Kommentar

Kristjan Raud (1865–1943): Kalevipoeg (1933) Tartu kunstmuseum. Foto: Heritage/Scanpix

Hva innebærer et gjennomført sekulært samfunn? Norges speiderforbund har tatt konsekvensene av vår tids pluralisme, de har forandret sitt løfte.  Lørdag 3. november endret organisasjonen ordlyden i speiderløftet, et løfte som må avlegges av alle som ønsker å bli speidere i organisasjonen. Der speiderne før etter beste evne lovet å «være åpen for Gud, hjelpe andre og leve etter speiderloven», skal de nå «søke sitt livssyn, hjelpe andre og leve etter speiderloven». Meningen er at speiderbevegelsen med dette skal inkludere flere enn i dag. Spørsmålet er om en slik relativisering fremmer frihet eller undertrykkelse.

Men først. hva innebar det kristne livssynet, og hva står vi igjen med, når alt blir like sant?

Det kristne livssynet innebærer en tro på en hellig Gud som hadde en mening med skaperverket. Den kristne tro forutsetter en Gud som opptrer rasjonelt og med fullkommen kjærlighet, en Gud som frivillig gjennomgikk den ultimate krenkelse for å redde mennesket. Denne kjærligheten forutsetter en fri vilje hos skapningen og evnen til å forstå Guds vilje. Guds vilje var å leve i relasjon med mennesket, og med kristendommens inntog ble vi derfor vitne til en revolusjon i menneskets forståelse av seg selv. For første gang ble mennesket et selvstendig individ som en skapende Gud hadde en mening med, den relasjonelle individualismen var et faktum. Mennesket ble selvstendig, men stod i en forpliktende relasjon overfor sin Gud og sine medmennesker der rammen var sannhet og moralske absolutter.

Drømmen om det religionsnøytrale samfunn innebærer at vi setter strek over alt det kristendommen har gitt oss. Det er på tide vi erkjenner det. Og selv de som i går demonstrerte for abortloven bør tenke over hva det innebærer å gi avkall på Gud og hans mening med skaperverket. De kan selv risikere å bli offer for et livssyn der den svakeste med vakre ord får avsluttet sitt liv.

Når vi alle, som speiderbevegelsen vil, skal definere vårt eget livssyn, er det ingen grenser for hva som er mulig, for med en slik relativisme som utgangspunkt, blir begrepet sannhet blasfemi. Alle de rammer som før holdt samfunnet oppe, blir i hurtig tempo revet ned, og en liten episode som nylig fant sted i Australia viser hva som er mulig.

Under en debatt om Australias abortlov ga senator Barry O’Sullivan nylig uttrykk for irritasjon over at han som mann ikke hadde rett til å mene noe i spørsmålet om abort. Han proklamerte derfor at han fra nå av identifiserte seg som kvinne, og at han derfor ikke kunne bli anklaget for sine meninger på grunnlag av sitt kjønn.

Historien fra Australia er ikke en dårlig aprilspøk, men viser hva som er mulig når vi ikke lenger er villige til å innrømme at det finnes en sannhet utenfor oss selv. Når individet skal definere alle forhold, og avkreves respekt for sine valg, lever vi i situasjon som kan beskrives som en relasjonsløs individualisme. Individet forutsettes å være hundre prosent autonomt, og samfunnet må forsvare individets rett til å definere seg selv og sine omgivelser.

Den demokratiske utfordringen er at det relasjonsløse autonome mennesket bare har ett livssyn, og det er troen på seg selv, og i motsetning til en relasjonell guddom tåler det ikke å bli motsagt. Interessant nok fører nemlig overgangen fra troen på en relasjonell guddom til et ikke-relasjonelt menneske til kravet om fullstendig underkastelse og fravær av krenkelse.

Å hevde at det er frihet å gi alle retten til å definere sitt eget livssyn og beskyttelse av staten blir derfor en illusjon. Det liberale demokratiet har paradoksalt nok utviklet seg til å bli sin egen verste fiende.

 

 

Les også

-
-
-