Det var en gang en fyr som hadde lagt sin elsk på esperanto. Vet ikke hvorfor, men det traff vel en streng i ham i retning av menneskeheten som en eneste stor familie hvor alle snakker samme språk. Nå skulle forvirringen som kom etter fadesen med Babels tårn, avskaffes. Han hadde gått kurs, skrøt av hvor enkelt og rasjonelt språk det var. Ja, det var ingen god grunn til at det ikke skulle kunne erstatte engelsk, mente han. «Ikke videre sannsynlig at det skal skje de nærmeste dagene,» svarte jeg lett lattermild. Han sperret øyne opp og slo fast med en selvsagt mine, «Joda, alt det står på, er politisk vilje.»

Tour_de_babel (1)

Babels tårn

 

Har du ikke sett den, bør du få gjort det. Det er ikke uten grunn at Leni Riefenstahl var Hitlers favoritt-regissør. Dama var lettere genial. Og Triumph des Willens, Viljens Triumf på norsk, var hennes mesterverk. I 1934 fulgte hun og alle hennes kamera NSDAPs partikongressen i Nüremberg sammen med mer enn 700 000 partifolk. Iscenesettinga var spektakulær. Der i gården var man sjeldent dyktige på det teatralske. Og Leni maktet til fulle å fange det opp på film.

Normalt når man fremstiller nasjonalsosialismen så er det med utryddelsesleire og massedrap. Men skal vi tro Leni, er essensen i denne bevegelsen noe helt annet: Troen på den menneskelig viljes evne til å styre sin skjebne. Med andre ord, nasjonalsosialismen er en moderne bevegelse i opplysningstidens ånd.

ANNONSE

Tidligere tiders mennesker hadde den erfaring at som mennesker må vi mest alt tilpasse oss. Det være seg Naturen. Eller Gud. Som noe gitt, uforanderlig, noe som trumfer den menneskelige vilje.

Det moderne mennesket, derimot, oppdaget sine mesterlige manipulative evner og er stadig like forelsket i seg selv. For kolossale er de, evnene. Det er ikke lite imponerende hvordan menneskene klarer å sende folk til månen, temme fosser og skape elektrisitet, lage kunstig intelligens, kurere sykdommer som inntil nylig var dødelige. Det er rent berusende. Det kan gå en til hode. The sky is the limit.

Og det er denne mentalitet som Leni Riefenstahl får anskueliggjort så fantastisk godt i Viljens Triumf. Den nasjonalsosialistiske og den internasjonalsosialistiske revolusjonære bevegelsen har begge troen på at menneskets vilje kan overkjøre alle andre viljer. De tar modernitetens tro på menneskene til det ekstreme. Paradoksalt nok kan man kanskje si at den andre verdenskrig var en kamp mellom ulike ideologier som alle hadde annamet den moderne troen på at mennesket kan gjøre alt. Også i de vestlige demokratier har modernitetens tro på viljens triumf langt på vei seiret.

Den før-moderne mentalitet som er langt mer lyttende og mindre insisterende, og som man kan finne blant folk som lever nær naturen, som grønlendere, er for lengst plassert på historiens skraphaug. Problemet er bare at selv om moderniteten vant den ideologiske striden, har ikke Naturen gitt opp. Og de begrensningene som er bygd inn i menneskene og deres samfunn, er der enda. Angela kan irettesette sine velgere som er de nervøse gamle damer, be dem gå i kirka. Men det vil ikke hjelpe. Tyskerne kan ta imot 10 000 asylanter om dagen og svenskene 8 000 i uka og begge kan de late som at om bare viljen er der, går det bra.

Det moderne mennesket vil igjen og igjen bli innhentet av sin egen trassighet. Dets sta vilje vil igjen bli knust under historiens jernhæl. Og de overlevende vil trøste seg med at, “det var en storslagen drøm – hadde vi bare villet det nok, ville vil fått det til.“

Mens Leni presterte et filmatisk mesterverk som tok en samtidig politisk bevegelse på kornet, leker Angela gud. Og hun er ikke en gang diktator. Det bør du i det minste være om du tar sikte på å skape et flerkulturelt tusenårsriket.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629