Donald Trump og Angela Merkel under G7-møtet i Taormina den 26. mai 2017. Forholdet er ikke spesielt hjertelig mellom disse to. Foto: Tony Gentile / Reuters / Scanpix (utsnitt).

Reaksjonene på G7-møtet i Taormina har til dels vært rar lesning. Den dominerende fortellingen er at Donald Trump er en slags busemann som ødela enigheten de sju økonomiske stormaktene i mellom, også illustrert ved tallmoroa 6:1. Trump har angivelig gitt avkall på USAs lederrolle i verden, heter det ikke minst i Tyskland.

Men hva er det egentlig misnøyen bunner i?

En ting er at Trump har gjort det klart at han ikke har til hensikt å følge opp Paris-avtalen. Men dette kunne umulig komme som noen overraskelse, gitt at Trump lenge har signalisert at han ikke er på det samme klimakjøret som de andre.

Et annet moment er at Trump gjentok sin kritikk av de andre NATO-landene for ikke å bruke nok ressurser på alliansens felles sikkerhet, et tredje at han insisterer på at Tysklands enorme handels­overskudd er ugunstig, et fjerde at han mener de europeiske landene må hanskes med migrant­krisen selv, uten å blande andre kontinenter inn i den saken.

Alt er i grunnen helt koherent med det presidenten har sagt tidligere. Kunne man med noen som helst rimelighet forvente at han skulle ha skiftet mening? Og ville det å føye seg etter de andre landene på noen som helst måte ha båret vitnesbyrd om lederskap? Lederskap betyr også å gå foran og si upopulære ting.

De andre landene viser i det hele tatt liten vilje til å se på tingene fra Trumps synsvinkel. Hva om vi jordboere for eksempel slett ikke skulle være i ferd med å bli stekt? Er det ikke rett å betale proporsjonalt like mye til forsvaret som USA gjør? Hvorfor er det så urimelig at europeerne forventes å rydde opp i sitt eget migrantrot?

Det mest delikate er likevel Tysklands handels­overskudd. Trump la ikke fingrene i mellom, og kalte det «bad, very bad». Tyskerne høster en klart urimelig fordel av en felles­valuta som er for svak for Tyskland, og for sterk for middel­havs­landene, som på sin side blir sittende med en klart urimelig ulempe. Tyskland gjør seg ganske enkelt til den eneste kontinentale stormakten, og det på andres bekostning. De andre europeiske politikerne er for svake til å kreve på vegne av sine befolkninger at tyskerne gjengjelder fordelen. Når Trump forteller Merkel at dette er galt, burde de snarere takke ham.

Merkels reaksjon på G7 er patetisk. NTB skriver:

– Tiden da vi fullt og helt kunne stole på andre, er til en viss grad forbi, det er det jeg har erfart de siste dagene, sa Merkel i en tale på et arrangement i München søndag.

Selv om Tyskland og Europa skal bestrebe seg på å fastholde gode relasjoner til USA og Storbritannia, er situasjonen endret med Donald Trump i president­stolen og britene på vei ut av EU. Blant annet gikk det ikke ubemerket hen at Trump ikke nevnte artikkel fem, som sier at et angrep på én alliert skal regnes som et angrep på alle, i sin tale på NATO-toppmøtet tidligere denne uka.

– Av den grunn kan jeg bare si: Vi europeere må ta vår skjebne i egne hender, understreket Merkel.

Problemet med det er at Merkel på Tysklands vegne i praksis vil fortsette å ta de andre europeiske landenes skjebne i sine hender. Hittil kan hun ikke sies å ha vært særlig dyktig i den disiplinen, og ikke bare på grunn av valuta-utbyttingen. Hun slapp for eksempel en million migranter inn i Europa, viste seg ute av stand til å stenge den tyske grensen da både hun og hennes kabinett selv ønsket det, og hun vil gjerne prakke endel av disse migrantene på andre europeiske land hvor de selv ikke ønsker å reise, og hvor de heller ikke er ønsket av befolkningene. Merkel viser ganske enkelt utenriks­politisk stormanns­galskap.

I europeiske medier høster ikke desto mindre den geopolitiske katastrofen som regjerer i Berlin, stor anerkjennelse for sitt virke. Men Merkels politikk er vel så mye «Germany first» som Trumps er «America first», enda det er Trump og ikke Merkel som har bedt om og fått mandat til å prioritere sitt eget lands interesser høyere.

Merkel har enn så lenge en lydig puddel i Paris. Men britene har gått sin vei, østeuropeerne mener hun er sprø, og i Italia har et populistisk parti som ikke er glad i henne, tredve prosents oppslutning på menings­målingene. Tyskland vil neppe lykkes særlig lenge med å bygge noen antiamerikansk allianse. De trans­atlantiske båndene er altfor verdifulle til det, og i den store sammen­hengen veier ikke uenighetene i Taormina tyngre enn det verdens­omspennende demokratiske skjebne­felles­skapet. Den dagen de stor­politiske uhumskhetene skulle treffe vifta for alvor, vil ikke Tyskland lenger kunne bokse i vekt­klassen over seg.