Jeg blir fortsatt forbauset over hvilke holdninger aktører i norsk presse har overfor medborgere og fremmede kulturer. I dagens Vårt Land har journalist Olav Egil Aune et innlegg i spalten Klartekst. Det er kun hjertelag å finne hos hos dem som vil åpne grensene og lommeboken. Samtidig skal «behandlingen vi gir romene,»  være et mål på vår medmenneskelighet. For Olav Egil Aune synes det å flytte til Norge og få del i landets velstand en rett alle har, uansett nasjonalitet og formål med flyttingen.

Men det er romfolket som er utgangspunktet for hans refleksjoner, og han skriver:

Mens vi venter på flyktningene, kan vi for eksempel øve oss på romene.

Rett utenfor her, ved hjørnet jeg litt for ofte går forbi, sitter en forhutlet, rundt 60 år gammel mann. Selv lurer jeg på hva som har skjedd i en kultur når det har blitt normen å sette bestemor på gata for å tigge, det er noe umenneskelig over det hele.. Det er dagen etter valget, for ham antagelig en absurditet­. Om han i det hele tatt har lagt merke til det. Han sitter med et brunslitt, sunnklemt pappkrus uten kroner når jeg går på jobb, han sitter der når jeg går hjem. Knestående.

Hvor snille?

Og så tenker jeg: Hvor snille er vi egentlig? Er vi snillest­ når vi ser flyktningstrømmen på TV, da renner hjertene våre over? Holder den blankskurte velviljen­ når flyktningene er her og krever mer av oss enn tårer­ og sentimentale følelser?

Hva når Nav sprenges­, kriminalitet­ brer seg i utkanten av miljøene, og hva når de vil begrave sine døde på helt andre måter enn oss og vi daglig må tåle å se lidelsen i øynene? Mål oss på hvordan vi behandler romene.

Det er interessant hvordan forsvarere av tigging ikke kan akseptere at vår dyrking av tiggerne sementerer dem der, i sin hjelpeløshet og avmakt. Aune nekter å se at mennesket trenger krav for å reise seg, at kulturer kan være nedbrytende i seg selv, og derfor må møtes med konsekvenser, men Aune mener åpenbart at han har definisjonsmakten over kjærlighet i praksis.

Og er det virkelig uttrykk for snillhet å ikke reagere på kriminalitet?

Hvordan det kan ha seg at det har blitt normen å sette bestemødre ut for å tigge vet jeg ikke, men jeg klarer ikke å se hjerterommet i aksepten for dette ubarmhjertige levesettet. Mine fattige gjester fra Kenya var sjokkert over antallet tiggere i Norge, for dem var tigging uverdig og forbeholdt mennesker uten arbeidsevne.

ANNONSE

Når ble det hatefullt å lære folk å klare seg selv? Men det er ikke bare rom-folket vi har behandlet dårlig, det gjelder ifølge Aune åpenbart alle som har kommet til kongeriket:

For hvordan behandlet vi «pakkisene», da de kom hit på 70-tallet? Som en underklasse. Afghanerne­ mistenkte vi for å ha onde hensikter og ville 
avkristne Norge. Er den menige mann og kvinne hoppende glade for polakker som «tar» arbeidet fra oss, siden de ikke har jobb og kan forsørge sine i hjemlandet? Thailenderne er for så vidt greie, for de fyller kirkene våre og er gode til å lage mat. Og de «annerledes» jødene, vi har ikke vært greie mot dem heller.

Selv lurer jeg på hvorfor de blir, og kommer i så store mengder, dersom Aune har rett…

I det hele tatt: Jeg lurer på hva som skjer når vi Norge oppdager at syriske flyktninger er vanskelige – de nest vanskeligste – å integrere. Sånn er det i 
Danmark og andre steder. Etter tre år i landet er bare 13 prosent i jobb. Mange har i desperasjon løyet på 
seg høyere utdannelse, men har det altså ikke. 
Hva da?

Jeg tenker på dagene etter 22. juli – da kronprins Haakon i en solidaritetsaksjon tok munnen full og sa at «Oslos gater er fylt av kjærlighet». Noen dager senere var de fleste av oss opptatt av polpriser og eiendomsskatt, igjen. «Varmen» vår havarer gang på gang. Så: La møtet med våre spillende, lengtende, sørgende, forhutlede på gata være en prøvestein på om vi er verdige til å ta imot all forventningen og lengselen som nå banker ved grensene. Eller om vi ender med å skuffe dem, også.

Men vi skal altså ikke få stille krav, uansett kriminalitet og kultur, og Aune spør om vi er verdige til å ta imot dem alle. Verdige? Hvordan kan verdighet kobles til evnen til å tåle urett, til ikke å skuffe dem som vil til Norge? Verdighet har den som krever noe av selv og andre, som tør å stå opp for menneskeverdet og som sier nei til dem som har jødehatet og med seg i bagasjen. Ekte kjærlighet ser forskjell på hat og omsorg, men vår kultur har forkastet troen på noe større enn oss selv, den ser kun krav som har rett til å bli oppfylt, krav vi ikke kan gå utenom, for da ender vi opp med «å skuffe dem», og fremstå som uverdige.

Når verdighet blir forvandlet til evnen til å tåle en uverdig kulturs krav på likebehandling, har vi kapitulert som nasjon.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629