Sakset/Fra hofta

Fritt Ords Pris for 2013 er tildelt Per Fugelli. Han har fått prisen for å ha gitt en stemme til kreftsyke og for å ha bidratt til åpenhet rundt de store spørsmål om liv og død. Fugelli fortjener prisen for å snakke åpent om sin sykdom og om døden. Jeg er blant gratulantene! Jeg er imidlertid svært glad for at Fugelli ikke har fått prisen for sine politiske utspill – aller minst slike utspill han kom med i Aktuelt 13. mai.

Per Fugelli skulle selvsagt vært sin kreftdiagnose foruten, men han kunne fortelle seerne av Aktuelt at han ikke hadde opplevd diagnosen som udelt negativ. Fugelli sa at alvorlig sykdom kan øke menneskets frihet og være en slags frigjøring fra frykt.  Da han sa disse ord, tenkte jeg umiddelbart på Steinar Lem, som lot frykten slippe taket først på dødsleiet. Det var ikke før Steinar Lem så døden i øynene at han turte å være sannferdig og fortelle det norske folk nøyaktig hva han mente om innvandringspolitikken i dette landet. Så, ja – det er nok sant at sykdom kan frigjøre fra frykt.

Fugelli snakket også en del om sutring, og mente at de som har mest grunn til å sutre, sutrer minst. Mens de velstående og bortskjemte sutrer mest. Så sant, så sant, herr Fugelli. Når LO-pamper krever enda mer på vegne av arbeidstakere som har verdens beste arbeidsforhold og verdens høyeste lønninger, ser vi at de bortskjemte sutrer mest. Når vi samtidig knapt hører en forsiktig ytring fra eldre mennesker om utrygge omgivelser eller mangel på basal pleie, vet vi at de som har mest grunn til å sutre, kun unntaksvis har energi og stemme nok til å sutre seg inn i de store medier.

Ole Torp ønsket tydeligvis seerne inn i de korrekte tankemønstre og spurte om vi sutret fordi vi har fått romfolket hit.  Hvorpå Fugelli begynte å le oppgitt samtidig som han etter hvert snakket seg varm på sammenligninger hinsides enhver fornuft.  Mens Fugelli la ut om jødeforfølgelse, jødeparagraf, adgang til Riket, Quisling, tilintetgjørelsesleirene, skipet «Donau», deportering, landsforvisning og grov rasisme, satt Ole Torp og lyttet og logret. Ikke ett eneste kritisk spørsmål ble stilt til Fugelli om denne hans uhørte sammenligning mellom tiggerne i dag og jødene den gang.

Å sammenligne jødeforfølgelsene før og under andre verdenskrig med behandlingen av dagens tiggende romfolk er bortenfor alle virkeligheter. Det er stygt, det er historieløst og det er usselt. En slik sammenligning er ussel fordi den tåkelegger skillet mellom Hitlers tyranni og vårt demokrati; skillet mellom barbari og sivilisasjon. Men mest ynkelig er sammenligningen fordi den fratar ofrene for Holocaust den ærbødighet de fortjener. Når Fugelli drar paralleller mellom behandlingen av tiggerne i dag og behandlingen av jødene den gang, da tramper Per Fugelli på minnet til de millioner av uskyldige som ble forfulgt og myrdet fordi de levde da ondskapen og djevelskapen styrte Norge og Europa.

Hvorfor er sammenligningen så historieløs? For det første: Da jødene ble deportert, gikk ikke reisen til et land de kjente og som de nettopp hadde forlatt. Reisen gikk isteden til den visse død i utryddelsesleirene på Kontinentet. I land de aldri hadde satt sin fot, i land de aldri hadde kjent, i leirer de aldri skulle komme ut fra igjen.

For det andre var det ikke noe hjemland å dra til for jødene da Hitler og nazistene okkuperte Norge. Jødene kunne ikke sendes hjem, for de var hjemme. De snakket norsk, gikk på norsk skole og arbeidet her. De kom ikke fra et annet land. De var nordmenn!

For det tredje var jødene en velintegrert gruppe som hadde bodd i Norge fra 1850-årene. De bidro til samfunnet på ulike måter. De reiste ikke hit på turistvisum for å leve på andre borgeres velferd.

I dag gir våre politikere tiltakspakker til romfolket. (Vi kaller dem romfolk fordi de visstnok fant «sigøyner» belastende).  Mennesker som ikke har bidratt en eneste arbeidsdag til å danne dette samfunnet, innvilges rettigheter og fasiliteter. Samtidig sier våre eldre, som har gitt år av sitt liv for å bygge landet, at de ikke tør dra til sentrum av byene fordi tiggerne gjør dem utrygge.

Fugelli må tro han taler for godheten. I virkeligheten framstår han som en dåre som ikke forstår noen verdens ting av nazismens råskap og brutalitet. Med sin flåsete sammenligning ydmyker Fugelli ofrene for et industrielt massemord og reduserer lidelsene og myrderiene i konsentrasjonsleirene til et spørsmål om velferd. Han glemmer tilsynelatende også at tiggerne selv er av et folk som Hitler og nazistene utpekte til å dø. Å sammenligne Hitler-Tysklands brutale rasepolitikk med Norges behandling av tiggerne i dag er så kunnskapsløst at det er til å gråte av. Hvordan kan en voksen mann finne på å si noe slikt? Og hvorfor har ikke garvede NRK-journalister en eneste kritisk bemerkning?

Er det ingen grenser for hva en vinner av Fritt Ords Pris kan få si på TV?

 

 

http://tv.nrk.no/serie/aktuelt-tv/nnfa50051313/13-05-2013

Les også

-
-
-
-
-

Les også