsningen i samfunnet kan også formodes å ha bidratt, inklusive avkristningen; mangel på mening og mål i menneskenes liv så vel som på trygge og klare sosiale forventningsrammer disponerer for selvdestruktiv adferd enten rus er involvert eller ikke.

Stort sett vegrer man seg i samfunnsdebatten for å fokusere på de ovennevnte faktorene, for de er så tett forbundet med de økte valgmulighetene på alle nivåer som dagens mennesker nyter godt av: Man trenger ikke å forbli i ulykkelige ekteskap eller på annen måte å innordne seg samfunnets offisielle normer og retningslinjer for å klare livhanken. Men friheten koster, for enkelte svært mye. Noen medlemmer av selv ressurssterke familier bukker under, de makter ikke å styre livet sitt når de må ta selvstendige valg alt fra tidlig alder av, mens derimot de sterkeste trives med de økte frihetsgradene. Noen vinner, andre taper, men sammenhengene forblir uklare og lar seg bestride, endog fornekte. Kostnadssiden ved endringene prater man bare ugjerne om, som man heller ikke vil problematisere skyhøye aborttall til tross for en prevensjonsteknologi som er ved å nærme seg det perfekte. De nye anstendighetsnormene eller -grensene innen den sosialdemokratiske eliten, deres uvilje mot å sette på dagsordenen ubehagelige samfunnsspørsmål, er ingenlunde mindre uttalte enn borgerskapets krav til fortielse og forstillelse var det på Ibsens tid. Det er bare tematikken – hva tabuiseres og hva ikke – som har endret seg.

Leserne kan selv legge til flere eksempler om de så vil; mye er blitt bedre mens annet er verre. Finner man det av en eller annen grunn utilbørlig å holde frem narkomani, kan man uten vansker finne annet som er gått skeis de siste tiårene, som det utbredte skolefrafallet eller økende depresjon og selvskading blant ungdom. Dette er alt sammen adferd som ikke er påtvunget utenfra, men der man får formode at samfunnsmessige forhold spiller en betydelig rolle. Den som er ærlig, finner mye å sette fingeren på.

Jeg har alt flagget mitt ståsted hva gjelder årsaksforholdene bak forbedringene-forverringene: De førstnevnte skyldes teknologiske fremskritt. Samtidig ser vi at politikere prøver å ta æren for dem, mens de derimot typisk fraskriver seg ansvaret for forverringene som de faktisk har skyld i. Totalbildet er intet å være stolt over. Vi har i Norge brukt en lang og fredfull velstandsperiode for landet på en måte som ikke er god. Sagt på litt gammeldags måte har vi misbrukt «gudslånet» vi fikk å forvalte, men er blitt «reddet» av historisk-økonomiske tilfeldigheter (oljefunn, blant annet, samt teknologiske fremskritt gjort andre steder) slik at resultatet ser vesentlig penere ut enn det ellers ville gjort.

Om enigheten uteblir vedrørende utviklingen til nå, så er det intet å undres over at alle forsøk på å skimte fremtiden dypt inne i krystallkulen er forbundet med enda større usikkerhet og uenighet; noen tror det vil gå seg til og bli bra, andre er skeptiske. Ingen vet, men noen forhold ved vurderingen går det an å tenke edruelig rundt.

For selv om man ikke kan vite hvordan fremtiden vil bli, så må man hele tiden prøve å se bak de nåværende utviklingstendensene og skjønne hva som vil komme. Man forsøker på det prinsipielt umulige, og gjør man det rett, så oppnås en viss innsikt. Dette gjelder samtidig som man ikke må falle for fristelsen til ukritisk å fremskrive eksisterende utviklingstendenser inn i fremtiden, ganske særlig dersom tidsintervallet man vurderer på grunnlag av er kort og andre nye og viktige faktorer er ved å gjøre seg gjeldende.

Det demografisk-kulturelle samfunnsmønsteret er aktivt endret under de siste tiårene ikke bare i vårt land, men også i andre europeiske stater. Vi var homogene med en noe så nær enhetlig, nasjonal kultur, men dette ble endret fra og med 1970-tallet av. Delvis var omvandlingen av Norge i flerkulturell retning bevisst politikk fra styresmaktenes side, dels er det noe som «bare har skjedd,» en av de tingene politikerne tar ansvar for dersom alt går bra, men sier at intet var å gjøre med i motsatt fall. I stortingsmelding 74 fra 1979-1980 med tittelen «Om innvandrere i Norge» skrev man følgende: “[Innvandrere skal] utvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturelt/pluralistisk samfunn.” Assimilering ble sett på som et overgrep; jo mer divers kultur, desto større berikelse. Sånn sett bekreftet man det tidligere uttalte målet (stortingsmelding 39 fra 1973-1974: «Om innvandring»: Innvandring skulle skape flerkultur i Norge. Følgende formuleringsfragment er typisk både språklig og innholdsmessig: «Det å videreutvikle eget språk og egen kultur som sentrale virkemidler i en integreringsprosess som skal føre til målet om et flerkulturellt/pluralistisk samfunn» (sitatet er tatt fra O J Anfindsen). I de siste årene, etter hvert som motstanden mot den stadig pågående forandringen og heterogeniseringen av Norge er blitt mer åpen, har tendensen gått i retning av å påstå at migrasjon er noe som «bare skjer;» den ville ikke blitt mindre med andre partikonstellasjoner ved makten, hevdes det. Slik fungerer ansvarsfraskrivelsen i toppen av norsk politikk.

Tilsvarende er islamiseringen av Norge et fenomen som dels fornektes, dels fremstilles som hevet over politikken; enhver styring eller bremsing av utviklingen ville stride mot menneskerettighetene, og disse trumfer alle andre «rettigheter» som folk og nasjoner måtte ha tilegnet seg opp gjennom historien. I utgangspunktet suverene nasjonalstater svinebinder slik seg selv, pålegger seg begrensninger i henhold til et teoretisk ideal for mellommenneskelige forhold. Resultatet blir en uthuling av den tradisjonsbundne tillitskulturen som har preget de nordeuropeiske nasjonalstatene.

Selvfølgelig er vurderingen av hvorvidt en utvikling er positiv eller negativ ideologistyrt i betydelig grad. Ofte havner man i situasjoner der man ikke bare sammenligner epler med pærer, men der ulike meningsbærere til og med har sin egen spesialkalibrerte vekt for vurdering av argumentenes tyngde. Etter mitt syn har man overvurdert forbedringene og man har tatt æren for det teknologien har bidratt med av nytt og godt. Man skal da ha klart for seg at teknologiske fremskritt ikke kommer av seg selv; de oppstod i et gitt intellektuelt klima der vitenskap og forskning ble holdt frem som store goder. Endres prioriteringene i samfunnet, eksempelvis i retning av at harmoni og å unngå krenkelser anses som viktigere enn at nye ting oppdages, så reduseres insitamentene for teknologiutvikling. Den voldelige og kravstore religiøsiteten som nå er på fremmarsj, stimulerer ikke til vitenskapelige nyvinninger.

Det som forbauser meg aller mest, er ansvarsfraskrivelsen, at man later som om migrasjonen fra Afrika og Midtøsten til Europa bare er noe som skjer, noe vi må finne oss i enten vi liker det eller ikke. Olof Palmes gamle utsagn «Politik är att vilja» markerte en vesensforskjellig holdning. De som ikke har viljen eller evnen til å gripe inn til fordel for eget folk overfor nye og ugunstige politiske utviklingstendendenser, bør ikke tiltros maktposisjoner i samfunnet.

Les også

-
-
-
-
-
-