Kommentar

Horst Seehofer tar imot Viktor Orbán under CSUs vinterkonferanse i Seeon den 5. januar 2018. Foto: Michaela Rehle / Reuters / Scanpix.

Da Ungarns statsminister Viktor Orbán ved inngangen til 2018 var gjest ved vinterkonferansen til det tyske regjeringspartiet CSU, uttalte han at dette året ville se gjenopprettelsen av folkeviljen i Europa.

Det er ikke lett å tenke seg en stort klarere anklage mot demokratiets virkemåte, og det fra en statsmann som tidligere CSU-statsråd Alexander Dobrindt i forbindelse med besøket omtalte som «vår venn» Orbán.

Den ungarske statsministeren satte utvilsomt fingeren på det som stadig klarere fremstår som en avgrunn mellom makteliten og folk flest, og da særlig i Vest-Europa.

Avgrunnen gjør seg fremfor alt gjeldende i det Christopher Caldwell kaller revolusjonen i Europa, den flerkulturelle omveltningen som plutselig gjorde et byks fremover med den demografiske invasjonen i 2015.

Da CSUs leder og Tysklands innenriksminister Horst Seehofer i mars i år sa at islam ikke hører hjemme i Tyskland, viste meningsmålinger at over tre fjerdedeler av de spurte tyskerne sa seg enig med ham – en andel som bare få år i forveien hadde ligget på rundt femti prosent.

Seehofers sjef Angela Merkel var raskt ute med korreks av sin statsråd: Jo, islam hører hjemme i Tyskland, fastslo hun.

Er det virkelig hun som bestemmer slike ting, og det i strid med folkeviljen?

Neppe i det lange løp. Et halvt år senere kunngjorde Merkel at hun ikke ville ta gjenvalg hverken som CDU-leder eller som statsminister. Hun sitter fremdeles med makten, men politisk er hun allerede så sterkt svekket at de to fremste kandidatene til å overta partiledervervet etter henne signaliserte avstand til Merkels utlendingspolitikk.

I løpet av mindre enn ett år har altså Merkel gått fra å være Europas ubestridte leder til å miste grepet om sitt eget parti. Det skyldes ikke først og fremst politisk spill, men at tidene har skiftet.

2018 har for alvor markert dette skiftet også i det kontinentale Europa, hvor makteliten kanskje trodde at den kunne ri av stormen som begynte med Storbritannias folkeavstemning om EU og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget i 2016.

Men den gang ei.

Det er ikke lenge siden Merkel og Macron gav inntrykk av å være et slags radarpar som skulle revitalisere EU. Nå fremstår begge to som noen forpjuskede og bortkomne skikkelser.

2018 ble ganske enkelt det året da populismen skiftet til et høyere gir i Europa.

Den franske presidenten fikk merke det tydelig med de gule vestenes opprør fra senhøsten og frem til jul: Noe sånn som tre fjerdedeler av befolkningen sympatiserte med de gule vestene, mens den resterende fjerdedelen synes Macron gjør en god jobb – omtrent den samme andelen av befolkningen som drar fordel av hans globalistiske politikk.

«Deres Europa ruinerer oss», lyder slagordet på en plakat under de gule vestenes demonstrasjoner i Paris den 1. desember 2018. Foto: Stephane Mahe / Reuters / Scanpix.

Saken er at de fleste europeerne er i ferd med å innse at globalismen ikke tjener dem vel. Tegn til dette kan vi sågar se i vårt eget land, hvor fagbevegelsen begynner å forstå at EØS-avtalen ikke er den hellige gral, til tross for at Norge enn så lenge spares mer for globalismens ulemper enn våre europeiske naboer.

Lederskapet i EU bidrar ikke til å kompensere for noe av dette. EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker, som også er på vei ut, er svekket på grunn av sine bravader i skatteparadiset Luxembourg, og har gjort stor skam på sitt verv ved en rekke tilfeller av upassende, formodentlig alkoholisert, opptreden. Etter at han hadde rusket i håret på en kvinnelig møtedeltager i desember, uttalte den britiske statsråd Amber Rudd at Juncker burde politianmeldes for trakassering.

