Sakset/Fra hofta

God jul! sier romkvinnen som sitter med tiggerkoppen sin på en tom bruskasse utenfor en av de lokale dagligvarehandlene et sted i Nord-Norge. Hun har fått på seg en rød nisselue med dusk og hvit brett, og er godt innpakket i ei tykk kåpe til vern mot førjulskulda.

Rom-tiggerne har vært her i flere år, og før jul er de alltid til stede, for da sitter pengene løsere hos folk og faller lettere ned i tiggerkoppene. De er kommet den lange veien fra Bulgaria og Romania, flere tusen kilometer unna, opp til det hustrige Nord-Norge. Og man kan jo lure på hvorfor? Hvorfor drar folk tusenvis av kilometer fra sine hjemsteder for å sette seg på en ølkasse med nisselue og be om penger? Et dumt spørsmål, ifølge politisk korrekte mennesker som har det enkle svaret: fattigdom. Men svaret er neppe enkelt. Har fattige romfolk i Romania penger til en så lang reise? De skal vel ete underveis og ha tak over hodet både på reisen og ved framkomsten? Det er jo ikke snakk om fugler som flyr og som kan ta til seg næring og gratis husrom underveis? Det sies at en tulling kan spørre mer enn ti vise kan svare, men her sitter hun altså, romkvinnen, med nisselue på og «ønsker» folk god jul som den naturligste ting av verden, ja, som den mest naturlige normalitet, 3000–4000 kilometer unna hjemmet sitt. Men ingen gavmilde nordmenn ser ut til å spørre seg hva dette egentlig er for noe?

Hvor mye penger som havner i koppen, er det vel bare romkvinnen som kan si noe om, men det må vel være en del, hvis det skal være butikk å reise tusenvis av kilometer for å ønske folk god jul med en tiggerkopp i handa? Jeg har i det siste ikke sett at noen gir penger, men akkurat i dag er det en eldre kvinne som nærmer seg dama med koppen og som med sin mest trøstende stemme sier: Er det ikke kaldt å sitte her?

God jul! lyder det automatisk fra fjeset under nisselua, mens den ankommende kvinnen strålende svarer: Jeg har med ei lita julegave til deg! Og så overrekker hun en gave innpakket i fint julepapir. Skuffelsen står som meislet i fjeset til rom-kvinnen. Det var vel neppe en slik gave hun håpet på etter den lange reisen fra Sørøst-Europa. Men kanskje det ligger penger i julepakken? Skuffelsen løses opp i et forsiktig smil. Man vet jo aldri hva gavmilde nordmenn finner på.

Dette vesle skuespillet utenfor en av landets mange dagligvarebutikker sier noe om avstand, mentalt og materielt, mellom mennesker i Norge og mennesker som lever på en helt annen måte i et land som er organisert etter andre prinsipper enn det norske velferdssamfunnet med sine romslige boliger, sine hytter ved sjø og på fjell og alle suv-ene som står stimtette på handlesentrenes parkeringsplasser. Ja, det virker som om det er et hav av avstand mellom den gavmilde norske dama og rom-dama med tiggerkoppen, ikke bare materielt, men også mentalt. Den norske kvinnen behøver ikke å strekke tanken lenger enn å synes synd på dette mennesket som kommer så langveisfra for å kunne få litt av hennes velstand. For hun har hørt og lest og blitt fortalt at fattigdommen ute i verden er hennes og hele Norges ansvar. Menneskene fra Sørøst-Europa kan jo ikke noe for at de er født i feil land. Ja, det er i grunnen urettferdig at ikke alle er født her i landet, for da ville det bli så bra her i verden, tenker vel denne kvinnen. Og da er hun på linje med ledende tillitsvalgte menn og kvinner i politikken, spesielt i partier som SV, Rødt, Venstre og KrF osv., og sist, men ikke minst, i frivillige organisasjoner som Røde Kors, Redd Barna, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og hva de  nå heter, alle disse NGO-ene som gjør så mye godt for dem som er så fattige fordi de ikke er født i Norge. Og så tenker hun kanskje på utstillingene av arbeider fra stedets barnehager her om dagen der det var tegninger av svarte Afrika-barn og en ledsagende tekst med ønske om at alle barn i Afrika må få komme og bo i Norge. For ikke å tenke på asylguttene på kommunens hjem for asylbarn som kommer fra land enda lenger borte, som alene og ensomme er kommet til Norge etter mange måneder, for ikke å snakke om år, på veien, uten foreldre eller andre som de kan støtte seg på. Men hun kan derimot ikke tenke seg at disse «barna» er sendt tusenvis av kilometer av slekt og familie som har betalt i dyre dommer for at de skal komme til Norge og bli tatt hånd om av den norske staten.

