Kommentar

Det har en tid vært tydelig at den store politiske skillelinjen i Europa ikke lenger går mellom høyre og venstre, men mellom to helt andre parter som det ikke engang finnes noen enighet om navnene på.

At det store stridsspørsmålet er migrasjonen, blir stadig klarere. Men det politiske vokabularet skiller ikke først og fremst mellom innvandringsliberale og innvandringsrestriktive. I stedet snakker noen for eksempel om «globalister» og «populister». På den ene siden Angela Merkel, Emmanuel Macron og Jean-Claude Juncker, på den andre Sebastian Kurz, Viktor Orbán og Matteo Salvini.

Ordbruken er ikke uten mening, for de innvandringsliberale er som regel tilhengere av den formen for overnasjonal styring som EU representerer, mens de innvandringsrestriktive representerer et folkelig opprør mot EU-eliten. Men overnasjonaliteten var ikke så omstridt før den også kom til å handle om masseinnvandringen fra tredje verden.

EU-eliten vil helst at motsetningen skal handle om noe annet, nemlig en kamp mellom de gode og de onde, selv om disse ordene ikke benyttes direkte.

Frankrikes president Emmanuel Macron stilte nylig opp «nasjonalismen» og «multilateralismen» som de to motpolene i denne striden. Det underforstås naturligvis at nasjonalister er farlige, sannsynligvis litt nazistiske, mens multilateralister er fine folk som etterstreber felles løsninger.

I den senere tiden har vi også sett ordene «suverenister» og «progressister», benyttet for eksempel av det franske parlamentsmedlemmet Bruno Bonnell, som representerer Macrons parti La République En Marche, i samtale med Corriere della Seras Paris-korrespondent Stefano Montefiori. Her underforstås det at progressistene ønsker seg menneskelige fremskritt, mens suverenistene, som ikke gjør det, er noen umulige typer å ha med å gjøre.

De politiske skikkelsene som klarest personifiserer den politiske striden, begynner etterhvert å føle hverandre litt mer på tennene. Italias innenriksminister Matteo Salvini og Ungarns statsminister Viktor Orbán har den senere tiden vært så skarp i sin kritikk av Frankrikes president, at Macron ikke har kunnet tie helt stille.

Et interessant eksempel på Macrons respons, står i lese i The Independent, hvor det rapporteres at Salvini og Orbán vil samarbeide med sikte på EU-valgene i mai 2019.

Hvis de to anser meg som sin hovedmotstander, gjør de rett i det, sier den franske presidenten, som kommenterer på denne måten:

It is clear that today a strong opposition is building up between nationalists and progressives and I will yield nothing to nationalists and those who advocate hate speech.

Den selvbestaltede progressivisten – den gode – slår altså de han kaller nasjonalister i hartkorn med hatefulle personer – de onde. Det er akkurat subtilt nok, og virkningsfullt overfor egen menighet.

Men denne menigheten skrumper stadig inn. De som kaller seg progressivister, er da også uhyre nervøse for utfallet av EU-valgene til neste år – med rette, all den tid det er vanskelig å forklare Europas befolkninger at de er hatefulle fordi de ikke ønsker mer masseinnvandring, i særdeleshet ikke av muslimer.

For kunne man ikke med like stor rett si at Macron og andre i EU-eliten ser ut til å hate vanlige europeere som ikke er villige til å la seg skifte ut med andre mennesker eller avstå sin selvbestemmelsesrett?

Det er grenser for hvor lenge man kan lure folk. Og den tenkningen EU-eliten legger for dagen, er normalt så dårlig at det nesten er pinlig. Et hyppig omkved, som Bruno Bonnell også gjentar, er at Europa behøver mer union fordi det ellers vil bli for vanskelig å gjøre seg strategisk og økonomisk gjeldende globalt.

Men hvorfor skulle det være så vanskelig for europeiske stormakter, bare fordi de har færre innbyggere enn USA, Kina og Russland? Har det noensinne blitt påstått at Australia, Israel, Sveits eller Canada er for svake alene til å ivareta sine interesser i verden, og at de derfor bør avstå suverenitet til en større gruppe?

I forbindelse med urolighetene i Chemnitz refser Tysklands utenriksminister Heiko Maas sine landsmenn for ikke å stå opp for demokratiet og mot rasismen, melder NTB. Men hva er mindre demokratisk og mer rasistisk enn å skifte ut en befolkning, et demos, en folkegruppe? Er det ikke rasistisk mot tyskere aldri å fordømme asylsøkeres mord på egne borgere, for samtidig å filleriste dem for å protestere mot innvandring av voldelige mennesker?

Ungarn og Polens regjeringer anklages ofte for å være autoritære, men hva er mer autoritært enn å ville bestemme over hodene på hele befolkninger og deres valgte representanter?

Saken er at Macron, Merkel og kompani er gjennomskuet. Og bjeffingen fra folk som Maas virker ikke lenger. Han fremstår snarere som en selvhøytidelig og innbilsk tosk, for eksempel når han skriver i Aftenposten at Europas partnerskap med USA må bevares blant annet fordi det er Europas jobb å være en motvekt mot USA når amerikanerne «går over den røde linjen».

Med mindre skikkelser som Kurz, Orbán og Salvini faller for eget grep, har de all grunn til å se den politiske kampen mot Paris, Berlin og Brussel optimistisk i møte. De får en enkel jobb med å forklare at populismen ikke er demokratiets trussel, men snarere dets redning.

Frontene vil tilspisse seg frem til mai 2019. EU-valgene kan vise seg å bli et symbolsk slag i klasse med presidentvalget i USA og folkeavstemningen i Storbritannia i 2016.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!