Sakset/Fra hofta

Etter at kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas forsøkte å legge saken død med høyttravende retorikk uten å nevne sakens kjerne med et ord, skulle man ikke tro at NRK kunne grave seg lenger ned. Men NRK er tross alt Norges største og best finansierte mediehus, så selvfølgelig kan de det.

Det er NRK som med hensikt har bagatellisert barnevoldtekt og en rekke andre overgrep, bevisst underslått vesentlige opplysninger for å få frem et politisk budskap forkledd som nyhetsjournalistikk og med vitende og vilje ført 870.000 seere bak lyset. Man mumler noe om strakstiltak som omfatter kildekritikk og etikk, men rent bortsett fra at disse tingene i utgangspunktet utgjør en stor del av vanlig journalistutdanning og således burde vært kjent av alle NRKs journalister fra før, så finnes der ikke en etisk retningslinje her i verden som kan hjelpe dersom en ikke av seg selv forstår at å fremstille en kvinne som har solgt og medvirket til voldtekt på sin 11 år gamle datter som et uskyldig offer for et lumpent, kulturinsensitivt norsk rettvesen er galt, galt og atter galt.

Man bruker stadig ordet «feil» om noe som ikke var en feil, men et helt bevisst valg: Dagsrevyens redaksjon valgte – til tross for interne innvendinger – å villede sine seere fordi de ønsket at opinionen skulle få en bestemt oppfatning av en bestemt sak. Eller som programdirektør Per Arne Kalbakk sier: – Saken dreide seg om kulturkollisjon mellom det norske rettsapparatet, romkulturen og romfolkets tradisjon som reisende.

Det var det saken dreide seg om for NRK Dagsrevyens journalist og redaksjon, og dermed underslo de bevisst alle fakta som kunne «komplisere» det bildet de ønsket å presentere.

Men i stedet for å rydde opp i eget hus, går man til angrep på fagbladet Journalisten.no, som har begått den grusomme brøde å navngi to av de ansvarlige. – Jeg synes Journalisten har forlatt redaktøransvaret som prinsipp, sier Atle Bjurstrøm, nyhetsanker i Dagsrevyen og klubbleder for Dagsrevyen i NRKs journalistlag til nettsiden Kampanje.

Nå er det tilfeldigvis sånn at journalisten bak reportasjen som fremstilte Mirela Mustata som offer, har en såkalt byline som ble vist under sending. I tillegg lå selve reportasjen og Runar Henriksen Jørstads artikkel – som ikke sto noe tilbake for reportasjen – ute på NRKs egen nettside i 11 dager. Men så blir det bråk, og da skal alle plutselig glemme at han heter Runar Henriksen Jørstad?

Hva hvis reportasjen og artikkelen var blitt mottatt med begeistring og applaus; ville det vært fravær av redaktøransvar å navngi ham da?

Mener NRK å fortelle oss at når det er ros å få, så skal deres journalister navngis og fremheves, mens når de gjør noe – mot bedre vitende – galt, så skal de anonymiseres og skjermes? I så fall er det å håpe at NRK følger sine egne retningslinjer neste gang enhver annen person i kongeriket Norge og Svalbard gjør eller sier noe han/hun ikke burde gjort eller sagt.

Og det vil de sikkert, for i dag står leder i Norsk Journalistlag, Elin Floberghagen, frem og sier hva hun virkelig tenker om sine medjournalisters atferd når de får ferten av at noe som ikke er som det skal: blodtørst. Så når journalister jakter i flokk på en næringslivsleder eller politiker som har gjort noe galt, da tørster de egentlig etter blod. Eller gjelder det bare når det er NRKs journalister og redaktører som er målet, mens alle andre fortsatt er fritt vilt?

NRK og Norsk Journalistlag må bestemme seg: Hvis det er slik at journalister ikke har noe personlig ansvar for det de lager eller skriver, og ikke skal navngis når det er kritikk å få, så kan de heller ikke ha noe personlig ansvar for det de lager eller skriver når det er ros og f.eks. Skup-priser å få – og bør heller ikke navngis. Man kan faktisk ikke få begge deler, og hvis man stadig tror det i NRKs lokaler, så er det kanskje på tide at de tar seg en tur ut og kikker på det nye landskapet de befinner seg i.

Det er det landskapet der selv ikke NRK-ansatte kan si, skrive og gjøre akkurat som det passer dem og regne med å bli anonymisert som «journalisten» og «vaktsjefen» hvis de gjør noe kritikkverdig. Det er det landskapet der man ikke lenger kan regne med at kollegaer er kollegiale nok til å la være å nevne at «noen» bevisst og for fellesskapets midler serverte det samme fellesskapet en gjennomført usann saksfremstilling og samtidig lar være å nevne hva disse «noen» heter. Ingen ville vært så ukollegiale å påpeke den voldsomme dobbeltmoralen «noen» utviser i møte med egen kritikkverdige atferd.

Men det var i går. I dag er det mange nye aktører som er villige til å navngi «noen», som i dette tilfellet er:

Jour­na­list Runar Hen­rik­sen Jør­stad
Repor­ta­sje­le­der Gunn­hild Viken
Vakt­sjef Ceci­lie Roang Bostad
Pro­gram­direktør Per Arne Kal­bakk
Nyhets­re­dak­tør Stein Bjøntegård

Det er nok like greit å venne seg til å gjøre sin jour­na­list­gjer­ning i tråd med det, for de gode gamle dager, da NRK var immune mot kri­tikk og kunne skjerme sine egne, er borte. Og de kom­mer ikke tilbake.