Gjesteskribent

Schleswigprop_cr

Schleswig-Holstein am Sonntag

Jeg ruslet ned til butikken siden det for en gang skyld var søndagsåpent. Da jeg passerte avisstativet falt mine øyne på søndagsutgaven av regionavisen. Jeg holdt på å dette overende. Etter å ha bladd litt i den, spurte jeg en kunde ved siden av meg om dette var en normal avis eller en propagandapublikasjon.

Joda, det var en alminnelig avis … Vi kom i snakk og nysgjerrig som jeg er på hvordan den jevne tysker egentlig tenker og føler for tiden, fortalte jeg ham først hva jeg reagerte på. En forside som fortalte leserne om hvordan innvandring var løsning på alt og hvor berikende det var for hele folket, samt et bilag som var som en instruksjonsbok i hvordan man skulle tenke, føle og handle! 20 sider med tåreperser, uttalelser fra politikere og kirkeledere, høye som lave, om hvilken velsignelse flyktningeinvasjonen var, reportasjer om hjertegode aktivister som endelig fikk bilde av seg i avisen og kunne fortelle om sitt storsinn og vilje til å utslette seg selv og sin kultur, samt geskjeftige husmødre og andre som sorterte innsamlede klær og følte seg SÅ gode som fikk hjelpe mennesker i nød. Som om det aldri har eksistert nødlidende før.

Et samlet pressekorps hadde kokt sammen en avis like ensporet som en hvilken som helst trykksak fra Nord-Korea. Ikke ett eneste kritisk ord. Ikke en eneste motforestilling. Bare en lovprisning av asylstormens allehånde velsignelser som ville løse Tysklands fremtidige problemer med aldrende befolkning og avfolkning av småsteder.

Mannen ved min side uttrykte seg forsiktig til å begynne med. Men etter hvert som han forsto hvor han hadde meg, tødde han etter hvert opp etter og røpet at joda, folk flest var nok skeptiske, men mange våget ikke si så mye. Han diskuterte jo asylstrømmen med naboene sine, men alle var veldige forsiktige med å mene noe. Folk her er vant til å ta imot ordre og gjøre som de ble fortalt, fikk jeg vite. Han krummet ryggen og gjorde seg duknakket. «Du vet, vi går fremdeles slik her i landet,» sa han. «Det ligger ikke for oss gå ut på gatene …» Og jo, de bar nok fremdeles på skyldfølelse etter den 2. verdenskrig.

Noe media, politikere og kirkeledere vet å utnytte for alt det er verd – åpenbart for å ødelegge Tyskland og globalisere folket og landets rike kultur.

Vi ristet samstemt på hodet før vi takket for praten og gikk hver vår vei, begge enige om at dersom folk nå ikke våknet, ville det være for sent.

Om ikke klokka hadde passert tolv allerede.

Vel hjemme igjen, setter jeg på nyhetene og bivåner et intervju med finansminister Schäuble. Han tilbakeviser konservative (CSU) politikeres bekymringer om at det finnes grenser for hvor mange flyktninger kan ta imot og stiller seg bak Merkels avvisning av å begrense mottaket. Hele Europa må dele på dette, sier han og forlanger at også Slovenia og land som ikke ser de samme velsignelser ved masseinnrykket, tar sin andel.

Wolfgang-Schaeuble

Foto: Overfor Hellas var finansminister Wolfgang Schäuble som en streng skolelærer som brukte spanskrøret. Her skulle det spares. Grekerne skulle oppdras enten de ville eller ikke. Men overfor migrantene er Scháuble rene julenissen. Det finnes ikke nei i hans munn. Er dette samme person? Hvordan forklare en slik psykologi? Det vil ettertiden lure på.

I samme sending uttrykker Merkel at hun ikke angrer på at hun åpnet grensene, og ville ha gjort det samme i dag. Ingen selvransakelse å spore hos noen. Folk kan bare fortsette å strømme inn i Europa, er budskapet. Uten restriksjoner. Uten tanke på hvilke problemer dette fører med seg. uten tanke på fremtiden.

Og folk sitter hjemme og tør ikke si noe.