Fratas elementær kunnskap

Et av de viktigste kjennetegnene på vår tids rådende ideologi, den politiske korrektheten, er at den fratar folk evnen til å kunne begripe elementære samfunnsforhold og kunne trekke slutninger på bakgrunn av slik kunnskap. Og det gjør at mange nordmenn, særlig de politisk korrekte, mener at folk ellers på kloden stort sett tenker og tror på det samme som nordmenn flest. De bryr seg derfor lite om de mentale og sosiale konsekvensene av at vi lever i en verden med ulike kulturer og ulike religioner, ideologier, samfunnsforhold, ulik forståelse og forskjellige prioriteringer. For vi er jo alle mennesker, og menneskene vil det samme, i hvert fall på bunnen, og på bunnen er jo som kjent alle snille og gode. Fattigdom er som naturens luner, noe man vanskelig kan beskytte seg mot, et lotteri der de som bor i Norge, har trukket vinnerloddet, mens mange av dem som ikke bor her, ikke engang har fått utdelt noen «lottokupong», og det må man i Norge gjøre noe med og ta ansvar for, i hvert fall tillate dem å komme til Norge, slik at de kan være med i landets store «pengelotteri». Følger man en slik tankerekke, er det kun fattigdom og intet annet som driver folk fra Romania og Bulgaria ut på en flere tusen kilometers reise for å sette seg på en ølkasse utenfor en butikk i det vintermørke Nord-Norge med nisselue på hodet og tiggerkoppen i handa og ønske god jul.

Nei, det er ikke bare fattigdom som gjør at det kommer romfolk fra Romania til Nord-Norge for å tigge penger. Det har med mye annet å gjøre, også med livsform og tradisjoner, tradisjonene til et nomadefolk som ønsker å beholde sin livsform og sin levemåte. Det kan de ikke gjøre dersom de fanges inn i det «garnet» og «sikkerhetsnettet» som den moderne velferdsstaten representerer. Å leve «utenfor» dette offentlige nettverket av lover, reguleringer og normer som er noe annet enn deres egne regler, normer og forståelse, krever løsninger som ofte er i strid med nettopp det nettverket som de møter i land som Norge. Men også i sine hjemland konfronteres de med normsett og lover som passer dem dårlig. Det er krevende å være utenfor i ethvert samfunn. Og det krever uortodokse løsninger for å bevare utenforskapet og samtidig holde seg i live, som å tigge, for eksempel, men å tigge gir ikke alltid penger til å betale for mer enn brødet.

Det sies at da kommunismen ble innført i Øst-Europa, tvang kommunistene romfolket til å jobbe, blant annet i industrien, ja, de tok sågar hestene fra dem for å bryte ned den nomadiske livsførselen deres. Da jernteppet falt og kommunismen brøt sammen, ble mange av romfolkene overlatt til sin egen skjebne, som det heter. Men en av fordelene var at de nå kunne ta opp igjen livsstilen til forfedrene sine. Og da Romania og Bulgaria for en del år siden ble medlemmer av EU, kunne romfolk i disse landene ferdes mer eller mindre fritt i hele EU og EØS-området. Men av en eller annen grunn var det først noen år etter EU-medlemskapet i 2007 at tilstrømningen av romfolk til Norge og Nord-Europa fra disse landene virkelig skjøt fart og økte i omfang, og at romfolkene begynte å sette mer og mer tydelige spor. Tigging var den mest åpenbare virksomheten og det som vakte flest reaksjoner i opinionen. Enkelte sa at tiggingen var en uting som måtte forbys. Dette ble kontant avfeid av de politisk korrekte med at man kan ikke forby folk å be om hjelp, og dessuten hadde jo tigging fra før av vært en del av bybildet, i hvert fall i Oslo, der narkomane hadde tigget på gata i årevis.

