Kommentar

Vanligvis er jeg en svoren tilhenger av amerikansk ”can do”-mentalitet: Man identifiserer et problem, finner ut hva som bør gjøres med det, og så gjør man det. Problem solved, case closed. Å syte over noe man intet kan gjøre med – som regnvær om sommeren, for eksempel – er derimot kontraproduktivt. Aller verst er det å syte over et problem som noe kan gjøres med, men der manglende ork eller vilje ser til at intet blir gjort og at elendigheten vedvarer.

Men selv handlingsevne og vilje kan iblant manifestere seg i situasjoner der de er malplassert og bare gjør vondt verre. Jeg kom i tanker om dette da jeg for litt siden hørte et kort NRK-intervju med en Venstre-dame i Trondheim; det var romfolkets situasjon som var tema. Vi måtte ikke lenger fortsette med den samme mangehundreårige politikken som før var blitt ført overfor denne minoriteten, sa damen, vi måtte tenke og handle nytt slik at problemet endelig kunne bli løst. Javel, tenkte jeg for meg selv, er det virkelig så at vi skal ta mål av oss til å løse alle problemer?

Her er vi i riktig vanskelig terreng. La oss ta noen eksempler. Det faller naturlig for meg å begynne med en historie fra medisinens verden, fra kopper som gjennom mange tusen år, altså tilsynelatende evig, var en svøpe for menneskeheten. Men se, siden 1979 har sykdommen vært utryddet, knekket av moderne medisinske fremskritt satt ut i livet gjennom klok praktisk politikk. At et alvorlig problem har en svært lang historie, behøver altså åpenbart ikke bety at det ikke kan løses.

Eksempelet ovenfor har imidlertid den hake at det dreier seg om et agens som primært har sete utenfor menneskets natur (variolavirus), selv om det er menneskene som blir sykdommens offer. En rekke av våre problemer har ingen slik ekstern årsak, og hva disse angår er det langt mellom suksesshistoriene.

En gjenganger i hele mitt liv har vært problemene i Midt-Østen, in casu den kroniske konflikten mellom Israel og araberstatene. Ulike ”busy bodies” både lokalt og i verdenssamfunnet har fra tid til annen kommet med velmente forslag, man skulle gjøre så eller så for å få bevegelse i situasjonen, for omsider å løse problemene og skape fred og tillit der det før hadde vært krig og mistillit. Ofte er det utålmodige amerikanere som har lagt slik optimistisk vilje for dagen – de er jo som nevnt særlig preget av ”can do”-holdningen – men selv nordmenn og Norge har vist økende lyst til å bidra; Oslo-prosessen og -avtalen var i så måte et typisk eksempel på et ambisiøst, men akk så mislykket, fremstøt. Felles for alle planene har vært at de ikke har ledet til noen varig fred.

Kristin Halvorsen har sagt mye rart i sin tid som politiker, men hennes valgkampfremstøt for noen år siden for endelig å utrydde fattigdommen (”det er bare et spørsmål om politisk vilje!”) var et av de mest minneverdige. Så havnet partiet i regjering og partilederen i ministerstolen, men hva skjedde med fattigdomsutryddelsen? Tja, det ble vel så som så med den. Selvsagt lyktes man ikke (når man ikke engang klarer å fylle bassenger på skolene rundt omkring med vann, så skulle det bare mangle at man ikke hadde vansker med et problem like gammelt som menneskehetens historie; det man derimot kunne ha hatt berettiget håp om lå innenfor løsningshorisonten, var at ansvarlige politikere ikke slapp ut av seg slike åpenbare valgfleskløfter, men nok om det), og så kom det noen runder med bortforklaringer. Det er en nok minst like fjernt for fru Halvorsen som for herr Mimisbrunnr å skjule seg bak mollstemte og resignerte religiøse utsagn av typen ”de fattige har dere alltid blant dere”, i alle fall som begrunnelse eller unnskyldning for eksistensen av fenomenet, men faktum er at enn så lenge har intet og ingen motbevist tesen. Fattigdom forsetter å finnes, også i Norge. Noe av den er hjemmelaget mens annet er importert.

