Sakset/Fra hofta

Kritikken mot Dagsrevyens reportasje om Mirela Mustata har vokst seg stor. Den krever svar fra NRK på hvordan det var mulig at en reportasje kunne få en slik profil, og hvordan den kunne bli sendt til tross for interne protester.

Realitetene i saken er så groteske at offentligheten har krav på å få vite hvordan Dagsrevyen kunne få seg til å snu saken på hodet og gjøre overgriperen til offer.

Men først må journalister bruke egennavn: Moren heter Mirela Mustata, og er ikke «romkvinnen». Altfor lenge har omtale av minoriteter i Norge gått på gruppebetegnelse, enten det er kritikk eller positive, sympativekkende artikler, gjerne som offer med en norsk skurk i bakgrunnen. Denne gruppebehandlingen blir en form for tango der selv offerrollejournalistikken vekker motvilje. Publikum har hørt det for mange ganger og forbinder noe helt annet med romfolk enn den synes-synd-på-vinklingen som Dagsrevyen la opp til.

Kanskje det gjorde at Dagsrevyen spente buen for høyt? De nesten ba om å få den i retur. Men hvorfor lager statskanalen reportasjer som er in your face på sine seere?

For det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at det var det Runar Henriksen Jørstads reportasje var: en finger i øyet på seerne.

På safari i Norge

Da rom-tiggere invaderte Oslo og dro land og strand rundt i sommer, var pressen på romfolkets side. Også denne gang kunne rasismekortet dras, til tross for omfattende og helt uholdbare sanitære problemer, tyverier, forsøpling og permanent leir på offentlig sted. Visepolitisjef i Oslo Roger Andresen sa høyt og tydelig fra i høst: Vi klarer ikke en slik sommer til.

Gapet mellom pressens synes-synd-på og refsing av publikum var stort, uvirkelig stort.

Dette er bakteppet for Lørdagsrevyens offerfremstilling, den n’te i rekken. At Runar Henriksen Jørstad fikk klarsignal til å fremstille Mirela Mustata som et offer, må ha hatt et motiv, en agenda. Både Jørstad og hans redaktører har visst at de her fremstilte en overgriper, tyv og voldskvinne som et uskyldig offer for omstendighetene. I reportasjen valgte de bevisst å fortie belastende informasjon om Mustata. Det er vanskelig å se noen annen forklaring enn at de på forhånd hadde bestemt seg for hvilken dramaturgi de skulle følge. Så beskjærer man fakta slik at de passer.

At dette skulle gå ut over en solgt og voldtatt datter som lever på hemmelig adresse i Sverige, affiserte dem ikke. Men det var et skritt for langt. Ikke for NRK, men for kolleger.

Makt gjør blind

Denne blindheten er det lett å hekte på NRKs rolle som statskringkasting, med store ressurser og stor makt, og som Ap-statens forlengede arm. NRK har de senere år blitt stadig mer ideologisk belastet. Agendaene er mange og tydelige, og de bekrefter som regel en bestemt virkelighetesoppfatning. Av hvem som er de gode og hvem som er de dårlige.

Romfolk er pr. def. gode, de er ofre. Myndigheter er pr. def. suspekte hvis de har med offergrupper å gjøre. De må holdes i ørene, holdes i age med offerjournalistikk. Det er blitt en egen genre.

Reaksjonene

Saken mot romfolket i Bergen ble solid dekket av pressen. NRKs løgner var for store og for frekke. Nina Hjerpset-Østlie stakk hull på byllen.
Jon Hustad og Elin Ørjasæter fulgte opp, og så tok det av.

Nå har kritikken blitt til et krav om svar på hvordan en slik reportasje var mulig.

Andreas Wiese skriver over to sider i Dagbladet: Dagsrevyens groteske journalistikk.

Et spark til politiet og myndighetene: Rombarn har dårligere sjanser til å få hjelp fordi det er tabu å gripe inn mot foreldrene.

Et av barna er pågrepet en lang rekke ganger. At politiet så utleverte henne tillbake til voksne som ikke var hennes foreldre, i stedet for å ringe barnevernet, er dypt urovekkende. Men det forteller ikke NRK noe om.

Siden romfolk lever helt på bunnen av samfunnet, synes ikke vanlige krav å gjelde dem. Men er ikke dette en form for nedlatenhet og diskriminering, indirekte? Man tror ikke de kan følge vanlige siviliserte regler. Er det fordi man betrakter dem som dyr? Også Gutmenschen bekrefter fordommer, på sin måte:

Datteren ble slått og mishandlet av moren.

Av og til helt til hun blødde. Det siste vet NRK godt. Det var NRK som selv rapporterte det under rettssaken. Brudepengene, tvangsekteskapet og voldtekten kjente NRK også til. Ikke bare kjente NRK dommen. Ifølge statsadvokaten var NRK til stede under de rettslige avhørene i Romania under forberedelsene til anken. NRK ønsker ikke å bekrefte dette.

Den kriminelle Mirela Mustata fremstilles som den fortapte mor, med sultne, fattige barn i hjemlandet Romania, uten penger. At de som ble dømt i Bergen til sammen hadde overført 800.000 kroner til Romania, nevnes ikke av NRK.

I Jørstads reportasje reduseres tingrettens dom til en «mening».

Men det som er det grelleste i Dagsrevyens reportasje, er fortielsen av overgrepene mot barna.

