Kommentar


Frankrikes president Emmanuel Macron blir tildelt Karlsprisen av Tysklands statsminister Angela Merkel i Aachen den 10. mai 2018. Foto: Wolfgang Rattay / Reuters / Scanpix.

 

Kort tid etter at USAs president Donald Trump kunngjorde at amerikanerne trekker seg fra atomavtalen med Iran, kom en bekreftelse på at det Angela Merkel måtte ha hatt igjen av geopolitisk fornuft, er definitivt borte.

Etter et møte med Emmanuel Macron i Aachen, hvor Merkel var kommet for å henge en medalje på Frankrikes president, uttalte den tyske statsministeren at Europa ikke lenger kan stole på at USA vil beskytte verdensdelen, samt at EU må ta skjebnen i egne hender. Hva har skjedd? Har amerikanerne meldt seg ut av NATO uten å fortelle det til oss?

Det er ikke første gang verden stifter bekjentskap med denne utenrikspolitiske nonsjalansen og stormannsgalskapen hos lederen for den utenrikspolitisk dvergen Tyskland er, sin økonomiske styrke til tross. Lignende toner kunne høres fra Merkel i et øltelt i München etter G7-møtet i Taormina i fjor.

Tiden da vi kunne stole på andre er forbi, lød Merkels oppsummering etter et møte hvor Trump sa at USA ville skrote den såkalte klimaavtalen, at de andre NATO-landene måtte bruke mer penger på forsvaret, og at Tysklands store handelsoverskudd er en uting.

Man kunne kanskje ha trodd at ordene Merkel lot falle over den ølen, var en arbeidsulykke. Uttalelsen i Aachen viser derimot at Merkel er konsekvent: Hun insisterer på at forholdet til USA er blitt dårligere, og hun lar det skinne igjennom at det er Trumps feil.

Når hun insisterer, blir ordene på en måte selvoppfyllende: Hennes eget forhold til USA blir rent faktisk dårligere, og siden andre europeiske ledere legger vekt på alt hun sier, er det hele Europas forhold til USA som blir dårligere. Macron er smartere, men kan ikke gå altfor sterkt imot Merkel.

For en statsleder som er mest opptatt av å ivareta sitt eget lands interesser, er det ingen som helst strategisk klokskap i Merkels opptreden. Et godt forhold mellom Europa og USA er simpelthen for viktig til å ødelegges av overkommelige uenigheter. Det er da heller ingen grunn til å tro at det er strategisk klokskap som bestemmer det Merkel gjør, men snarere en kombinasjon av oppblåst selvbilde og sårede følelser.

Den tyske statsministeren ble utvilsomt såret da Trump uten omsvøp sa det var galskap å slippe inn så mange migranter som Merkel hadde gjort. Den amerikanske presidenten sa ikke annet enn det de fleste europeere tenker om det å slippe inn over en million overveiende muslimske migranter i Europa.

Hvis Merkel tenker seg om, forstår hun sannsynligvis at også den franske presidenten og den britiske statsministeren syntes det var galimatias, men at de var for høflige til å si det.

Den nye franske presidenten er naturligvis så hyggelig mot Tysklands statsminister som han må være for at ikke EU skal gå i stykker, men han har ingen skrupler med å si at Tyskland ikke burde anse et stort handels- og budsjettoverskudd som hellig. Det er i praksis det samme som Trump har sagt uten filter.

Så hva er det Trump sier som er så uspiselig? Er kravet om mer satsning på forsvaret så urimelig? Er det riktig at den ene parten i et strategisk partnerskap tar mesteparten av byrden, mens den andre nedprioriterer sin egen innsats?

Faktum er at The Donald på dette punktet har opptrådt litt som en overarbeidet og tålmodig kone som til slutt forlanger at mannen også gjør husarbeid. Stilt overfor et slikt krav, kan man velge å bli fornærmet, eller man kan prøve å skjerpe seg. Merkel har valgt det første.

I stedet sier hun at EU kan klare seg selv, som om unionen med Storbritannia på vei ut og med Russland som nabo, i en verden med et fremvoksende Kina, var klar for en sikkerhetspolitisk skilsmisse fra USA.

For Merkel ser det altså ut til å handle om ære. På EUs vegne skal hun vise at unionen klarer seg selv utenfor ekteskapet med den verbalt ubehøvlede ektefellen.

Atomavtalen med Iran, som ville gi økonomisk gevinst i bytte mot en ikke særlig redusert risiko for at mulla-regimet skaffer seg atomvåpen, skulle være en utenrikspolitisk fjær i hatten for europeiske politikere, som dermed ville vise at de med soft power kan oppnå både fred og blomstrende økonomi samtidig – som om den alt annet enn fredelige innstillingen til Israel vi ser utspille seg i disse dager, knapt var et rusk på jakkeermet.

Når Trump sier at det ikke finnes gode nok garantier mot Irans kjernefysiske ambisjoner, sier han samtidig at avtalen ikke er noen fjær i hatten. Han krenker selvfølelsen hos de europeiske lederne som har fremforhandlet avtalen.

Ikke noe av dette burde være uoverkommelige problemer mellom partene i en livsviktig relasjon – den relasjonen som holder Vesten samlet. Trumps stil er riktignok uvanlig, men bør ikke substansen gis større vekt?

Spørsmålet er om Europa fremdeles er en del av Vesten. Forstår man ikke hva som står på spill?

For hvordan kan en ikke spesielt god avtale med mulla-regimets Iran ellers bli viktigere for europeiske toppolitikere enn forholdet til USA? Da er det mer enn den strategiske fornuften som er borte. Det er simpelthen Europa som har mistet seg selv.

I et Europa som har underkastet seg islam, har europeiske ledere også utviklet typisk islamske skavanker som æreskoder og hykleri til perfeksjon: Det spiller ikke så stor rolle om du forteller behagelige løgner som er farlige; det er langt verre hvis du forteller ubehagelige sannheter som kan være til hjelp – det er krenkende.

Dette ville ikke ha vært et stort problem hvis ikke andre europeiske ledere hørte på det Merkel sier. Om hun ble utenrikspolitisk isolert den tiden hun har igjen som toppolitiker, ville det skape trygghet omkring alliansen med USA.

I stedet ser vi at andre europeiske ledere, våre egne inkludert, anser denne utenrikspolitiske amatørens ord som lov. Kapteinen på skipet er blitt gal, men offiserene tør ikke annet enn å lystre, og passasjerene er prisgitt den gale kapteinens navigasjon. Kunne vi vennligst få vedkommende førtidspensjonert?

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!