Kommentar

Douglas Murray har klart det kunststykket å si ting man ikke skal si og likevel bli respektert. Hvordan har han klart det?

Det har mye med form å gjøre. Det engelske språk er et et presist instrument. Hvis man lytter til Jordan Peterson er det bruken av språket som gjør at han vinner debatter mot politisk korrekte. Sistnevnte har ikke den fornødne språklige presisjon. Peterson er en god lytter og plukker spørsmålene deres fra hverandre.

For å kunne bruke språket med stor presisjon – det er som finmekanikk – må man ha en hjerne som gjennomstrømmes av fornuft. Fornuft – ratio – er noe man bøyer seg for. Den har en egen kraft. Derfor er forbilder så viktige. Hvis man har gode forbilder vil man gradvis forstå hva fornuft er. Det er ikke bare en klinisk intellektuell ting. Det består også i det emosjonelle. Det er følelsene som gjør at Murray stiller de ubehagelige spørsmålene: Hva gjør vi med Europa? Dette er vårt hjem. Vi har ikke noe annet. Likevel lever vi som om Europa er et sted folk fra hele verden kan komme.

Dette er et politisk program, det er programmet til Angela Merkel, Macron, Juncker, Løkke Rasmussen, Löfven og Solberg: De anser at det er oppfyllelsen av et viktig oppdrag: De vil skape en verdenssivilisasjon.

La oss se litt på hva Murray sier om dette prosjektet i avslutningskapitlet «Hva som kommer» i boken Europas underlige død.

Murray konstaterer at den politiske eliten i Vest-Europa tydelig signaliserer at den ikke har til hensikt å legge om kursen, uansett hva konsekvensene viser seg å bli og uansett hva befolkningen måtte mene.

Det har vært få alvorlige innrømmelser blant politikerne av at det de har gjort i tiårene med masseinnvandringen, på noen måte er beklagelig. Det er ingenting som tyder på at de ønsker å snu politikken som er blitt ført. Og ganske mye tyder på at de ikke kan gjøre det, selv om de skulle ønske det. Begivenhetene i 2015 og i tiden etterpå har bare satt større fart i en prosess som har vært i gang lenge.

I disse dager antennes branner i Vest-Europa. Sammenstøtene i Chemnitz er et varsel. Men det har vært mange andre: Bilbranner som brer seg, angrep på ordensmakten. Alle voldtektene, drapene, no-go-zonene. Lampene har blinket lenge.

Likevel kommer det ikke noe mea culpa (jeg har syndet) fra politikerne. Denne mekanismen er en sikkerhetsventil som er en forutsetning for at demokratiet kan fungere. Men den fungerer ikke.

Politikerne har ikke mot eller anstendighet til å gå av. De snakker høyere og har brunbeising av opposisjonen som nødløsning. Det virker nesten som de venter på at befolkningen skal skiftes ut så det blir umulig å organisere en annen politikk.

Nye migranter til Vest-Europa blir vanskeligere å sende ut igjen jo lenger de har vært her, og de fleste av oss ønsker uansett ikke å sende ut mange eller de fleste av dem. Men hver eneste nykommer forandrer styrkeforholdet mellom holdningene i fremtidens Europa. De som kommer, har barn som vil huske sine røtter, og de kan i større grad enn resten av befolkningen forventes å motsette seg nye innstramninger i innvandringspolitikken. Et stadig større antall mennesker som selv har innvandrerbakgrunn, vil bli stadig mindre villig til å støtte noe parti som foreslår å begrense innvandringen. De vil være mistenksomme overfor slike partier selv når programmene deres er forholdsvis moderate. Uavhengig av bekymringen de måtte føle for seg selv, er det vanskelig for dem som er kommet fra andre steder til Europa, å forstå hvorfor folk som dem selv ikke bør følge i deres fotspor. Grensen mellom legal og illegal innvandring vil fremdeles bli stadig mer uklar. For hver dag som går, vil det derfor bli vanskeligere å finne en stor nok andel av befolkningen som er imot masseinnvandringen, til å arbeide for en politikk som kunne reversere den, eller i det minste hindre en fortsettelse av den. Så i løpet av dette århundret vil våre samfunn, først de store byene og deretter hele land, bli de «nasjonene av innvandrere» vi pleide å late som om vi alltid hadde vært.

Vi ser allerede at norske politikere/medier og den humanitære industrien spiller dette kortet: De nyankomne blir nye nordmenn fra de setter foten på norsk jord. Så hvorfor skulle det ikke komme flere? Hvis du våger å antyde at det er et «problem» kan du se langt etter karrieremuligheter, og det er du som får problemer: Med naboer, kolleger, lærere osv.

Dette gjelder selv moderat kritikk. De som har turt å være skarpere bor under kontinuerlig døgnbevoktning og kan ikke gå ut uten livvakter. Hvis Geert Wilders skulle komme til Norge ville medier og venstresiden mobilisere. De har ikke kalt ham høyreorientert/ytterliggående i alle år for ingenting. Slik de demonstrerte mot Lars Vilks da han var i Oslo for å snakke om at en kunstner ble fengslet i Sverige for sin kunst.

Emmanuel Macron er i Danmark og besøker Krudttønden, men Lars Vilks er ikke invitert.

Vil dette Europa være i stand til å forsvare noe som helst, spør Murray.

