Kommentar

«Europas underlige død» av Douglas Murray er en bok du bare lese. Den oppsummerer den prosessen og utviklingen Document har forsøkt å kartlegge helt siden starten for femten år siden.

Murray gjør det klinkende klart at de konsekvensene vi begynner å se stadig klarere, bare er begynnelsen på det som kommer. Våre samfunn kommer til å bli totalt forandret i løpet av levetiden til dem som leser boken. Europeiske land kommer ikke til å ligne noe av det de har vært.

Dagens elite kan ikke få nok av internasjonalisering. De elsker de multikulturelle storbyene. Og ikke bare byene, men hele land, kommer til å bli «internasjonale». De kommer til å miste sin karakter og sitt særpreg og bli grenseløse territorier der mennesker slår seg ned og gjenskaper sine hjemlands kulturer. Prosessen er allerede godt i gang.

Hvordan vil europeerne reagere? Her er Murray tvetydig. På den ene siden ser han at utviklingen bare fortsetter som før, på den annen side både ønsker og tror han at europeerne vil våkne. På den riktige måten. Men mye kan gå galt.

Murray registrerer med bekymring at folk har fått en fatalistisk holdning: De føler at de ikke har noe valg. At det som skjer, må skje.

Splittelse synliggjør motsetningene

Men hver gang det er tegn til endring, stiller politikerne opp og advarer folk mot å endre kurs. Nå har denne splittelsen brutt åpent ut i EU. Det kan gi uventende konsekvenser. Folk kan komme til å tenke at de som skylder på menneskerettigheter og bruker humanitet som pressmiddel, ikke er til å stole på. Det kan hende at det går opp for dem hvem som betaler prisen.

Murray understreker gang på gang:

Begivenhetene i 2015 og i tiden etterpå har bare satt større fart i en prosess som har vært i gang lenge.

Press for å la flere komme

Befolkningen burde funnet ut for lenge siden at de utsettes for et bedrag. Løftene om at ekte flyktninger skal skilles fra migranter, som så skal sendes ut, er en bløff. Det er bare forsvinnende få som det lykkes å returnere. Nesten alle som klarer å komme seg til Europa, får bli. Selv terrormistenkte.

Nye migranter til Vest-Europa blir vanskeligere å sende ut igjen jo lenger de har vært her, og de fleste av oss ønsker uansett ikke å sende ut mange eller de fleste av dem. Men hver eneste nykommer forandrer styrkeforholdet mellom holdningene i fremtidens Europa. De som kommer, har barn som vil huske sine røtter, og de kan i større grad enn resten av befolkningen forventes å motsette seg nye innstramninger i innvandringspolitikken. Et stadig større antall mennesker som selv har innvandrerbakgrunn, vil bli stadig mindre villig til å støtte noe parti som foreslår å begrense innvandringen. De vil være mistenksomme overfor slike partier selv når programmene deres er forholdsvis moderate. Uavhengig av bekymringen de måtte føle for seg selv, er det vanskelig for dem som er kommet fra andre steder til Europa, å forstå hvorfor folk som dem selv ikke bør følge i deres fotspor. Grensen mellom legal og illegal innvandring vil fremdeles bli stadig mer uklar. For hver dag som går, vil det derfor bli vanskeligere å finne en stor nok andel av befolkningen som er imot masseinnvandringen, til å arbeide for en politikk som kunne reversere den, eller i det minste hindre en fortsettelse av den. Så i løpet av dette århundret vil våre samfunn, først de store byene og deretter hele land, bli de «nasjonene av innvandrere» vi pleide å late som om vi alltid hadde vært.

Venstresiden gikk foran i å åpne dørene for folk fra Midtøsten og Nord-Afrika, vel vitende om at 80–90 prosent stemmer på deres partier. Det er tross alt de som er mest rundhåndet med statens penger.

Nå har Høyre overtatt som det store, trygge partiet og som forsøker å bevare en tilkjempet konsensus. For å bevare fasaden, er det mye som det må ties om. Det nye Europa tåler ikke grelt sollys.

