Sakset/Fra hofta

Vi håper du hadde en fin opplevelse, og at du vil dele dine erfaringer med oss. Både vi og publikum setter stor pris på dine tilbakemeldinger. Ved å legge igjen en brukeromtale hjelper du andre med å velge riktige arrangement. La din mening bli hørt, gi oss en tilbakemelding.

Det er Billettservice som ønsker tilbakemelding på familiemusikalen Påfuglen som hadde urpremiere på Trøndelag Teaters hovedscene 23. januar.

Jeg vil gjerne dele mine tanker om Påfuglen med Billettservice.

Å se Påfuglen ble ingen kunstnerisk opplevelse, selv om musikken var fengende og skuespillerne gode. Det ble derimot en studie i hvor langt et institusjonsteater, betalt av det offentlige, kan gå i retning politisk propaganda – denne gang rettet mot barn. Musikalen Påfuglen kan anbefales som et studieobjekt for hvor konformt, politisk korrekt og forutsigbart en familiemusikal i Norge kan være i 2015.

Jeg vet av erfaring at Trøndelag Teater kan gå svært langt hva gjelder politisk propaganda, men det har vært stykker rettet mot voksne. Det verste jeg har sett i så måte er En palestinsk reise som er et pro-palestinsk stykke som ble vist på Trøndelag Teater høsten 2008. Den gang gikk man så langt at det på forsiden av programmet var tegnet et kart som forledet publikummere til å tro at det faktisk var et selvstendig land kalt Palestina som lå der Israel ble opprettet i 1948.

Ingen steder i programmet ble det opplyst om mandatområdet, og at palestiner før 1948 stort sett var synonymt med jøde. Det var derfor Israel Philharmonic Orchestra het The Palestine Symphony Orchestra frem til 1948. Og avisen The Jerusalem Post het helt frem til 1950 The Palestine Post – men det er opplysninger som ikke passet inn i teatrets palestinske reise.

Jeg tok med meg dette programmet og har gjemt på det siden – som en slags manifestasjon på løgnene vi omgir oss med på alle kanter – Trøndelag Teater intet unntak.

Palestina016

Påfuglen er en familiemusikal som handler om en påfuglmamma og de to ungene hennes. De er fattige og har ikke noe sted å bo, og for å slippe å bli forfulgt av den onde gribben og hans hjelpere, må påfuglmammaen skaffe et hus til seg og barna. Hun ser ingen annen råd enn å reise ifra barna og dra til et fremmed land for å tigge. Hun reiser fra det fargerike, men ikke altfor gode, fellesskapet i Påfugllandet og kommer til et goldt og hvitt landskap i et Hundeland. Her bor noen travle og uvennlige innbyggere som sjelden logrer, men stresser rundt mens de knurrer og bjeffer til hverandre.

Påfuglene er fargesprakende i vide skjørt og med blomstrete skaut. Når Påfuglmamma kommer til Hundelandet sitter hun ute med et pappbeger og ber om penger, så allegorien er overtydelig der nordmenn er som bjeffende og aggressive hunder, mens Påfuglmammaen er den tiggende romkvinnen.

Påfuglen-3916-545x305

Den fargeglade og dansende romkvinnen reduseres i Hundelandet til en stakkar som er avhengig av andres hjelp for å overleve.

En alenefar med ett barn (valp) bestemmer seg for å hjelpe påfuglammaen og drar til fuglelandet for å hente barna hennes. Man skulle tro det ikke endte godt fordi påfuglbarna stjeler alle pengene hans, men det er ingen hindring for at både han og barnet (valpen) fullstendig integreres inn i påfuglenes verden. Og i det teppet faller danser de etter toner fra rytmisk sigøynermusikk (er det lov å skrive sigøynermusikk?) med påfuglenes hodepynt. De danser ekstatisk mens påfuglfamiliens hus som er kjøpt av penger stjålet fra hunden som skulle hjelpe dem – åpnes opp til en inkluderende, feminin og rosa glede.

Uskyldiggjøring

Det blir overhode ikke gjort noe forsøk på å sette påfuglenes skjebne og tigging inn i en større sosial og politisk sammenheng. Hvor var kritikken mot organisert kriminalitet, bakmenn, fornedrelse og vold fra kjeltringene som organiserer virksomheten?

Tyra Tønnesen (manus og regi) har sikkert fått med seg at personligheter som fjorårets nobelprisvinner Kailash Satyarthi og hans sønn Bhuwan Rubhi advarer mot å gi penger til tiggere? De mener organisert tigging er en moderne form for gjeldsslaveri.

Hva bør nordmenn gjøre når tiggere ber om penger?

– De bør spørre personene om hvorfor de ikke jobber. Norge er et mulighetenes land som har tatt imot mennesker fra hele verden. Folk har slått seg ned, de har jobbet hardt og lært seg språket. Derfor er det viktig å oppfordre tiggerne om å gjøre det samme. Hvis ikke vil de fortsette å leve av tigging for alltid. Samtidig vil tallet tiggere øke når folk forstår at de kan komme hit og leve uten å gjøre noe, sier advokat Ribhu.