Felles for de tre ”mislykkede” eksemplene (romfolket eller sigøynernes situasjon, forekomsten av fattigdom, den kroniske konflikten i Midt-Østen) er at de i sin kjerne bærer menneskelige valg (som kan være mer eller mindre bevisste, mer eller mindre frivillige, dette er ikke poenget her) snarere enn forhold ved verden utenfor menneskesinnet. Her tror jeg vi rører ved essensen i problematikken.

Menneskene har gjort og gjør utrolige fremskritt av teknologisk (hvori opptatt medisinsk og lignende) art. Vi er blitt flinke til å håndtere problemer utenfor oss. Jeg ser ingen grunn til at ikke ”can do”-mentaliteten skal stimuleres og fremholdes som mål og norm hva dette angår. Vi kan mye og skal i morgen kunne enda mer. Det finnes ingen gode grunner til teknologipessimisme, i alle fall ser det ikke ut til at flommen av forbedringer vi til nå har kunnet nyte godt av er ved å tørke inn, og innen flere områder (eksempelvis nanoteknologi) kan man regne med vesentlige fremskritt også de nærmeste årene.

For grenselandet mellom det mennneskelige og det teknologiske finnes rett nok vurderinger av etisk natur som for mange fortoner seg som vanskelige. Formuleringer av typen ”man skal ikke tukle med skaperverket” er seiglivete og reflekterer et alvorlig følt ubehag ved måten man omgås spørsmål om liv og død på, enten nå ubehaget er religiøst fundert eller ikke. Jeg har en viss forståelse for den slags kvaler, men heller ikke mer. Vi har hjerne og vi har tankekraft, gudegitt eller ikke, og da kommer vi ikke unna etiske vurderinger som ligger i forkanten av våre handlinger etter hvert som vi mestrer naturen mer og bedre.

Noen sier slikt er ”å leke Gud” og mener de derved har levert et avgjørende argument mot fremskrittet. Selv ser jeg ingen spesiell verdighet i hverken å stryke med av infeksjonssykdommer, kreft eller sviktende nyrer, uansett hvor ”naturlige” alle disse tre endeligtene måtte være. Brødrene Strugatsky ga sin klassiker fra 60-tallet den fortreffelige tittelen ”Hard to be God” (i engelsk oversettelse, originalen het det samme, men selvsagt i russisk språkdrakt). Boken inneholdt mye klokskap som god science fiction-litteratur gjerne gjør. Har man drukket av visdomsbrønnen eller åpnet flasken slik at ånden har fått luft under vingene, så finnes det ingen annen utvei enn å ta alle slike dilemmaer knyttet til fremskrittet ved hornene. Kunnskap forplikter.

De rent menneskelige problemene, derimot, ser jeg ingen løsning på, tvert imot skaper man etter min mening ofte betydelig mer skade enn gagn om man blander seg inn i utide, spesielt når det skjer utenfra, og ”fomler til” ytterligere en allerede vanskelig og konfliktfylt situasjon. Det er intet som tyder på at vi følelsesmessig befinner oss på et høyere nivå i dag enn det antikkens mennesker gjorde. Forholdet mellom nomader og fastboende (for dette er grunnkonflikten i sigøynerproblemet), forholdet mellom fattige og rike, altså i hvilken grad de som klarer seg mer enn godt, skal hjelpe dem som av ulike grunner ikke orker eller klarer å ta hånd om seg selv og egen familie, samt den politisk-religiøse konflikten i en ganske fjern del av verden sett herfra er ikke slikt man ordner opp i gjennom møte- og seminarserier munnende ut i påfølgende handlingsplaner som implementeres.

Noe får bare være som det er, vi lever i en imperfekt verden, en verden etter syndefallet, og vi kan ikke gjøre alt helt og godt igjen. Spesielt er det ikke slik at ondskapen og det vonde ville forlate verden dersom bare alle lærte å oppføre seg som nordmenn, aller helst sosialdemokratiske nordmenn. Det er noe stinkende selvtilfreds ved en slik misoppfatning, og samtidig noe fundamentalt innsiktsløst.

Noen ganger skal man sitte på hendene, ikke stikke fingrene sine borti ting man ikke har noe med. Det krever litt tålmodighet, men først og fremst krever det at man kvitter seg med hybris. Andre får klare sitt, vi har først og fremst ansvaret for vårt. Ikke alt i verden er godt, men ikke alt skal vi prøve å endre. Etisk edruelighet er en god egenskap.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også