Tigging er idioti

Tigging sammen med kriminalitet og annen uhøvisk framferd, søppel, skitt og skrot i romfolkets kjølvann gjorde at mediene ikke kunne overse romfolkets gjøren og laden i det norske «huset». Opinionen delte seg ganske kjapt i to, de som ønsket en slutt på tiggingen og de som mente at romfolkene ble forfulgt, hetset og hundset. I de politisk korrekte miljøene av politikere, forskere og andre spesielt meningsberettigede sammenlignet man kritikken av romfolks framferd med forspillet til Holocaust og hekseprosessene i den sene middelalder. Det dukket raskt opp organisasjoner til forsvar og stort engasjement for romtiggerne. Og idealistiske sjeler satte i gang et eget blad for dem, «Folk er folk», til å selges på gaten i konkurranse med bladet for narkomane, =Oslo.

Men det skulle altså vise seg at det ikke bare var tigging som var geskjeften til romtiggerne. De drev i flere bransjer: prostitusjon, menneskehandel, gate-ran og butikk- og villatyverier osv. Politioverbetjent Geir Ellefsen var åpenhjertig i et intervju med VG sommeren 2013, der han sa at romfolk drev med organisert og systematisk vinningskriminalitet. Ellefsen advarte mot å overlate problemet bare til politiet. Da ville problemene vokse, med fare for å bli uhåndterbare, påpekte han. I dette året var inntil da 181 rumenere anmeldt eller mistenkt for grove tyverier fra boliger, biler og personer i Oslo. Organisasjonen Folk er folk ville ikke se denne siden av saken og hevdet at romfolk over hele Norge ble jaget av politi og politikere, selv om de hadde rett til å oppholde seg her i landet. De arrangerte demonstrasjoner og markeringer mot det de mente var rasisme og diskriminering av en minoritet, og ikke et samfunnsproblem. For ifølge den politiske korrektheten er det ingen grupper som representerer et samfunnsproblem; å hevde noe slikt kan være diskriminering av et helt folk og følgelig rasisme. Det er bare individer som kan være et samfunnsproblem, men det er samfunnet som er problemet, fordi det er samfunnet som skaper problemene.

Det som ble sluppet løs da Bulgaria og Romania ble med i EU og unionens åpne grenser, var så omfattende og manifesterte seg så sterkt at det var umulig å se bort fra det. Til og med idealistiske sjeler som Turid Thesen, fra Rana, som hadde drevet med hjelpearbeid i Romania i 20 år og som var godt kjent med forholdene i landet, måtte innse at tiggerne var del av organisert kriminalitet. Og Thesen gikk i 2013 sterkt inn for at tigging måtte forbys. Hun hadde selv vært en av de naive (nordmenn). Etter å ha sett hvordan penger til tiggere i Norge ble misbrukt av mottakerne, betegnet hun å gi penger til tiggerne som idioti. På den annen side fortsatte hun med sin hjelp til fattige romfolk i Romania som ikke drev med tigging, for tigging er en del av virksomheten til det hun kalte eliten blant fattige romfolk.

Thesens smågroteske historier om romtiggere gikk igjen i avisene landet rundt, men hun var ikke den eneste idealisten i Nord-Norge som engasjerte seg i saken og som fikk oppslag i mediene. Året før, sommeren 2012, stilte biskop Tor Jørgensen i Sør-Hålogaland bispedømme bispegårdens hage i Bodø til disposisjon for romfolket i en protest mot kommunens dårlige behandling av dem. De kunne få bo i hagen hans i 14 dager. Og det gjorde de, men Jørgensen forlangte etterpå at kommunen skulle rydde opp i hagen og betale «gildet». En kvinnelig idealist i Bodø, Shirley Bottolfsen, startet en innsamlingsaksjon for å bekoste hjemreise for romfolk som fortalte at de manglet 29.000 kroner for å kunne returnere. Pengene ble raskt innsamlet i juli 2012, og under stor felles tilfredshet annonserte romfolkene at de i slutten av måneden ville sette kursen hjemover mot Romania. Men til de lokale idealisters store forferdelse dukket disse romfamiliene opp igjen i Bodø i september, og da hadde flere familiemedlemmer sluttet seg til følget! Det viste seg da at de aldri hadde reist hjem til Romania, men stoppet i Oslo! Da de nå kom tilbake til Bodø, tok de på nytt kontakt med sin hjelpende engel, Shirley Bottolfsen, og ba om mer penger. Men i likhet med Turid Thesen hadde Bottolfsen fått nok. Foregangskvinnen uttalte til mediene at hun følte seg utnyttet og aldri mer ville engasjere seg i en slik aksjon.