Og som en skjebnens ironi viste første Dagsrevy etter premieren, et innslag med Bård Vegar Solhjell (SV) og Oslos ordfører Fabian Stang (H) som begge ønsket å hjelpe tiggere på andre måter enn å putte penger i pappbegeret. Herrene Solhjell og Stang viste til tiggere som var blitt slått av bakmenn for at de ikke hadde klart å samle nok penger i løpet av en dag. Begge tok til orde for å hjelpe tiggere ut av elendigheten ved å gi dem utdanning og bistå der de bor. De mente helt riktig at tiggingen holder dem nede.

Villet naiv

Til tross for at musikalen er en politisk forestilling med en tiggende påfugl i hovedrollen, evnet ikke musikalen på noe vis å problematisere tigging og sette fenomenet inn i en større ramme og trekke linjer til utbytting, menneskehandel og moderne gjeldsslaveri.

Musikalen er på alle måter endimensjonal. Det var minimalt med kritikk rettet mot fuglenes land, og ingen utbyttere var å se – det ble riktignok mumlet noe om korrupsjon, men adressaten ble uklar.

Skylden er vår

Kraftige støvelspark ble derimot rettet mot vårt eget samfunn. Dette ble gjort med en overtydelighet som selv de minste publikummere måtte få med seg – at det er vi som er egoistiske og fæle, mens tiggende romfolk er uforskyldt fattige og har en kultur det er verdt å integreres i. Det var ingen skurker å se som var slemme mot den tiggende påfuglen. Det var bare hundene som var noen knurrende egoister som ikke ville hjelpe en stakkars tigger. Skumle bakmenn var totalt fraværende i familiemusikalen.

Urettferdighet var en slags ledetråd og det stadfestes også i programmet at Påfuglen er en urettferdig musikal. Ordet urettferdig ble introdusert i Hundelandet med en pervertert vinkling fordi scenen handlet om en 6-åring som synes det er urettferdig å stå opp for å gå på skolen. Scenen var ment å være morsom på bekostning av barneskolebarn i Norge som her ble fremstilt som sutrete og bortskjemte. Scenen ville faktisk hatt en brodd mot de politisk ansvarlige om den hadde vist ettåringer som dras ut av sengen midt på natten for å komme seg til barnehagen.

Platt

Sparkene til vår egen kultur var sikkert ment å provosere, men når de venstreradikale selvmålene tar slik overhånd som under Påfuglen, lar man seg ikke engang provosere. Det blir for platt og for lite raffinert. Så når det sies fra scenen, med henvisning til Hundelandet at «Noen kulturer er underutviklet» så følte jeg ingen provokasjon, men en oppgitthet eller kanskje en slags sorg.

Påfuglen er fordømmende og full av fordommer mot egen kultur. Men musikalen er også fordomsfull mot romfolkets kultur og levemåte. Musikalens åpningsscene handler om påfugler som stjeler fra andre fugler, og på slutten stjeler de fra hunder. De blir med andre ord fremstilt som tjuvradder fra begynnelse til slutt. Disse menneskene (påfuglene) gis i musikalen egentlig ikke noe reelt håp om forbedring.

Tyven tar tilbake det som tilkommer ham

Moralen i Påfuglen er venstreekstrem i den forstand at stjelingen ikke fordømmes på noen som helst måte, men tvert imot forklares på følgende vis: «Det er ikke vi som stjeler, det er dere som ikke deler». SVs slagord – «Del godene» – lå i kulissene, og selv om publikum identifiserte seg med påfuglene, hadde jeg ikke blitt det minste forundret om Tyra Tønnesen for å understreke det sosialistiske budskapet, hadde brukt det politiske teaters «verfremdungseffekt» og latt en av skuespillerne gå ut av sin rolle for å fremføre en monolog fra SVs partiprogram.

Jeg hverken lo eller gråt, jeg ble hverken glad, rørt eller provosert under forestillingen. Alt ble bare banalt. Men da jeg observerte gutten ved siden av meg, en gutt på 6-7 år med åpen munn og store øyne tok jeg meg i å tenke: Er ikke Barne-TV, barnehagen og skolen nok? Skal barna også lære seg å tenke som SVs barnehagetanter når de går i teatret med mor og far?

Infantiliserende

Meninger er alltid delte og musikalen har fått gode kritikker, og på veg ut fra forestillingen overhørte jeg to kvinner i 40-årene som omtalte stykket som «kjempebra». Like etterpå ute i foajéen hørte jeg en jente i slutten av tenårene spørre sin far (formoder jeg), hvorfor det måtte være så politisk? En stor takk til denne unge, reflekterte damen som til tross for Tyra Tønnesen og Trøndelag Teater sendte meg hjem med et håp for ungdommen og fremtiden.

 

Manus og regi: Tyra Tønnesen

Musikalsk leder: Jovan Pavlovic