Med mindre det usannsynlige skjer at Storbritannia helt og holdent opphører å eksistere som et seriøst land i 2019, og ikke klarer å fullføre utmeldelsen av EU, vil det tredje største gjenværende landet i unionen bli Italia. Og Italia er det fremste eksemplet på at populismen har festet grepet i Europa.

I juni fikk støvellandet en regjering utgått av to populistpartier, Lega og Femstjernersbevegelsen (M5S). M5S ble det klart størst i parlamentet, og partiet holder fremdeles ganske bra koken på meningsmålingene til tross for en liten tilbakegang. Denne tilbakegangen er imidlertid langt mer enn oppveid av fremgangen for Lega, som omtrent har fordoblet oppslutningen på meningsmålingene siden valget.

Legas voldsomme suksess er fremfor alt partileder og innenriksminister Matteo Salvinis fortjeneste, fremfor alt fordi han stod knallhardt på en innvandringspolitikk som har redusert ilandstigningene av migranter i Italia til et minimum.

For Italias vedkommende er altså spådommen Viktor Orbán gjorde i januar, blitt til virkelighet: Folkeviljen er der til lands blitt gjenopprettet i migrasjonsspørsmålet, som den ungarske statsministeren med rette omtalte som et demokratisk kjempeproblem.

Italias populistregjering inngikk nylig et kompromiss med EU-kommisjonen, hvor man etter mye om og man fant seg i å redusere underskuddet på det italienske statsbudsjettet fra 2,4 % til humoristiske 2,04 % – som om firetallet måtte bli igjen for lydlikhetens og kryssingen av toprosentgrensens skyld.

Selv om Italia til slutt gav etter, er det liten tvil om at hele prosessen har svekket Brussel og styrket Roma. Den italienske regjeringen har ikke overspilt sine kort.

Samtidig ser den franske president Emmanuel Macron seg nødsaget til å budsjettere med et større underskudd enn Italia for å kunne betale de sosiale reformene som de gule vestenes opprør tvang igjennom. En mildest talt dårlig figur for den franske presidenten.

Matteo Salvini og Emmanuel Macron. Fotografier: Tony Gentile og Benoit Tessier / Reuters / Scanpix.

Det er ingenting som bedre symboliserer EU-elitens svakhet og nasjonalpopulismens styrke enn de to skikkelsene Macron og Salvini – den ene en hardcore euroskeptiker, den andre den mest eurofile franske presidenten på en generasjon, som Financial Times bemerker. Og den kontrasten ligger an til å bli svært synlig under EU-valgene i slutten av mai 2019.

Salvini utpekte tidlig Macron til sin politiske hovedfiende, noe Macron etterhvert så seg tvunget til ikke å ignorere, for deretter å advare om at nasjonalismen fra 1930-tallet har våknet igjen.

Salvinis oppgave er blitt enklere etter de gule vestenes opprør. Macron får en håpløs oppgave med å reise kjerringa innen mai. Den italienske innenriksministeren viser allerede solide retoriske takter: Macron er ikke et problem for meg, sier Salvini, han er et problem for det franske folket.

Kanskje får ikke populistene mer enn 25 % av representantene i EU-parlamentet, men det er mer enn nok både til å skaffe seg flere innflytelsesrike posisjoner i EU-systemet og til å helle sand i globalistenes maskineri.

2019 kan med andre ord bli en fortsettelse på prosessen som skiftet til et høyere gir i 2018.

Glemte jeg å si godt nytt år?

 

Start 2019 med å støtte Document

Et fast månedlig beløp gjør at vi kan planlegge utvidelser og vekst. Og hvis du foretrekker impulsive enkeltbeløp, så overraskes vi gjerne : )

Eller overfør til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt vipps-nummer er 13629

For å støtte oss via Paypal gå til vår Støtt Oss-side.