Gjesteskribent

Bilde: Den som vil ha bevegelse i fredsprosessen kan godt begynne med Europas ledere. De lukker øynene for Fatah og selvmyndighetenes mørke side og sabotering av gode relasjoner med Israel. Hvis Europa, her representert ved Børge Brende, hadde turt å stille krav til selvstyremyndighetene, ville PA måtte treffe et valg. Slik det nå er kan de kjøre videre langs to spor, og få penger for det. Foto: Mohamad Torokman/Reuters/Scanpix

Den grusomme terrorhandlingen i Manchester forleden utløste sorg og medfølelse fra en hel verden.  Våre politiske ledere var samstemte i forsikringen om at ”våre tanker går til alle som er rammet.”  Det er viktig ikke å glemme dem som har vært rammet av terror.  Men vi må også stille spørsmålet om det ikke snart er på tide å la noen tanker gå til alle dem som ennå ikke er rammet, men som med stor sannsynlighet vil kunne bli det om ikke lenge.

Terrorangrep mot barn, ungdom og popkonsert er ikke noe nytt.  Det har man opplevd både i Frankrike og Israel.  Israelerne har opplevd terror i mer enn et århundre og har utviklet forsvar mot slik udåd som har ført til at antallet ofre er blitt drastisk redusert til tross for at antallet terrorangrep har vært økende.  Frankrike mobiliserte hæren og opprettet unntakstilstand for å beskytte innbyggerne i Paris mot terrorister.  Noe tilsvarende skjer nå i Storbritannia.  Dette er et kostbart tiltak og har svært begrenset virkning, − det minner om oppgitthet og panikk.  Også det å engasjere NATO i Midtøsten har en slik karakter.  Israel satser på høyteknologisk overvåkning og fysiske sperringer og kontrollposter, noe som er sikrere, men som medfører en høy sosial og menneskelig kostnad.  Forsvar mot terror er i alle tilfeller kostbart, men finnes det et alternativ?

Utøvelse av terror er også kostbart.  Virksomheten er avhengig av økonomiske og menneskelige ressurser.  Den må finansieres og bemannes av mennesker som er opplært og mentalt forberedt til slik ugjerning.  Et viktig spørsmål er derfor om det er mulig å identifisere de pengestrømmene og finansieringskildene til dem som organiserer, forbereder og utøver terror.  Er det mulig å finne ut hvor terrorister får sin ideologiske og tekniske opplæring fra?  Hvilken rolle spiller for eksempel mediene, Internett, moskéene og imamene?  Kan deres politiske og religiøse agitasjon og oppvigleri stanses?  Vet vi hvor de får sine våpen og andre stridsmidler fra?  Kan man ved å fjerne tilgangen på våpen, ammunisjon, økonomiske og organisatoriske midler, redusere og på sikt kanskje helt eliminere muligheten for å utøve slik terror mot det sivile samfunn som vi har sett så mange eksempler på i senere år?

Vi er overbevist om at mulighetene finnes, men vi er mindre sikre på om det finnes tilstrekkelig med besluttsomme politikere som har vilje, mot og evne til å ta fatt i problemet på en effektiv måte.  Derfor frykter vi at vi i lang tid vil måtte høre at våre lederes tanker helst går til dem som allerede er rammet.  Til høsten vil vi enda en gang måtte gi vår stemme til ledere som famler i blinde og viker unna når de stilles overfor terrorens grusomhet.  De vet inderlig godt at terrorister ikke beskytter sine ofre med de menneskerettighetene de selv omgir terroristene med.  Det er vel og bra å si at vi må øke og intensivere overvåkningen av potensielle terrorister.  Men dersom vi samtidig også øker de pengestrømmene som går til velferd og humanitære formål i terroristenes organisasjoner og som til slutt ender i terroristenes og våpensmedenes lommer, er vi i beste fall like langt.  Da har vi forsynt terroristene med våpen og rettsbeskyttelse som ofrene ikke har.