Politikere som er villige til å argumentere for et så svekket standpunkt, vil fortsette å bli avskrekket av den ekstraordinære prisen de må betale for å stå for det de mener. I Nederland, Danmark og andre europeiske land lever politikere som er imot masseinnvandring – og særlig innvandring av bestemte samfunn – under permanent politibeskyttelse. De må skifte bosted de fleste netter, og av og til bo på militære anlegg. Selv om noen skulle være villige til å ta risikoen for å få karrieren ødelagt av nedrig omtale, hvor mange vil fortsette å stå frem og kjempe for det europeiske folkets sak, når et slikt liv er blitt en uunngåelig konsekvens? Og det i en situasjon som bare blir verre? Foreløpig vil de fleste politikere fortsette å mene at de kortsiktige fordelene ved å holde seg til en «barmhjertig», «sjenerøs» og «åpen» politikk er å foretrekke, selv om den fører til nasjonale problemer på lengre sikt. De vil fortsette å mene, slik de har gjort i flere tiår, at det er bedre å utsette disse vanskelige sakene slik at etterfølgerne deres må ta konsekvensene i stedet.

Det vil oppstå en «etter-oss-syndfloden»-mentalitet. Det er lenge siden folk begynte å si «jeg er glad jeg er gammel».

At prosessen er irreversebel åpner for en ny type opportunistiske politikere: «Det er ikke mulig å snu utviklingen. Vi må gjøre det beste ut av det.» Disse vil finne det lett å inngå samarbeid med et voksende antall muslimer. Når skolene og nabolagene er «deres» hvorfor skulle de ikke kunne innføre sine normer? I praksis er det allerede dette som skjer.

Tilstrømmingen har hatt sine gode sider, sier Murray, men de negative blir stadig tydeligere og de vil vokse. I et videoclip sier han at de er blitt konstante: Vest-Europa må forberede seg på en fremtid hvor en stor andel av befolkningen er mot samfunnet de lever i. Det vil utgjøre en permanent sikkerhetstrussel.

Hvordan vil den innfødte befolkningen reagere?

Fatalisme er en lettvint løsning: Folk skjermer seg og sitt, for noe annet synes ikke mulig. Dette er en defaitistisk holdning (man tror ikke seier er mulig) som fører til resignasjon.

Norge er så langstrakt at det vil finnes steder som fortsatt ligner på Norge.

Den europeiske livsstilen, kulturen og livssynet vil kanskje overleve på mindre isolerte steder. Et mønster som allerede er i ferd med å danne seg, innebærer at det vil finnes en del landlige områder hvor folk fra inn- vandrermiljøer velger ikke å bo. Dit vil da ikke-innvandrere trekke seg tilbake. De som har ressurser til det, vil kunne opprettholde en gjenkjennelig livsstil noe lenger – slik vi ser allerede. De som har dårligere råd, vil bli nødt til å godta at de ikke bor på et sted som er hjemmet deres, men et hjem for hele verden. Og mens nykommerne vil bli oppmuntret til å bevare sin livsstil og fortsette med sine tradisjoner, vil europeere fra familier som har bodd der i generasjoner, høyst sannsynlig få høre stadig vekk at tradisjonen deres er undertrykkende og utdatert, selv om de utgjør en stadig mindre minoritet i befolkningen. Dette er ikke fantasilitteratur. Det er ganske enkelt bildet av den nåværende situasjonen i mye av Vest- Europa, og demografiske prognoser viser at dette er kontinentets fremtid.

Problemet for europeere som ønsker endring er at det ikke finnes noen enighet på europeisk side. Erna Solberg vil aldri innrømme at hennes politikk truer Norges overlevelse. Hun ser seg tvertimot som skaper av et nytt, dynamisk Norge. Så lenge velgerne godtar denne versjonen vil utviklingen fortsette til den er irreversibel, hvilket den allerede er i ferd med å bli.

I all stillhet vil en del folk pakke sammen og dra. Men de vil ikke skrive avskjedsbrev i avisene.

Murrays styrke er at han ved å bruke fornuften viser at det nytter, hvor utrolig det enn lyder. Hvis man fortaper seg i de store linjer ser alt håpløst ut. Man må begynne i det små: Tenke globalt og handle lokalt, som venstresiden sa.

Fremdeles er det en nærhet mellom politikere og velgere i Norge som gjør at velgerne reaksjon betyr noe. Det viser homobråket i KrF: Konservative velgere godtok ikke at en ledende politiker viet et homofilt par. De melder seg ut.

På samme måte kan myndighetenes vedtak om å legge et åpent mottak for voldelige asylanter til Tretten, være en handling som lokalbefolkningen ikke finner seg i. Myndighetene spiller med åpne øyne hasard med barn og voksnes sikkerhet. Det går ikke an å si at de ikke visste. De vet og likevel gjør de det.

Under normale omstendigheter skulle mediene stilt seg på befolkningens side. Men lokalavisen gjør det bare gradvis og riksmediene slett ikke.

Vi lever i en slags unntakstilstand, hvor alt er «mot normalt».

Vi har derfor ingen normal debatt og ingen normale alternativer til den førte politikken.

Dette er dypt bekymringsfullt.

På Document forsøker vi å gjøre en forskjell.

Douglas Murray kommer til Norge for første gang torsdag 30. Han skal holde foredrag i Oslo Militære Samfund og det vil bli livestreamet på Documents facebookside og hjemmeside.

Møtet åpner kl 1800 og foredraget begynner kl 1900.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.