Etter oss kommer syndfloden

Politikere som tør å ta kampen opp mot islam, går det dårlig med. De må leve med politibeskyttelse døgnet rundt. Mediene og politikerne er enige om at dette skal det ikke snakkes høyt om.

Politikere som er villige til å argumentere for et så svekket standpunkt (red.: som fortsatt innvandring), vil fortsette å bli avskrekket av den ekstraordinære prisen de må betale for å stå for det de mener. I Nederland, Danmark og andre europeiske land lever politikere som er imot masseinnvandring – og særlig innvandring av bestemte samfunn – under permanent politibeskyttelse. De må skifte bosted de fleste netter, og av og til bo på militære anlegg. Selv om noen skulle være villige til å ta risikoen for å få karrieren ødelagt av nedrig omtale, hvor mange vil fortsette å stå frem og kjempe for det europeiske folkets sak, når et slikt liv er blitt en uunngåelig konsekvens? Og det i en situasjon som bare blir verre? Foreløpig vil de fleste politikere fortsette å mene at de kortsiktige fordelene ved å holde seg til en «barmhjertig», «sjenerøs» og «åpen» politikk er å foretrekke, selv om den fører til nasjonale problemer på lengre sikt. De vil fortsette å mene, slik de har gjort i flere tiår, at det er bedre å utsette disse vanskelige sakene, slik at etterfølgerne deres må ta konsekvensene i stedet.

Hovedstrømsmedier og politikerklassen er altså villig til å ofre dissidenter som Lars Vilks, Lars Hedegaard, eller til å la Ayaan Hirsi Ali emigrere til Amerika. Hirsi Ali ble spurt av Giulio Meotti hva som hadde skjedd med de skribenter, intellektuelle, forskere, politikere i Nederland som offentlig var kritiske til islam. – De er blitt trette, sa Hirsi Ali.

Ødelegg kritikerne!

Slik er det over hele Vest-Europa. Det tar på å stå offentlig frem. Det tar spesielt på fordi mediene går inn for å ødelegge dem. Da Tommy Robinson ble dømt til 13 måneders fengsel for å ha laget stand-up-tv utenfor to rettsbygninger der grooming-gjenger skulle dømmes, ble han svinet til av norske journalister som Anders Giæver. Kanskje disse instinktivt føler at de svikter sin samfunnsopgave hvis en mann som Robinson er uskyldig. Derfor er det bedre å delta i jakten. Det gir journalistikken og mediene en retning vi ikke er vant til. Vi forventer at mennesker som oss selv skal reagere når det skjer urettferdighet. Men det gjør de ikke. Vi ser at prisen for å stå frem har steget. Forfatteren Michel Houellebecq må også ha politibeskyttelse etter å ha kritisert islam. «Vi» finner oss i det.

I bokseringen

Hvor lenge kan det pågå? Murray påpeker er at det er i ferd med å bygge seg opp en reaksjon i Europa. Politikerne har utsatt befolkningen for sjokkbehandling. Europeerne er blitt sendt i bokseringen, og slagene har haglet:

Alt skjedde dessuten under den latterlige antagelsen om at alle kulturer er like, men at europeiske kulturer er mindre like enn andre. Videre ble enhver som måtte synes at Tysklands kultur var bedre enn Eritreas, i den velvilligste fortolkningen ansett for å ha en utdatert eller dårlig informert oppfatning. Det mest utbredte synet var imidlertid at vedkommende rett og slett var rasist. At alt dette ble gjort på vegne av et mangfold som år for år ble stadig mindre mangfoldig, burde ha vært det klarest mulige signalet om at noe var galt.

Rasistisk antirasisme

Den siste omdreiningen er den stadige bruken av rasistiske argumenter mot europeere. Samtidig ser og erfarer de den ekte rasismen i kulturene som velter inn. Det gjør at demografi begynner å oppta folk.

Da Vienna Institute of Demography bekreftet at et flertall av østerrikerne under 15 år ved midten av dette århundret vil være muslimer, forventet man at det østerrikske folket – i likhet med alle andre i Europa – bare skulle ignorere eller ønske bort sitt eget kulturelle endepunkt. Den dystre Brecht-spøken syntes faktisk å bli sann: De politiske elitene hadde funnet ut at folket deres var mangelfullt, og hadde løst problemet ved å oppløse folket og skaffe seg et annet i stedet.