Etter at slike problemstillinger har vært omtalt og kjent i noen år, ser vi imidlertid ingen endring i de norske overføringene til organisasjoner som direkte eller indirekte er medansvarlige for terrorangrep.  Det er ingenting som tilsier at vi kan slå oss til ro.  De direkte overføringene fra Utenriksdepartementet til organisasjoner som PLO og Fatah er bare en del av den samlede flommen av norske millioner til ulike organisasjoner som opererer i Midtøsten.  Hvor disse pengene ender og hva de brukes til har hverken UD, Riksrevisjonen eller Stortinget noen oversikt over.  Derfor stiller vi med et stort og selvforskyldt handikap i kampen mot terror.

Vi registrerer nye toner fra USA når det gjelder forholdet til terrorister og deres støttespillere.  USAs president Trump høstet misnøyeunder sitt besøk i Betlehem hvor han i sterke ordelag fordømte terrorismen og dens medløpere i nærvær av den palestinske ledelsen.  Det kom imidlertid ingen signaler som tydet på at Trump vil kunne klare å endre støtten til terrorisme hos PLO-regimet.  Et av hovedproblemene er at de organisasjonene som sitter med makten i de palestinske områdene også mottar rundhåndet finansiering av sin virksomhet fra vestlige land, og derfor har få incentiver til å endre politikk.  De har lang erfaring med at åpenlys sponsing av terror ikke fører til svekket europeisk eller norsk finansiell støtte.  Slik dette forholdet har utviklet seg gjennom de to siste tiårene, er det rimelig å anta at president Trump vil ha lettere for å skape fred i Midtøsten om han legger press på europeerne enn om han forhandler med palestinerne.

Dersom fred med Israel og en tostatsløsning var et prioritert mål for dem, ville palestinerne ha kunnet få det for mange år siden.  Vi har derfor litt større forventninger til hva israelerne kan oppnå av regional stabilitet i forholdet til sine naboland som Egypt og Saudi Arabia.  Men selv i forhold til disse landene vil freden på lang sikt være knyttet til de sittende regimene.  I land hvor folks lojalitet i første rekke knytter seg til den klanen og stammen de er medlem av, vil avtaler ofte opphøre etter omveltninger i ledelsen.  Når denne begrensningen ikke erkjennes i Vesten, ligger forholdet til rette for tragiske feilgrep, misforståelser og nye skuffelser.

Bare i Syria kjemper nå mer enn hundre militsgrupper fra ulike klaner og stammer om makten i sine områder.  Likedan er det i Libya hvor USA og NATO sørget for at Gaddafis rikholdige våpenlagre ble spredd omkring i hele Midtøsten.  Å skape fred i slike land samtidig som de beholder en karakter av enhetlig nasjonalstat i FNs forstand, vil neppe være mulig uten de former for diktatur Midtøsten alltid har vært preget av.  Tilsvarende er forholdene i de palestinske områdene, hvor en rekke terrorgrupper og organisasjoner kjemper om kontroll og hegemoni.  En avgjørende forutsetning for stabilitet i dette området er at den europeiske finansieringen av politisk oppvigleri og terror stanses slik at regimet blir mer avhengig av hva det selv kan få til gjennom egen økonomisk innsats og fredelig samkvem med naboene.

Det er imidlertid ingenting i det politiske bildet som i dag tyder på at en slik endring er forestående, eller i det hele tatt påtenkt.  Vi må derfor i all overskuelig fremtid forvente at terroristene krever sine ofre og våre motløse politikere lar sine tanker gå til ofrene.  De synes for lengst å ha gitt opp og ber oss i stedet lære å leve med terroren.  Men er det nødvendig og akseptabelt?  Vil folket la seg underkue på denne måten helt frivillig?

 

Les også

Bak skalkeskjulet -
Når en supermakt tar feil -
Giverland muliggjør terror -
LOs kamp mot Israel -
Tostatsforvirringen -