Kommentar

Douglas Murray og Sylvi Listhaug i Stortinget 31. august. Kjemien var god. Foto Øyvind Thuestad.

Document har tilbrakt to dager med Douglas Murray. Det har etterlatt mange inntrykk som bør deles med leserne. At det er noe spesielt med Murray viser interessen for foredraget. I skrivende stund har 10.000 mennesker har sett det i opptak.

Oslo Militære Samfund var helt fullt. Stemningen var god. Det er ikke bare det han sier, det er også utvekslingen med publikum: Murray inviterte til alle typer spørsmål, «high and low», og tok seg god tid til å svare på alle. Han har en generøsitet i møte med mennesker og deler av sin kunnskap og innsikt.

Fredag var han gjest hos Fremskrittspartet i Stortinget, og tilbrakte to timer med å holde en tale og svare på spørsmål.

Hva er det han sier som gjør at folk tiltrekkes og lytter? Det er utlegningen, det er tenkningen. Murray har den enestående evnen at han kan tenke mens han står på talerstolen: Han gir ikke en utenatlært lekse. Han tar deg med på en reise.

Ulike tempo og stadier
Han sier selv at det han gjør er å lodde stemningen i landene han kommer til: Hva er «situasjonen», hvor langt har utviklingen kommet? Og hvordan forløper «samtalen» om det som skjer? Douglas går inn og stiller de riktige spørsmålene, og forklarer hva som skjer hvis man ikke handler og hva som kunne vært gjort.

Det mest grunnleggende spørsmål er: Er Europa til for alle, for hele verdens befolkning? Har alle prinsipielt rett til å komme hit? Det er slik den politiske klassen har oppført seg, og Juncker og Merkel har skrytt av EU som et prosjekt på et høyere sivilisatorisk nivå.

Men nå sier de ikke det. Nå er problemene blitt for tydelige. Men de vil likevel ikke erkjenne at de har reversert politikken, og i bunn og grunn er glad for grensegjerdene på Balkan. Det samme gjelder migranttrafikken i Middelhavet. Svarene er halvkvedede viser: Man sier en ting og gjør noe annet. Hvilket skaper frustrasjon i alle leire.

Nødvendige valg
Murray er krystallklar og ubønnhørlig på hva som kommer først: Europa kan ikke være for alle. Politikerne blir nødt for å prioritere. Ellers kommer Europa til å bli et internasjonalt ingenmannsland, og det er det i ferd med å bli. Et sted som er et hjem for mange grupper og kulturer, vil ikke lenger ha noe fellesskap.

Den politiske eliten har forsøkt å smyge seg utenom problemene ved å bruke honnørordene og slagord som «be nice» og la oss ha et godt liv og nyte tilværelsen. Men dette er ikke nok til å kunne bære et demokrati og et samfunn. Vi lekker i alle ender. Det har kommet inn en falsk tone i politikken. Folk gjennomskuer hulheten.

Hukommelse
I 2012 holdt Merkel en tale der hun sa at multikulturalismen hadde vært et mislykket prosjekt. Tre år senere åpner hun dørene på vidt gap og sier alle er velkommen til Tyskland. Hvordan var det mulig å snu 180 grader i så alvorlige spørsmål? Merkel har aldri gitt noen forklaring, eller beklagelse.

Eliten beveger seg mot venstre, sier Murray, og befolkningen går mot høyre. Det er dypt urovekkende. Avstanden har ikke blitt mindre, den har økt.

Derfor vil Europa oppleve at trenden mot høyre fortsetter, og noen av utslagene vil, i Murrays ord, være indecent. Når eliten hisser seg opp over noen av dagens fenomener, vet de ikke hva som kommer. De bruker sterke ord for å stanse noe de ikke vil forstå, som de er ute av stand til å forstå.

Logikk
Murray bruker logikk og fornuft: Hvis noen skal inkluderes, må nødvendigvis noen andre ekskluderes. Men vi hører aldri den politiske klassen si noe om hvem dette er. Ordet ekskludering er tabu. Det er denne ensidigheten som gjør at vi tvinger oss selv i kne.

Vi pleide å si til de som kommer hit: – Dere kan beholde deres kultur og religon. Nå sier vi: – Dere må bli som oss.

Men Europa har en stor og voksende befolkning som svarer: – Vi ønsker ikke å bli som dere. Når vi ser hvordan dere oppfører dere, har vi ikke noe ønske om å bli som dere.

Når europeere gjentar at «dere» må bli som oss, svarer de andre: – Og hva vil dere gjøre med det?

Svaret er ingenting. Europeere har ingen verktøy, ingen midler. De er villrådige. Dvs. eliten er rådvill. Blant befolkningen er oppfatningene klare: Islam er uforenlig med demokrati. Det har meningsmålingene vist lenge. Men selv fakta ønsker ikke den politiske eliten å forholde seg til. Det er for smertefullt. Derfor er de mer redd sine egne borgere enn den muslimske befolkningen, hvilket øker spenningen i samfunnet enda mer.

Murray er en «ambassador at large», en ambassadør som reiser verden rundt og forteller vestlige regjeringer, publikum, medier og kulturelite hva som skjer med deres land, hvor de befinner seg og hva som skjer. Det hjelper ikke å lukke øynene.

Uunngåelige spørsmål
Han mener det fortsatt er slik at Merkel kan se pensjonsalderen trygt i møte. Hun kommer ikke til å bli stilt til ansvar for å ha ødelagt Tyskland, eller Stoltenberg og Solberg for å ha ødelagt Norge. Bare det å stille spørsmålene er fornærmende, plasserer deg et sted i det politiske spektrum som gjør at du skal skvette.

Men Murray skvetter ikke. Han har fornuften, kunnskapen, historien og logikken på sin side. Han har 2500 års kulturhistorie i ryggen.

Hvis vi nekter å bruke vår forstand, er vi ikke lenger europeere. Vår evne til å tenke og resonnere logisk er noe vi ikke kan gi slipp på. Det går dypere enn «rettigheter».

Murray snakker mye om en mening som ligger dypere. Vanlige folk har bevart sansen for prinsipper, dyder og levemåter som eliten har vraket.

Hvis vi skal vinne denne kampen er det å skape kommunikasjon mellom folk og elite, og få eliten til å ta sitt ansvar. Murray er skånselløs når det gjelder å plassere ansvaret. Mange vanlige mennesker tar ansvaret for seg og sine i hverdagen. Skulle ikke eliten gjør det samme for fellesskapet som de forvalter?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!