Når NRK underslår de overgrep som er blitt begått mot barna, usynliggjør de barna. De skjuler deres lidelse. Og hvis overgrep deretter glaseres og sauses inn med myter om romfolkets kultur blir resultatet en kvalmende løgn. Og da er det NRK som forteller at romfolk «er sånn».

Hva er forklaringen?

Hvordan var det mulig at Jørstad og redaksjonssjefene foretok et slikt valg? Svaret er trolig ideologi. Den senere tid har den politiserte journalistikken fått gjennomslag, i takt med at endringene av det norske samfunn er opphøyet til ideal og gitt ideologisk fortegn.

Et kjennetegn ved ideologi er at hensikten helliger midlet. Romfolk er det ultimate offer. Det visste pressen å utnytte da tiggere oversvømte hovedstaden i fjor sommer. Hva de gjør og hvordan de ter seg spiller ingen rolle. Man kan bruke dem til å slå inn pannebrasken på rasistiske nordmenn. Slik snakket Tjen Folket-aktivister, biskoper og redaktører.

Ideologi blir til reflekser, det blir til spørsmål om makt og dominans. Ideologi betyr kamp. Kull etter kull av journalister blir opplært til at journalistikk er kampen for det gode. At offeret alltid har rett, og at journalisten er dets ridder.

Mens det tidligere var løse kanoner som Erling Borgen som sto for slik frådende journalistikk, er det nå blitt vanlig på Marienlyst og i norsk presse.

Maktfullkommenheten til NRK, som har vokst i takt med andre mediers nedskjæringer, er kanskje noe av forklaringen på at man tør gå så langt.

Hvordan reagerer NRK på kritikken? Akkurat som Ap når det blåser opp: Man holder kortene tett til brystet og sier man tar ansvar og er ydmyk. De ordene brukte NRK-sjef Hans-Tore Bjerkaas på Dagsnytt Atten i går. NRK skulle svare på kritikken, blant annet 24 fellelser i PFU, med å være ydmyk. Dette er Jonas Gahr Støre-språk.

NRK reagerer akkurat slik spin-doktorene har lært store korporasjoner:

Andreas Wiese:

Når jeg stiller NRK spørsmål om hva som skjedde, svarer fungerende nyhetsredaktør Solveig Tvedt at hun har og tar ansvaret, men at hvilke diskusjoner og beslutninger som gikk internt er mindre relevant. Betyr det at NRK fra nå godtar et slikt svar fra andre institusjoner eller bedrifter hvis noe går alvorlig galt?

Mala Wang-Naveen reagerer i Aftenposten på at NRK har slettet innslaget, slik at man ikke lenger kan se hva kritikken refererer til:

NRKs fungerende nyhetsredaktør Solveig Tvedt forklarer i VG at klippet ble fjernet fordi NRK vil vise jenta og publikum at de beklager reportasjen. Dette er en merkelig forklaring. Dessuten kan det bidra til å skape en forventning om at både NRK og andre medier må gjøre det samme neste gang noe omstridt skjer. Det som er gjort, kan uansett ikke gjøres ugjort ved at man fjerner selve beviset på hva NRK har gjort feil. Riktignok blir den mindreårige jenta navngitt i innslaget, men dette kunne NRK ha klippet vekk.

NRK fikk oftere etikk-refs enn riksavisene og TV2 til sammen.
Gjør dette NRK til en etikkversting? Kringkastingsrådet blir ikke enige.

Derfor virker slettingen å være stikk i strid med den åpenhetslinjen mediene så ofte krever av andre. NRK forklarer ikke hvorfor de mener sletting er det beste svaret på kritikken de er blitt møtt med.

Andre som har skrevet:

http://hanspettersjoli.wordpress.com/2013/01/24/nrk-skandalen/

 

Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad:

 

Nina Owing, som var nyhetsanker og introduserte innslaget, sier til Journalisten at det «var kraftig diskusjon” om reportasjen før den ble sendt. Selv var hun kritisk, sier hun. Likevel var det noen, med større formell makt, som besluttet å sende et innslag hvor de viktigste opplysningene var utelatt. Det er noe helt annet enn slurvete omgang med fakta, manglende imøtegåelse eller svak kildekritikk. Dette var ikke en akseptabel journalistisk vinkling, en spissing for å skape debatt. Det var bevisst juks for å oppnå en bestemt politisk effekt.

FØRST EN UKE ETTER at de grove utelatelsene ble avslørt, valgte NRK å beklage at reportasjen ble sendt. Men en beklagelse rekker ikke langt nok denne gang, Dagsrevyen må være som Cæsars hustru.

Pompeia, gift med den romerske diktator, ble blankt frifunnet for anklager om utroskap. Julius Cæsar skilte seg fra henne likevel, med en begrunnelse som ble et historisk munnhell: «Cæsars hustru må ikke engang kunne mistenkes.»

Ikke Dagsrevyen heller. Vi kan leve med at den innimellom er kjedelig, at innkalte statsråder slipper litt lett unna eller at dens verdensbilde er sterkt oslosentrisk, men vi kan ikke tåle at den er bevisst upålitelig. Derfor er ikke beklagelsen fra nyhetsredaktør Stein Bjøntegård nok denne gang.

http://www.aftenbladet.no/meninger/omdal/Dagsrevyen-er-Casars-hustru-3111057.html
 

NRK, vi vil vite hvorfor