Grotesk NRK-journalistikk

Bak den tilslørende retorikken fra de politisk korrekte forsvarerne av romtiggingen, og bak de mer eller mindre komiske/groteske historiene om deres handel og vandel, skjuler det seg en organisert virksomhet og kriminalitet som er styrt fra sjefstoppene i klaner og storfamilier hos romfolket. Det er sjefene som fordeler arbeidsoppgavene og bestemmer hvem som skal gjøre hva. Noen blir tvunget til tigging, noen til prostitusjon, noen til tyverier osv. Det er disse organiserte nettverkene som besørger biler, transport og opphold for dem som blir sendt opp til polarsirkelen for å ønske folk god jul. Og det er representanter for dette lederskapet man av og til kan se i samtale med tiggerkvinnene når de skal kontrollere hvordan «businessen» går. At det kan skje utnytting, utbytting og overgrep i rom-miljøene, er et ikke-tema, fordi det store overgrepet, ifølge den politiske korrektheten, blir begått av det norske samfunnet mot romfolk. Ja, det er egentlig det norske samfunnet som er ansvarlig for at folk må komme hit til landet for å tigge, for den norske velferden skyldes at man her i landet har ranet pengene fra fattige i andre land. Romfolk er per definisjon gode, de er ofre, og myndighetene er per definisjon suspekte, hvis de har med offergrupper å gjøre, og derfor må myndighetene og opinionen holdes i ørene med offerjournalistikk.

Et grotesk eksempel på slik offerjournalistikk ble i all sin uhyrlighet presentert av NRK fjernsynet i 2013. Ei kriminell og fengselsdømt romkvinne ble av NRK presentert som en fortapt mor, med sultne, fattige barn i hjemlandet Romania, uten penger. At de andre i gruppen hennes, som ble dømt i Bergen tingrett, til sammen hadde overført 800.000 kroner til Romania, ble ikke nevnt av NRK. Statskringkastingen framstilte saken som om romfolkene var blitt utsatt for overgrep fra norske rettsmyndigheter. Hva dommen mot mora og hennes gruppe gikk ut på, ble underslått, som at mora ble dømt for medvirkning til voldtekt av sin egen datter på 11 år, og at hun, sammen med fem andre rumenere, deriblant hennes eldste sønn, var blitt dømt for grov menneskehandel og for å ha utnyttet fire barn i alderen 13 til 17 år. Den journalisten som hadde laget reportasjen, fikk selvsagt ikke sparken, men ble flyttet til en annen avdeling i NRK.

Om det var for å rette opp det dårlige inntrykket, skal være usagt, men NRK har siden holdt fast ved rom-miljøet i vestlandshovedstaden. I en NRK Brennpunkt-reportasje i 2017 ble det opplyst at romfolk i byen årlig tjener millioner. I de fem siste årene hadde det blitt sendt 100 millioner kroner fra privatpersoner i Bergen til privatpersoner i Romania. På landsbasis var tallet 700 millioner, ifølge tall fra Valutaregisteret. Og disse pengene brukes, ifølge folk som kjenner miljøet, av sjefene i systemet til å bygge seg palasser i hjemlandet.

Nomadeliv og minoritetssamfunn

Det offentlige ordskiftet om romfolks virksomheter i årene 2012–2015 ser mer eller mindre ut til å ha dødd ut. Det kan skyldes at disse virksomhetene er blitt den del av det «normale» bildet. Kriminalitet søker seg alltid dit det er minst motstand og mest profitt, så det kan tenkes at det er dukket opp markeder som er mer gunstige enn det norske. Men romtiggingen ser ut til å holde seg på tidligere nivåer, og de politisk korrekte meningsvokterne er stadig i beredskap. Ved kritikk av tiggingen rykker de straks ut og får støtte av etablissementets politikere og «humanistlobbyen» i Redd Barna, Røde Kors og hele den øvrige hopen av NGO-er. Alle disse er innstilt på å røyklegge utrivelige fakta for at den slaveribetonte og kriminelle virksomheten til romfolkets klanledere og organisatorer skal kunne fortsette i den «gode saks tjeneste». For alle minoriteter skal jo kunne dyrke og utøve sine kulturelle særegenheter uten å bli hindret av landegrenser og nasjonale lover. Det er jo universelle rettigheter som gjelder, og alle må få oppholde seg her i landet, for Norge må jo, som sagt, ta sin del av ansvaret for verdens fattige og uheldige.

