Gjesteskribent

Bildet: Roma i Högdalen utenfor Stockholm. En gruppe menn studerer en iPhone. Foto: Reuters/Scanpix

De opprørende avsløringene av organiserte kriminelle, svindlere, narkotikahandlere og prostituerte fra EU-landet Romania har skapt politisk debatt i Norge om hvorvidt det igjen bør bli forbudt å tigge. Foranledningen er avsløringen av at kriminelle utnytter tiggeres fattigdom som et slags skalkeskjul for sin virksomhet. Blant argumentene mot å forby tigging hører vi at det også kan finnes tiggere som ikke er ofre for menneskehandel og som derfor ville rammes urettferdig.

Vi har aldri forstått hvorfor det er viktig å holde folk nede i fattigdom ved å la dem sitte gatelangs og tigge i stedet for å tjene egne penger på ærlig arbeid. Disse menneskene tigger ikke fordi de er fattige, de er fattige fordi de ikke gjør annet enn å tigge. Som fattige tiggere inviterer de også til kriminell utnyttelse.

Det norske samfunnets holdning til fattige mennesker bygger i utgangspunktet på et oppriktig ønske om å hjelpe mennesker i nød ved å gi litt av sin overflod. Det er en menneskelig egenskap det er verd å ta vare på, men den kan også bære galt av sted og føre til utnyttelse dersom ikke gavmildheten bygger på rimelig sikker kunnskap om den man vil hjelpe og om behovet for hjelp er reelt og hjelpen faktisk ender der hvor det virkelige behovet finnes.

Fjernsynsprogrammet fra Bergen avslørte at dette ikke alltid er tilfelle. Debatten etterpå avslørte dessuten hvor vanskelig det kan være å innrømme at man kan ha blitt lurt til å utvise humanitær hjelpsomhet og godhet også i tilfeller hvor behovet for hjelp ikke er til stede, men hvor nordmenns giverglede og hjelpsomhet kynisk utnyttes av svindlere.

Eksemplet med rumenerne i Bergen er dessverre ikke enestående. Samtidig som denne avsløringen ble vist på tv, kom det også opplysninger i pressen om at innvandrere, særlig fra Somalia og Afghanistan, som i stor grad lever på offentlig støtte og overføringer fra staten, sender store deler av trygden sin tilbake til hjemlandet. De har kommet hit som flyktninger og asylsøkere, men etter kort tid reiser de likevel tilbake på feriebesøk til de landene de flyktet fra, uten at dette synes å vekke undring hos utlendingsmyndighetene. Pengestrømmen fra Norge til Somalia har pågått i mange år og har til og med vært etterforsket av politiet uten at man har greid å trenge til bunns i eller sette en stopper for virksomheten.

En nøkkel til å forstå denne atferden blant mennesker fra land som Somalia og Afghanistan ligger i en erkjennelse av at disse menneskene kommer fra et klan- og stammesamfunn hvor tilhørigheten og lojaliteten alltid først og fremst retter seg mot familien, klanen og stammen, og i liten eller ingen grad mot det vi i Vesten forstår som folket, nasjonen og staten. Et arkaisk klansamfunn er et føydalsamfunn hvor medlemmene i praksis er føydalherrens (klanlederens eller «krigsherrens») personlige eiendom.

Det er i slike samfunn uvanlig at individer opptrer politisk eller økonomisk uavhengig av sitt samfunns ledelse eller ikke understøtter lederskapet ved å unnlate å betale tributt til familien, klanen og stammen. Disse menneskenes opptreden i Norge viser at det eventuelt bare er et fåtall blant dem som har et beskyttelsesbehov etter folkerettens bestemmelser. At det råder krigstilstander mellom klaner og stammer i disse landene, tilhører hverdagens normalitet der.