Den logiske konklusjonen – at europeere som ikke liker seg her, bør dra – utspilles på lokalt og nasjonalt nivå i land der multikultur er landets lov, med islam i høysetet.

I oktober 2015 var det et offentlig møte i den lille byen Kassel i delstaten Hessen. 800 innvandrere skulle komme de neste dagene, og bekymrede innbyggere holdt møte for å stille spørsmål til representantene sine. En video fra møtet viser at innbyggerne var rolige og høflige, men bekymrede. Så opplyser delstatens president Walter Lübke rolig at enhver som ikke er enig i politikken, står fritt til å forlate Tyskland. I videoopptaket kan man se og høre hvordan folk trekker pusten, ler forbløffet, buer og til slutt kommer med rasende utrop. Hele nye befolkninger blir sluppet inn i landet deres, og så får de høre at det står dem fritt å forlate landet hvis de ikke liker det? Er det virkelig ingen politikere i Europa som forstår hva som kan skje hvis de fortsetter å true den europeiske befolkningen på denne måten?

Det er samme sentiment som Fredrik Reinfeldt og Stefan Löfven ga uttrykk for, og som fikk Erna Solberg til å snakke om «religiøs rasisme». Hun slapp ubevisst katta ut av sekken: Å gå mot islam er en form for rasisme.

Murray konstaterer at dette er det samme som krisemaksimering.

I mellomtiden fortsetter folkevalgte representanter og byråkrater å gjøre alt de kan for at situasjonen skal bli verst mulig så fort som mulig.

Forråelse

Eliten driver et spill med befolkningen som den ikke forstår. Murray registrerer en forråelse av språket:

I den nærmeste fremtiden kan et parti av den typen som tidligere ble beskrevet som «høyreekstremt», komme til makten i et europeisk land. Kanskje vil deretter et parti som ligger enda lenger til høyre, komme til makten senere. Én ting er sikkert, og det er at hvis den politiske situasjonen skulle bli riktig ille, vil det være fordi ideene ble stadig dårligere. Og hvis ideene blir stygge, vil det være fordi retorikken ble stadig styggere. Etter Köln og andre lignende angrep kunne man høre hvordan språket ble styggere i utkantene. Folkelige bevegelser begynte å snakke om alle nykommere til Europa som «rapefugees». I Paris møtte jeg en folkevalgt person som omtalte alle migranter som «refu-jihadists». Dette var umorsomme og krenkende uttrykk for enhver som av egen erfaring visste at i hvert fall noen av de menneskene som kom, flyktet fra voldtekter eller hellig krig. Men et slikt språklig forfall synes uunngåelig etter en periode med uærlighet fra den andre siden. Hvis man tilstrekkelig lenge, til tross for klare indikasjoner på det motsatte, fortsetter å late som om alle som kommer, er asylsøkere, vil man til slutt avle frem en bevegelse som tror at ingen er det.

Det er dét punktet vi nå nærmer oss. Østerrike varslet i går at heller ikke kvinner, barn og syke skulle være forskånet for innstrammingene. De har blitt for mange og skaper store integrasjonsproblemer.

Document har registrert endringen, og vi ser potensialet for høyreekstremisme i dagens Europa. Den viktigste drivkraften er politikken som føres av Merkel, Erna, May, Macron: Mer løgn, mer brennemerking av kritikere, mer uærlighet overfor velgerne.