God jul, sier romkvinnen igjen når jeg kommer ut av butikken. Jeg lurer et øyeblikk på om jeg skal svare på hilsenen, men velger en vanlig utvei for nordmenn når de blir konfrontert med ubekvemme spørsmål og situasjoner: tausheten. Hun kan sikkert være et hyggelig menneske med mange dyder, men det hun og hennes talsmenn og forsvarere i den norske opinionen representerer, kan jeg ikke solidarisere meg med. Hun er dessverre noe mer enn en tigger, men man kan jo saktens forsvare henne med å si at hun er offer for en politikk som så mange andre her i verden. Ja, man kan si hun representerer et miljø som er villig til å betale en høy pris for å kunne opprettholde sin livsform. Ifølge Turid Thesen vil ikke romfolk i Romania sende ungene sine til barnehage og på skole av frykt for at de skal bli påtvunget det rumenske språket og glemme sitt eget. Denne holdningen er på en måte beundringsverdig, men i kombinasjon med et nomadisk liv i dagens Europa betyr dette å si ja til å underordne seg et system der noen blir rike ved å beordre andre til å tigge, stjele og prostituere seg. Det moderne produksjonssamfunnet er ikke forenlig med et nomadisk stammesamfunn. Likevel er det godt mulig for minoriteter å opprettholde sitt språk og viktige deler av sin kultur i et moderne samfunn. Samene i Norden er et godt eksempel på det, men bevaring av minoritetskulturer krever dog en politikk som legger til rette for det.

Undergangspolitikken

EU er bygget på et felles lov- og regelverk, men dette økonomiske, juridiske og politiske fellesskapet er blitt en trussel mot majoritetene i de enkelte landene fordi det fører til en politikk som gjør at folk fra områder med dårligere rettighetsvern og dårligere økonomi, søker til land med bedre rettighetsvern og bedre økonomi. Og dette gjelder ikke bare for folk innenfor EUs grenser, men så å si for hele verden utenfor Europa. Den folkestrømmen denne politikken har satt i gang, mangler sidestykke i verdenshistorien. At millioner av mennesker reiser til Europa for å få oppfylt rettigheter og være med i en samfunnsøkonomi og en jurisdiksjon hvis idegrunnlag og realisering er en europeisk konsepsjon, og som myndighetene i emigrantenes hjemland ikke bryr seg om, skaper problemer i immigrantlandene – sosiale, kulturelle, økonomiske og politiske problemer. Og med voksende minoriteter som tviholder på sine skikker, sin religion, sine familie- og klanstrukturer og sitt manglende forhold til demokratiet som styringsform, har de vesteuropeiske nasjonene satt i verk en politikk som ikke kan føre noe annet sted hen enn fram til stupet.

Det hele er et spørsmål om overlevelse. Det enorme immigrasjonspresset på Vest-Europa er betinget og iverksatt av de vestlige landene, som også får føle presset som ris til egen bak. Men denne risen oppleves ennå ikke av de politiske og økonomiske elitene i de aktuelle landene, som i stedet driver undergangspolitikken videre gjennom FNs Marrakesh-avtale og den nye Flyktningavtalen som ble vedtatt 17. desember. Og denne politikken blir fulgt opp og styrket av den politiske korrektheten som gjennomsyrer de vesteuropeiske samfunnene i en grad som ikke ville ha vært mulig uten den kraftige indoktrineringen som skjer gjennom den offentlige forvaltningen og utdannings- og mediesystemet i de vesteuropeiske statene.

Hadde romkvinnen med tiggerkoppen og hennes miljø vært en alliert i kampen mot Norges politiske og sosiale eliter og mot EUs degradering av Europas nasjonalstater, ville hun kanskje ha fått både ønske om god jul og mer til fra den vesle gruppen av politisk ukorrekte sjeler i dette landet. Men for henne er EU en velsignelse. Romfolket er avhengig av EU for å kunne fortsette sin nomadiske livsform og bevare sin identitet med kriminalitet som en viktig bærebjelke. Hennes bevegelsesfrihet med Romanias EU-pass gjør at hun kan reise fritt innenfor EUs grenser, noe som utgjør en trussel og et problem både for romfolkene selv og for land som Norge, fordi deres livsform styrker lovløshet og sosiale og økonomiske problemer både i deres hjemland og i Norge. Sammen med titusener av årlige asylimmigranter skaper dette også et fremmedkulturelt trykk som gjør at Norge vil opphøre å være et norsk samfunn og et norsk demokrati om ikke tilstrømningen utenfra stanses eller begrenses meget sterkt i forhold til dagens nivå. Den demografiske utvikling her i landet er for øvrig i strid med FNs flyktningkonvensjon, som sier at et land ikke skal sette seg selv i en situasjon der landets innbyggere blir en minoritet fordi det mottar for mange flyktninger. En fortsettelse av dagens politisk korrekte innvandringspolitikk vil også styrke den politisk korrekte mytologien som sier at vår rikdom er betinget av andre lands fattigdom, og at økonomisk ansvar for verdens fattige derfor ligger i Norge. Dette er et synspunkt som har slått igjennom og blitt etablert politisk virkelighetsforståelse gjennom et århundre med kommunistisk propaganda, påbegynt av Lenin og Stalin i sin tid, og adoptert av den politiske venstresiden i den vestlige verden.

