Kommentar

Det går et kulturskille i VG mellom eldre og yngre journalister. De eldre representerer det som gjorde at venstresida la VG for hat: det var den tause majoritets avis. VG var for lov og orden, den gang dette var et skjellsord.

VG forsvarte den gang en skanse som var sterk. Derfor hadde samfunnet råd til at de samfunnsbevarende kreftene ble hatet. Slik er det ikke lenger. I dag er den skansen svak. Men se: det er bare noen få journalister igjen som har den samme ryggmargsrefleksen når de ser lovløsheten bre seg. La oss kalle det Dirty Harry-genet. Det ble praktisert av Knut Haavik da han var nyhetsredaktør, og gjorde at VG ble vanlige folks avis.

De yngre begavede journalistene er barn av foreldre som i sin ungdom hatet VG. De har ikke samme grasrotfølelse. Derfor blir mye av det de skriver akademisk og «flinkt». De kjenner ikke «prisen». Som Dirty Harry sier: «Alle vil ha samme resultat, men få vil betale prisen.»

Borgerskapets barn lar alltid andre betale prisen.

Terje Helsingeng er en av dem med røtter i den gamle kulturen. Helsingeng er ingen intellektuell type. Det opptok ikke akkurat sluggerne som skapte VG, «intellektuell» var snarere et dirty ord, men de visste på instinkt hva som opprørte folk og de hadde respekt for det. Eller: 68-erne mente at de spilte kynisk på folks fordommer. I dag er situasjonen at de unge journalistene er noe mye verre enn sluggerne noen gang var: de har ikke en gang respekt for fordommene. Derfor lar de folk i stikken.

Terje Helsingeng er lei av utenomsnakket. Han har utvilsomt fått mye informasjon av sine kilder i politiet, og tar bladet fra munnen i dagens kommentar:

Politiet i Oslo ser klare sammenhenger mjellom gatetiggingen, innbrudd i boliger, pin-tyverier og regelrette ran av mennesker på åpen gate. I sak etter sak kan den kriminelle virksomheten spores tilbake til en bestemt gruppe; rumenere, romfolket eller det mange velger å kalle for sigøynere.

Fellestrekkene er så mange at man ikke lenger kan beskyldes for stigmatisering når de faktiske forhold legges på bordet: Bare siden april har politigruppen ved Majorstuen politistasjon arrestert 118 rumenere.

Helsingeng tegner et bilde av organisert virksomhet, i stor stil, fra landsende til landsende:

De er multikriminelle. De beveger seg raskt fra sted til sted, for nord i landet til de sørligste byene. De sitter på gaten som tiggere iført fattigslige klær. De spaner i boligområder på jakt etter passende innbruddsobjekter. De slår til mens du sover. De titter deg over skulderen for å se pinkoden. De stjler, ja om nødvendig slår de deg ned for å få lommeboken.

Politiet har bekreftet at tiggerne ikke får penger av publikum. Deres tigging er en front for annen og alvorlig kriminalitet.

Flere av tiggerne er også observasjonsposter. De tar imot tygegods og annet utbytte og de rapporterer til sine venner om personer som kan være et lett bytte. Som regel er dette eldre og forsvarsløse mennesker.

Det vises ingen empati med ofrene. Absolutt ingen forståelse for at deres liv kan være ødelagt. At de ikke føler seg trygge, hverken hjemme eller i det offentlige rom. Å bli ranet eller slått ned på åpen gate er selvsagt ille nok. Men for mange er det nesten verre å vite at det har vært ubudne gjester i huset mens de selv sov. Ingen steder føler de seg lenger trygge.

Det er lov å beskrive kriminalitetsbildet i Oslo. Men ikke å vise indignasjon på vanlige folks vegne. Empati er blitt et tegn på fordommer.

Helsingengs indignasjon er ekte. Situasjonen med kriminelle som lokkes til det som for dem er et eldorado, er uholdbar. Men når han skal komme med anbefalinger, er Helsingeng merkelig tam: lover som kan fjerne de kriminelle tiggerne.

Alle vet at dette hverken vil virke eller skje. Det må mer drastiske grep til. Problemet ligger ikke i Romania. Det ligger i hodet på de som styrer Norge, inklusive den bedriften Helsingeng jobber i.