Stans for muslimsk innvandring

Hvis man hele tiden forteller europeere at alle andre er bedre enn dem, og at de er rasister, vil det bygge seg opp en reaksjon:

På noen måter er det forbausende at en slik bevegelse ikke allerede har startet for fullt. Folkemeningen fortsetter hele tiden ubønnhørlig å utvikle seg i én retning. I 2010 hadde den tyske politiske klassen så høylytt som mulig gitt uttrykk for sin bekymring over meningsmålinger som viste at 47 prosent av tyskerne mente at islam ikke hørte hjemme i Tyskland. I 2015 hadde antallet muslimer i Tyskland steget igjen, men det hadde også antallet mennesker som mente at islam ikke hørte hjemme der. I 2015 hadde det tallet steget til 60 prosent. Året etter sa nesten to tredjedeler av tyskerne at islam ikke hørte hjemme i Tyskland, og bare 22 prosent av befolkningen mente at religionen var en vesentlig del av det tyske samfunnet. I februar 2017, etter at en ny amerikansk president hadde forsøkt å innføre midlertidige reiserestriksjoner for borgere fra sju ustabile land med muslimsk flertall, offentliggjorde Chatham House en oversikt over folkemeningen i Europa. Denne ekspertgruppen i London hadde spurt 10.000 mennesker i ti europeiske land om de var enige eller uenige i følgende uttalelse: «All videre innvandring fra hovedsakelig muslimske land må stanses.» Et flertall av befolkningen i åtte av de ti landene som var undersøkt – deriblant Tyskland –, var enig i uttalelsen. Storbritannia var ett av bare to europeiske land der et ønske om å stanse all ytterligere muslimsk innvandring forble en mindretallsoppfatning. I Storbritannia var det bare 47 prosent av befolkningen som sa seg enige i uttalelsen.

Å programfeste stans i all muslimsk innvandring er et logisk svar på Europas problemer. Likevel er det fremdeles tabu å si det høyt. De som gjør det, som Geert Wilders, brennemerkes.

Men det begynner å gå opp for mange at det ikke er de som er rasister. De utsettes for en elite som beskytter de virkelige rasistene. Hvis tilstrekkelig mange gjennomskuer denne teknikken og slynger sannheten tilbake mot politikere og medier, vil de kunne bevare sin moralske integritet.

Dragesæden er sådd

Hvis eliten får fortsette sitt spill, vil de til slutt kunne skape det de hevder å bekjempe.

Ingen kan vite hva som vil utløse fremtidige bevegelser av denne typen. Men hvis mange mennesker fra forskjellige kanter av verden lever tett på hverandre og ender med å føle motvilje mot hverandre, er det rimelig å anta at en del av verdens problemer før eller siden vil komme til uttrykk blant dem. Og verden vil alltid ha problemer. I mellomtiden er det ikke gitt at folk i Europa alltid vil holde seg unna rasespørsmål. Hvis alle andre grupper og bevegelser i samfunnet kan sette fingeren på rase og snakke rett ut om fenomenet, hvorfor skulle ikke europeerne gjøre det? På samme måte er det ikke sikkert at vi europeere til evig tid vil forbli overbevist om vår historiske og nedarvede ondskap. Derfor kan det hende vi til slutt vil si at rasepolitikk ikke kan være for alle andre enn oss.

Murray registrerer ingen tegn til erkjennelse hos dem som har stått for denne kampanjen mot sin egen befolkning. For hver forskyvning mot høyre kommer besvergelsene om «høyrepopulisme» og kravene om at nå må de «blendahvite» skiftes ut.

Denne totale mangelen på respekt for andre mennesker, løgnene og tilsviningen, har en kumulativ virkning.

Tapte sjanser til nye ideer

I tillegg kommer at de som sitter på penger og posisjoner, somler bort tiden og ødelegger muligheten for å utvikle nye ideer.

Europeerne tror ikke nok på sin egen måte å tenke på, og er negative til sin fortid, men de vet at det finnes andre, uønskede tenkemåter som kommer inn i stedet. Overalt vokser det frem en følelse av at det ikke lenger er mulig å velge.

Denne følelsen av uavvendelighet er det som vanskeliggjør endringer av kursen gjennom demokratiske korrektiv. Det holder ikke bare å skifte politikere. Europa må utvikle noen nye ideer for et nytt Europa som gjør at Europa forblir Europa.

 

 

 

Douglas Murray kommer for å holde foredrag i Oslo Militære Samfund torsdag 30. august kl. 18.00. Han vil gi en times foredrag og deretter svare på spørsmål.
Påmelding via documentforlag.no.  Vi har noen audio-plasser igjen i sidesalene.

Ellers er boken et «must»:

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

 

 

 

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.