Kultur- og økonomiparadokset

Enhver nasjon er selv ansvarlig for sin utvikling, og det er viljen og muligheten til å ta i bruk moderne vitenskap, teknologi, organisasjonsformer og politikk som bestemmer et lands økonomiske nivå. I Vesten har man utviklet et forbrukersamfunn ved å benytte seg av disse kunnskapene, slik at alle kan delta i forbrukerkonsumets «rat race». Gjennom effektiv produksjon, politisk styring og tilrettelegging for en forbruksøkonomi, har det blitt mulig for den jevne mann og kvinne å skaffe seg så mye penger at de kan være moderne konsumenter. I Japan skjønte de allerede på slutten av 1800-tallet hva som måtte gjøres og satte i gang med å utvikle landet teknologisk og økonomisk. I 1904-1905 var Japan så teknologisk utviklet at den japanske flåten bortimot utraderte den russiske marinen i krigen mellom landene. Etter den andre verdenskrigen fortsatte utviklingen i Japan, og nå tok også flere land i Asia opp tråden og benyttet de virkemidlene og den kunnskapen som trengs for å utvikle en moderne økonomi. Og land som Sør-Korea og Taiwan opplevde en hurtig og nærmest mirakuløs økonomisk vekst, noe som også ikke minst gjelder Kina, der statskapitalismen har gjort landet til den ledende industrimakt i verden og som nå utfordrer det globale hegemoniet til USA.

Også Norges økonomi er et resultat av egen innsats, av arbeidet til landets egne innbygger og en politisk vilje og evne til å ta i bruk de virkemidlene som trengs for å kunne produsere og distribuere seg til velferd. Landets økonomiske status er et resultat av folkets og nasjonens arbeidsinnsats og organisasjonsformer og en politikk som gjør at en hel befolkning kan høste frukter av arbeidet. Landet kan altså først og fremst takke seg selv for det økonomiske nivået som er realisert. At andre skal komme utenfra og kreve sin del av denne økonomiske kaka, er direkte umoralsk, et umoralsk krav som dyrkes av og opprettholdes av landets meningseliter. (En lignende umoral er den norske
u-hjelpen, som politikerne har tvunget igjennom. Umoralen består i at staten krever skatter og avgifter som går til korrupte u-land, og ikke til å opprettholde og utvikle det norske samfunnet.) Og de som immigrerer hit til lands, krever ikke bare en bit av økonomien, de krever også at deres tro og virkelighetsforståelse skal tas hensyn til og bli en del av dette samfunnet. De krever med andre ord å få innført sosiale, økonomiske og kulturelle mønstre som har hindret en gunstig økonomisk utvikling i deres egne land, og som har fått dem til å rømme fra sine hjemland. Hvilket paradoks!

Og derfor, alle romkvinner sittende på tomme ølkasser med nisseluer på hodet og tiggerkopper i handa utenfor butikksentrene rundt om i dette forblåste vinterlandet, jeg kan ikke ønske dere noen god jul. Men jeg skulle ønske at dere var med på å organisere og slutte opp om noe annet enn en nomadisk livsførsel som bygger på kriminalitet, og at dere rettet krav til Romanias politikere om å ta vare på sine egne innbyggere. I så måte kan dere ikke lære noe av landet i nord, Norge, for i dette landet har elitene sluttet å ta vare på sitt eget samfunn og sitt eget folk, mens de iherdig strever med å skaffe seg et nytt. De tar altså bare vare på seg selv på samme måte som romfolkenes klan- og storfamilie-ledere i Romania, som bare skjøtter seg selv og gir blaffen i resten. God jul??