Sakset/Fra hofta


Det europeiske rådets president Donald Tusk ankommer et møte med seks Balkan-stater i Sofia, Bulgaria, den 16. mai 2018. Foto: Stoyan Nenov / Reuters / Scanpix.

 

Angela Merkels nylig meddelte mistillit til USA handler om mer enn bare hennes egne sårede følelser og Tysklands utenrikspolitiske talentløshet. Hele EU-eliten lar seg farge av Merkel, og slutter rekkene bak henne.

Den som fremfor noen gjør EU til et slags forvokst Tyskland, er Det europeiske rådets president Donald Tusk. Under et besøk i Bulgarias hovedstad Sofia onsdag fordømte EU-presidenten USAs tilbaketrekning fra atomavtalen med Iran, og fremstilte Kina, Russland og Trump-administrasjonen som trusler på samme plan, skriver The Guardian.

Tusk sa at «vi er vitner til et nytt fenomen: den lunefulle selvsikkerheten til den amerikanske administrasjonen», og la til:

Looking at the latest decisions of President Trump, some could even think, ‘With friends like that, who needs enemies?’

Tusk gjentok Merkels ord om at USA ikke lenger er til å stole på:

It was clear, Tusk suggested, that Washington could no longer be relied upon.

EU-presidenten formanet de europeiske landene til å stå samlet bak de europeiske ledernes respons på den amerikanske politikken. Tusk gjør nærmest dette til et være eller ikke være:

Before a dinner with EU leaders, including the UK’s prime minister, Tusk said: “I have no doubt that in the new global game, Europe will either be one of the major players, or a pawn. This is the only real alternative. In order to be the subject and not the object of global politics, Europe must be united economically, politically and also militarily like never before. To put it simply: either we are together, or we will not be at all.

Tusk ordlegger seg som en fanatiker: Det er alt eller intet. Konge eller bonde. Et forent Europa, utopien, skal gjøre vår verdensdel til en supermakt. Hvordan? Ved å la seg invadere av Afrika? Om denne økonomiske, politiske og militære foreningen ikke lykkes, står Europa angivelig for fall.

Det er et betydelig element av trussel i det Tusk sier. For hvem ønsker egentlig å bli anklaget for å sette Europas skjebne på spill? Moralen er: Gjør som vi sier, eller forvent de aller verste anklager.

Det er kort fortalt bunkermentaliteten som har inntatt de europeiske ledernes sinn. Man skal være varsom med å trekke visse linjer, men da Nazi-Tyskland var på vei ned, var Hitler av den oppfatning at tyskerne ikke fortjente å leve videre fordi de hadde sviktet i kampen. Derfor kunne Tyskland like gjerne bli tilintetgjort.

Tusks innstilling til USA har også et schizofrent preg:

“Europe must do everything in its power to protect – in spite of today’s mood – the transatlantic bond. But at the same time we must be prepared for those scenarios where we have to act on our own.”

EU-presidenten virker ikke som noen særlig dreven forhandler, hvilket også kommer til uttrykk ved valget av ordet «lunefull» om Trump. Forhandlinger – hva enten de skjer mellom venner eller fiender – er et spill, og i dette spillet kan det være en strategisk fordel ikke å la motparten være sikker på ens hensikter. Det er sluttresultatet som teller, og Nord-Korea viser at Trump har evnen til å opptre taktisk klokt.

Tusk gjør ikke det. Faktum er at Europa trenger USA mer enn USA trenger Europa – økonomisk, politisk og militært, for å bruke EU-presidentens egne ord. Han kommer ingen vei med å furte. Hvordan skulle det å opptre som et krenket barn styrke de transatlantiske båndene?

Brussel-eliten er i det hele tatt ikke skikket til å ta ansvaret for så viktige saker som de transatlantiske båndene. Det er noe mer strategisk fornuftige regjeringer i medlemsstatene må ta seg av. Polen skjønner det, og Frankrike skjønner det. Tyskland skjønner det ikke. Med Storbritannia på vei ut av EU er det et åpent spørsmål om Tyskland og Brussel-eliten i det lange løp får med seg hele unionen på dødsdansen.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!