Spørsmålet er om man tør å gjøre som Henrik Ibsen: se ting i sammenheng. Helsingeng gjør et forsøk, men stanser. Skal man få gjort noe må man våge å se den store sammenhengen. Det største problemet er de styrende som ikke vil ta i bruk midlene.

Jeg har gjensett Diry Harry-filmene i sommer. Det største er ikke hans handlekraft og ikke-vike-holdningen. Det er samtalene med øvrigheta, med hans egne sjefer, borgermestere og dommere. Det er hans svar når de er sikre på at de har ham, når de kan sette ham på plass, suspendere ham, ta fra ham skiltet. Han er likeglad. Det gjør ikke det minste inntrykk på ham. Han er urokkelig og snur på hælen og viser dem ryggen, full av forakt.

Han vet at problemene ikke forsvinner selv om han forsvinner. Problemene i Oslo og resten av landet forsvinner ikke selv om VG og andre aviser ikke skriver om dem. Det største problemet er at empati med ofrene regnes som en fordom. Inntil det er løst vil utviklingen bare fortsette.

PS. Hvis man se verden fra en helt annen vinkel, en som hvitvasker den virkeligheten Helsingeng beskriver, kan man lese NOVA-forsker Ada Engebrigtsen som nylig hadde en kronikk om temaet. Hun sier det samme til NTB:

Forsker Ada Engebrigtsen ved NOVA tror oppmerksomhet rundt rumenske statsborgere og romfolk skjerper mistenksomheten i befolkningen.

– Det kan ha en forebyggende effekt å være mistenksom, men utspillene er nok også med på å stigmatisere en folkegruppe som står laglig til for hogg, sier Ingebrigtsen til NTB.

Hun er bekymret for at kampen mot kriminelle nettverk og organiserte bander blir brukt som unnskyldning for å fjerne tiggere fra gatene.

– Det er viktig å huske at de som tigger i gatene ikke nødvendigvis er de samme som de som står bak kriminaliteten, selv om de kommer fra samme land, sier hun.

– Tar man noen for vinningskriminalitet, må de rettsforfølges som EU-borgere. Man kan ikke sette inn spesialtiltak av typen å nekte noen innreise fordi de tilhører en folkegruppe som begår mye kriminalitet.

Politiet vil stanse rumenere på grensa

Helsingeng har tidligere rapportert om denne situasjonen, hvor alt flyter:

Smuglermetodene er utspekulerte. Når de ikke selv tar gjenstandene med i privatbilene, sender de tyvegodset med busser som har egne tilhengere. Det kan de gjøre vel vitende om at kjøretøyene aldri blir kontrollert på vei ut av Norge.

En annen metode som benyttes er å sende tyvegodset med post til Romania eller andre land i Øst-Europa. Da er det som regel snakk om kostbare og mindre gjenstander.

Godt kjent

Etterretningssjef Geir Ellefsen, som leder den operative vinningsgruppen ved Majorstuen politistasjon, sier at de er godt kjent med de ulike forsendelseskanalene ut av Norge.

– Men mesteparten blir nok solgt i Oslo. Det betyr igjen at de kriminelle tar med seg en god del penger ut av landet, noe som også er ulovlig, sier Ellefsen.

Kontorsjef Wenche Fredriksen ved Svinesund Tollstasjon bekrefter at kjøretøy på vei ut av Norge sjeldent kontrolleres.

– Det er svenske tollmyndigheter som har ansvaret for å kontrollere utgående kjøretøy.

Hun sier at mulighetene for å ta stikkprøver på norsk side har blitt vesentlig redusert som følge av den nye firefeltsveien hvor det ikke er så lett å finne egnede tollplasser.

Varsler raskt

– Men kommer vi over noe mistenkelig varsler vi umiddelbart politiet, sier kontorsjefen.

Selv om politiet kommer over gjenstander som man med stor gard av sikkerhet vet er stjålet, må gjenstandene likevel spores tilbake til eieren. Så lenge det ikke kan bevises hvor de stammer fra får de kriminelle beholde tyvegodset.

Smugler tyvegods ut av Norge