At det går store pengestrømmer tilbake til «hjemlandet» fra de mange fra disse landene som har etablert seg i Norge, er ingen overraskelse. Det overraskende er at man ikke fra norske myndigheters side har forstått at dette ville bli en naturlig konsekvens av innvandringen fra slike land. Det er tilsynelatende ikke mange likheter mellom de somaliske og rumenske gruppene som har slått seg til i Norge, men enkelte trekk er typiske for dem begge: De utmerker seg med lavt integreringsnivå i samfunnet. De har ingen personlige lojalitetsbånd til det norske samfunnet og er sterkt representert i kriminalstatistikken.

Store pengeoverføringer til klanledere og krigsherrer i hjemlandet er et fellestrekk. Det er altså ikke bare de som gir penger til tiggere som er naive. Det har også våre myndigheter vært som gjennom årtier har sett gjennom fingrene med denne kriminelle utbyttingen av vårt samfunn som pågår under et skalkeskjul av innsats mot humanitær nød.  Man forstår ikke at den norske humanitære innsatsen holder nøden ved like blant mennesker som ikke har evne til å bryte sine bånd til klanen som har sendt dem hit.

I dag har dette problemet fått et omfang som gjør det vanskelig å overse. Vi har dessuten politikere som ikke er tilbøyelige til å innrømme miseren de selv har vært med på å skape, men som vil rettferdiggjøre tilstanden med humanitære hensyn. Det finnes imidlertid ikke en humanitær begrunnelse for å understøtte somaliske krigsherrer og rumenske mafiabosser med milliardbeløp fra norske sosialbudsjetter. Tiden er kommet for å innrømme at man er blitt lurt.

Lurt er man også blitt til å la milliarder fra statsbudsjettet gå til underhold av korrupte palestinske organisasjons- og klanledere som bruker vestlig og norsk økonomisk bistand til å lønne terrorister og deres familier og til å publisere en voksende strøm av politisk og religiøst oppvigleri og oppfordringer til terrorhandlinger mot den jødiske staten Israel. Utenriksdepartementet har i årevis vært klar over at fredsforhandlingene mellom PLO og israelske myndigheter under den såkalte Oslo-prosessen har havarert på grunn av palestinsk terror inspirert og utført av nettopp de organisasjonene som nyter godt av norsk milliardbistand. Men utbetalingene fra Norge har snarere økt enn opphørt.

Her ser vi nok et eksempel på hvordan naiv og humanitært begrunnet hjelpsomhet basert på følelser og ønsker om å fremstå som fredsnasjon, leder oss inn i en felle hvor vi kynisk utnyttes fordi vi ikke har en politisk ledelse med evne til innsikt og mot til å si stopp selv når bedrageriet er åpenlyst. Skalkeskjulet er igjen en tro på at ikke hele innsatsen er bortkastet. Men det er den. Fortsatt norsk og annen vestlig politisk og økonomisk støtte til PLO-regimet i Ramallah uten stramme vilkår om fremdrift og tidsbegrensning er med på å sikre at fredsprosessen forblir mislykket.

PLOs trusler gjelder ikke bare Israel: Også vestlige interesser har lenge vært truet av palestinsk terrorisme, et forhold som ikke er uten betydning når man skal vurdere vestlige lands gavmildhet overfor PLO-regimet. Også i dag er vårt samfunn tydelig påvirket av trusselen om islamsk terror. Det ferskeste eksempel fra Norge er at politiet i en norsk bygd på Vestlandet har gått til det skritt å forby barnetoget å gå langs riksveien 17. mai av hensyn til en tenkt fare for terrorangrep. Det er slik terroristene med vår hjelp gradvis får innflytelse over liberale samfunn. Den arabiske erobring av de kristne samfunn i Midtøsten på 600-tallet ville ikke vært mulig uten slike former for passiv medvirkning fra innbyggerne og deres ledere.

Disse forholdene er ikke mindre groteske og usmakelige enn de vi har fått avslørt i Bergen, men det har ennå ikke vært gjenstand for behandling i NRK-Brennpunkt. Redaktør Isungset i NRK har store oppgaver foran seg om han skal leve opp til de forventningene han har skapt med sin reportasje fra Bergen. Vi går ut fra at han som journalist ikke har tenkt å legge ned pennen.

 

Mest lest